Foto: Geir Tore Brenne
- Tsjetsjenske “kulturtolker” bygger tillit - 23.01.2012
Ti prosent av tsjetsjenerne som bor i Norge, er bosatt i Bærum. Forholdet mellom det tsjetsjenske miljøet og kommunen hadde i 2008 blitt vanskelig. Spesielt en episode der en gruppe tsjetsjenere var involvert i et slagsmål med andre asylsøkere ved Nordbybråten asylmottak fikk mye oppmerksomhet i pressen. Men det var også andre problemer. Det ble rapportert om vanskeligheter i familiene, og barnevernet var bekymret. Fra skolene kom det meldinger om tsjetsjenske tenåringsgutter som var aggressive og vanskelige å ha med å gjøre.
Dette er bakgrunnen for at Stiftelsen Alternativ Til Vold (ATV) i 2009 startet det to-årige prosjektet “Fra kriger til bærer av håp” for å styrke kommunikasjonen mellom minoriteten og det norske samfunnet. Kommunen sine sosiale tjenester hadde lenge følt at de ikke når ut til dem. I det tsjetsjenske miljøet hadde det på sin side bygd seg opp en skepsis til deler av det norske samfunnet. Mange hadde en forestilling om at nordmenn har fordommer mot tsjetsjenere, at de blir stemplet som kriminelle på forhånd. Noen husket erfaringer fra Russland, der politiet ofte behandler tsjetsjenere dårlig.
Brenner for miljøet
Mouslim Kourakaev er en høy ung mann, med mørkt blondt hår. Familien hans flyktet fra Tsjetsjenia i 2002 som følge av krigen. Han er bereist og reflektert, og gjør umiddelbart et sympatisk inntrykk. I hjemlandet har han studert pedagogikk, og nå studerer han til en grad på BI. Han har også arbeidet aktivt i den lokale tsjetsjenske diasporaforeningen.
Prosjektet har lært oss noe om krig – som hva det vil si å ha en bakgrunn med krigstraumer.
Mouslim har vært en viktig medarbeider i Alternativ til vold sitt prosjekt.
– Grunnen til at jeg brant for prosjektet, var at jeg ville endre det negative bildet av tsjetsjenere som var blitt skapt i media gjennom diverse saker om kriminelle tsjetsjenere. Vi trenger alle jevnlige påminnelser om at slike saker handler om enkeltmennesker og ikke etnisk bakgrunn, mener han.
Rollen hans i prosjektet har vært en å fungere som en av fire ”kulturtolker”. En kulturtolk har minoritetsbakgrunn, samtidig som han eller hun kjenner norsk kultur godt. De har tillit innad i miljøet, og fungerer som brobyggere. De har formidlet kulturen til de norske i prosjektet, og samtidig skapt nettverk på tvers av gruppene.
Skaper samtaler
Alternativ til vold organiserer ei samtalegruppe med menn, ei samtalegruppe for kvinner, veiledning av ansatte i sosialtjenesten i kommunen, og arbeid i forhold til barnevernet. Jon Nicholas sammen med Iver Grønvold fra Bufetat i Bærum var gruppelederne for samtalegruppa for menn. Jon, som bor i Storbritannia, blei spurt om å delta fordi han har jobbet med flere prosjekter i Kaukasus-regionen tidligere. En nøkkel i slikt arbeid er ofte det å skape god kommunikasjon, å få til samtaler mellom folk.
– Til å begynne med var gruppa forsiktig, og det er forståelig siden vi ikke kjente hverandre så godt. Men etter sommeren 2010 ble atmosfæren varmere. Vi snakket om kulturkollisjon i møtet med norsk kultur. Om likheter og forskjeller i kultur og væremåte. Jeg fikk inntrykk av at de både de yngre og de litt eldre deltagerne syns det var nyttig å følge gruppene, fordi det skapte en sammenheng der alle følte de kunne ta opp og diskutere ting sammen. Det ble etter hvert veldig hyggelig, og noen ganger kunne vi sitte å prate i tre-fire timer, forteller Jon.
Film som redskap
Han gikk etter en stund over til å ta med seg et filmteam som filmet møtene. Ideen bak var bruke filmen og prosessen rundt den som et verktøy for dialog. Jon har tidligere brukt teater i arbeidet med konfliktløsning, og grunntanken er da det samme – det handler om å få folk til å snakke sammen. Gruppa må bli enige om hva de vil gjøre og si, hva de vil dele med publikum. Men filmen som de lagde kan også være interessant for et breiere publikum, sier Jon.
I løpet av diskusjonen om filmen nevner flere av deltagerne at de egentlig ikke visste sikkert hva nordmenn syntes om tsjetsjenere. Dermed oppstår ideen å intervjue nordmenn om nettopp dette, og inkludere det i filmen. De øver seg litt, og en gjeng går ut og finner noen tilfeldig forbipasserende. Flere blir overrasket da det viser seg at de intervjuer ikke har noe negativt syn på dem. Mange vet lite om landet, noen har hørt at det har vært krig der, noen nevner at de kjenner tsjetsjenere selv, gjennom jobb. Det negative stempelet mange av deltakerne fryktet, var nærmest fraværende.
Mangler penger
Psykolog Cecilie Kolflaath Larsen har ledet prosjektet. Hun er godt fornøyd.
– Vi lykkes med å hjelpe kommunen til å nå ut til det tsjetsjenske miljøet. De norske involverte har også lært mye. Det har vært veldig givende å være med på. Jeg har lært mye om tsjetsjensk kultur, om familieomsorg, og om bakgrunnen for mistilliten mange har til systemet. Prosjektet har også lært oss noe om krig – som hva det vil si å ha en bakgrunn med krigstraumer. Vi kan nok atskillig mer om dette i Norge etter Utøya-tragedien, men før 22. juli hadde vi vært ganske skånet for dette i her, sier Kolflaath Larsen.
ATV og Kolflaath Larsen kunne gjerne tenke seg å videreføre arbeidet med lignende prosjekter. Spesielt syns hun det har vært fruktbart å ha kulturtolker. Men det er kostbart.
– Det har blitt stadig vanskeligere å finne penger til integreringsarbeid, forteller hun.
FAKTA:
Fra kriger til bærer av håp
Prosjektet hadde som mål å utvikle metoder for kommunens arbeid med traumatiserte tsjetsjenske flyktninger. Delt fokus mellom terapi og stabiliseringstilbud til den tsjetsjenske befolkningen i Bærum og kursing/veiledning av ansatte i Bærum kommune.
En del av Alternativ til Vold (ATV) Asker og Bærum og ledet av Cecilie Kolflaath Larsen. I prosjektet har hun også hatt med seg fire tsjetsjenske kulturtolker, samt medarbeidere fra kommunen og eksterne veiledere.
