Fra sovende til aktiv paragraf

15. november i fjor la professor Hege Skjeie og hennes utvalg frem en offentlig utredning (NOU) med nye forslag til organiseringen av likestillingsarbeidet i Norge (NOU 2011: 18 Struktur for likestilling). Et nytt likestillingsdirektorat, mer penger til lokale likestillingstiltak og mulighet til å slippe å gå til domstolene for å bli tilkjent økonomisk oppreising, er blant forslagene.

Forslagene fra Skjeie-utvalget går ut på at dette nye direktoratet skal ha fem regionskontorer. Utvalget går også inn for et tiårig utviklingsprogram for lokalt likestillingsarbeid, med årlige overføringer på 200 millioner kroner.

 

Likestillings- og diskrimineringsombudet er svært positive, ja nesten jublende, til kursendringen. Jeg skjønner ombudet godt. For så langt har lovpraksisen og de politiske føringene gjort at LDO ikke er annet enn rent rådgivende, til tross for at Norge har vært progressive nok til å bli det første landet i verden med likestillingsombud (1979). Et nytt likestillingsdirektorat, med mulighet for å kunne følge opp saker på nasjonalt og regionalt nivå og jobbe uavhengig, vil på lang sikt være langt mer handlekraftig.

 

Hva som imidlertid er mest interessant ved Skjeie-utvalgets innstilling er de konkrete lovmessige og økonomiske konsekvenser for den eller de som gjør seg skyldig i diskriminering. Dette er et viktig nytt steg. Erfaringene så langt viser at det er vanskelig å kunne gå videre i rettsapparatet, selv med å referere konkret til straffelovens § 135a, den såkalte rasismeparagrafen. Utelivsrasisme, funksjonshemmede som ikke får adgang til nærbutikken, eller aldersdiskriminering er dessverre altfor mye vanligere i dagens Norge enn hva vi tror.

Kursendringen som nå foreslås, vil få enormt positive følger for denne gruppen. Ingen flere dyre advokatbeløp eller bruk av tid til å ta seg av en lang og komplisert saksgang. Arbeidsgivere, utestedseiere og andre som diskriminerer kan få seg mange ekstrautgifter – og gå en hardere tid i møte. Vel å merke hvis Skjeie-utvalgets forslag blir lov og det foreslåtte likestillingsdirektoratet en realitet.

Et nytt likestillingsdirektorat vil på lang sikt være langt mer handlekraftig.

 

Veien fra innstilling til lov kan i enkelte tilfeller være lang, men magefølelsen min denne gangen sier at denne saksgangen vil gå rimelig kjapt. Enkelte saker er det bred enighet om på regjeringsplan. Og slik sexkjøpsloven ble vedtatt på rekordtid etter at den hadde kommet inn som et landsmøteforslag hos Ap, så virker det som disse nye grepene i norsk likestillingspolitikk er for viktige for de rødgrønne til at man kaster bort muligheten mens man ennå har regjeringsmakt.