Klimadebatten i Norge er preget av en viss distanse til problemet. Det er mye oppmerksomhet om temaet, samtidig som det virker som mange debattanter ikke riktig lever seg inn i hvilke enorme utfordringer vi står overfor. Det kan ha sammenheng med at Norge i liten grad vil rammes direkte av klimaendringer.
Vi har også en klar motvilje mot drastiske klimatiltak i en del miljøer. Norge er en stor produsent av olje og gass. Det finnes sterke økonomiske interesser som trekker i retning av vedvarende høy produksjon. Olje- og energiminister Ola Borthen Moe har markert seg som en sterk tilhenger av utvinning av olje fra oljesand, og har endret miljøprofilen til regjeringen i negativ retning, slik vi ser det. Vi har i Norge også de såkalte klimarealistene, som argumenterer mot at klimaendringene er reelle ut fra et vitenskapelig, mange eksperter på feltet har hevdet kvasivitenskapelig, perspektiv.
Ser vi klimaproblematikken fra landene i Sør sitt perspektiv, endrer bildet seg på avgjørende måter. Dette er en øvelse flere burde gjøre. Helt siden 1800-tallet har Vesten beriket seg på ressurser fra sine kolonier i Sør. Etter 1945 fortsatte Vestens vekst å akselerere uten kolonier, men gjennom en skjevhet i maktforholdet mellom landene i sør og nord, som ga Vesten en klar fordel, særlig innen handel. Vesten sikret seg også vekst ved bruk av forurensende teknologi. Når vi nå ser at Vestens langvarige utslipp av klimagasser rammer de fattige landene i sør hardest, fordi de største klimatiske endringene skjer i Sør, og fordi fattige land har færrest ressurser til å beskytte seg, er det ikke rart at land i Sør ser klimaproblemet som noe Vesten i størst grad bør få ansvaret for å rydde opp i.
Klimaspørsmålet har en rettferdighetsdimensjon i tillegg til det rent miljømessige.
At land i Sør bør satse på vekst ved hjelp av miljønøytrale energikilder, er vi enig i, men det er Vesten, som har vært den største forurenseren, og som har hatt de største fordelene av klimaskadelig teknologi fram til nå, som bør ta de største kuttene og bære det mest av byrden finansielt for de omleggingene som er nødvendige. Når Kina nå har seilt opp som en av de virkelig store forurenserne, er det godt å se at landet etter alt å dømme er villig til å ta ansvar. Vestlige ledere bør gjøre alt som står i deres makt for å få til en forpliktende, global avtale.
Klimaspørsmålet har altså en rettferdighetsdimensjon i tillegg til det rent miljømessige. En tredje dimensjon er at flere forskere har spådd sterkt økte flyktningstrømmer hvis klimaendringene fortsetter. Her i Norge har vi gode erfaringer med å ta imot og bosette flyktninger, men også Norge har sine begrensninger. Dessuten vet vi fra tidligere naturkatastrofer at de fleste flyktninger ender som internt fordrevne eller som flyktninger i naboland, ofte under svært kummerlige forhold. Også klimaflyktninger vil dermed i første rekke bli et problem som land i Sør må ta seg av.
