Foto: Henrik Beckheim
Regissøren av filmer som Izzat og Den store revejakta har vært både ettertraktet og omstridt de siste ukene. Allerede fra første episode av Taxi gikk på NRK 31. oktober, har debatten rast om taxi-svindel, pressen, stigmatisering av pakistanere, seksuell legning blant minoriteter og mye annet.
– Jeg så å si vokste opp på Antirasistisk Senter. Da jeg var elleve fikk jeg min første jobb i Radio Immigranten. Så jeg sitter med en del kunnskap om integrering og innvandring. Det ønsker jeg å få brukt til noe, sier Ulrik idet vi rusler mot Bølgen og Moi på den hypermoderne Tjuvholmen i forlengelsen av Aker Brygge.
Utfordrer
Det er altså ikke tilfeldig at temaer som ære, kriminelle gjenger, manglende respekt og forståelse for det norske samfunnet går igjen i Ulriks siste storsatsing. Over fire episoder har vi kunnet nyte spektakulær action, overbevisende skuespill fra flere nye fjes og scener som utfordrer våre vante forestillinger både om innvandrere og nordmenn.
Det er en stor misforståelse at jeg er ute etter å «ta» pakistanere, eller ønsker å fremstille folk i et dårlig lys.
– Det mest overraskende for meg var hvordan pressen reagerte. Samtlige store hovedstadsaviser hadde lange tirader i sine anmeldelser om hvor urettferdig deres profesjon er portrettert. At journalister reagerer så selvhøytidelig på å bli karikert, synes jeg er interessant ettersom de krever at andre burde tåle å bli karikert. Samtidig klarte ikke anmelderne identifisere det multikulturelle kruttet som ligger i Taxi, sier Ulrik med et litt oppgitt smil.
Fikk ikke ros
Ulrik er vokst opp i et kunstnerhjem. Både moren, billedkunstneren Kari Rolfsen, og den seks år eldre broren Gisle Harr beskriver han som «flinke til alt som har med kunst å gjøre».
– Selv var jeg ikke flink til noe spesielt. Og selv når jeg gjorde noe bra, ble det ikke lagt merke til. Jeg kunne komme hjem med sekser på en norskstil og bli møtt med et skuldertrekk. Tre ganger har moren min rost meg. Eller, egentlig er det to. Hun roste meg for Izzat, men så trakk hun det tilbake.
– Hvorfor?
– Det var vel et eller annet hun ikke var fornøyd med. Uansett har jeg alltid fått høre hjemme at det jeg gjør ikke er bra nok. Det er nok der drivet mitt etter å prestere kommer fra.
Mye frihet
Når vi snakker med moren, er hun ikke like tilbakeholden med rosen. Hun forteller om en gutt med stor vilje og evne til å organisere og ordne opp for andre. Litterær interesse og fortellerevne var også fremtredende i tidlig alder. Han har aldri vist noen negative eller ondskapsfulle sider, får vi vite.
– Aldri?
– Jeg fikk veldig mye frihet av moren min. Hun la seg aldri oppi hva jeg gjorde.
Ulrik tilbrakte mye av barndommen og ungdommen i det han beskriver som et hockey-miljø på Oslo vest. Han var den eneste brune og ble kalt “morellen” på grunn av den pussige hudfargen.
– Selv om jeg kommer fra et veldig norsk miljø, har jeg hele tiden kjent på det å være annerledes. Det var vanlig blant kameratene å slenge dritt om pakistanere. Etterpå kom alltid det obligatoriske: “Men du er jo ikke sånn, Ulrik”.
Påtatt offerrolle?
Fra broren Gisle Harr, som er seks år eldre, får vi høre at Ulrik liker å ikle seg en offerrolle. Han fremstiller seg som en utsatt minoritet, mens han i virkeligheten er en priviligert fyr fra vestkanten.
– Det kan hende jeg har overdrevet det der tidligere. Men å vokse opp som blandingsbarn på den tiden var faktisk ikke bare enkelt. Du hørte ikke ordentlig hjemme noe sted. Det er noe broren min aldri har følt på kroppen.
Ulrik forteller at det å være blandet kunne være minst like uglesett blant norsk-pakistanere.
– En dag hadde faren min tatt meg med for å feire Eid. Vi ble stoppet i døra. De ville ikke ha noen “bastard” med på den religiøse høytiden. Det ble for mye for faren min. Han ga dem en lekse og snudde på flekken.
Lite rasisme
Men rasisme og fordommer har sjelden vært et problem for Oslo-gutten.
– Jeg kan huske én episode. På Prince-konsert i Bergen og hadde jeg i mørket forvillet meg inn på et forbudt område. Plutselig griper en vakt tak i meg. Jeg snur uten å bråke, men vakten nøyer seg ikke med å la meg stå der jeg har billett – han vil tvinge meg helt bakerst i salen resten av konserten. Da jeg protesterer kaller han meg en “jævla svart bråkmaker” og blir hissig.
Dermed blir Ulrik, som en av ytterst få brune i konsertsalen, stående for seg selv bakerst mens Prince og hans orkester med stort sett svarte musikere rocker oppe på scenen.
– Da jeg klagde til vennene mine etterpå, fikk jeg den samme gamle leksa: “Skjerp deg Ulrik, det kler deg ikke å spille offer!” Jeg klagde formelt til arrangøren Peer Osmundsvaag også, men han bare ignorerte meg. Sånt opplever ikke hvite nordmenn, og selvom det skjer meg sjelden, minner det meg på at jeg faktisk er annerledes.
Kjenner pakistansk kultur
Bekjente og familie nevner ofte at Ulrik hadde en stort sett “hvit” oppvekst. Men det vil ikke Ulrik være med på.
– Jeg hadde mye kontakt med faren min, og diverse fettere og annen familie. Jeg fikk selv se hvordan det livet er og lærte mye av det. Tvangsekteskap synes jeg for eksempel er en misvisende betegnelse. Når du blir manipulert helt fra du er en neve stor, er det utrolig vanskelig å stå i mot. Derfor foretrekker jeg å kalle det ufrivillig ekteskap. Du vil ikke skuffe foreldrene dine, du vil ikke bringe skam over familien. Derfor gifter du deg med den foreldrene plukker ut, men du gjør det mot din egen vilje.
I løpet av intervjuet kommer vi stadig tilbake til disse temaene. Ære, kollektiv kultur og sosial kontroll er helt tydelig noe som opptar denne mannen.
– Ja, dette er viktig for meg! Men det er en stor misforståelse at jeg skulle være ute etter å «ta» pakistanere, eller ønsker å fremstille folk i et dårlig lys. Også i Taxi, som først og fremst er en spenningsserie, forsøker jeg å få frem bredden av norsk-pakistaneres liv i Norge. Min fanesak er at folk må få velge selv. Når Attiq Sohail sier at Javar er et dårlig forbilde for minoritetsungdom fordi han drikker alkohol og har samboer, tolker jeg det som at han ønsker å kontrollere hvordan andre skal leve. Folk må gjerne være konservative, men i et fritt land som Norge er det helt utillatelig når noen forsøker å legge seg oppi hvordan andre lever sine liv.
Om Ulrik Imtiaz Rolfsen (39)
Yrke: Filmregissør (startet som fotograf og reklamefilmskaper)
Produksjoner: Taxi (2011), Den siste revejakta (2008), Varg Veum – Bitre blomster (2007), Izzat (2005). Var også involvert i filmen Import-Eksport fra 2007.
Positive sider: Målbevisst, god selvtillit og hardt arbeidende
Negative sider: Jobber for mye…dermed blir jeg av og til ukonsentrert, har kanskje hatt en litt vel brå overgang fra å være konfliktsky til å bli konfliktglad
Disse tre ville jeg invitert på middag (levende eller døde): Woody Allen (det tror jeg kunne blitt ordentlig morsomt), Ghandi (den ulitmate humanist og anti-kolonialist) og Don DeLillo (en forfatter jeg alltid har likt)
