Foto: Aon R. Naqvi
- Norges glemte afrikanske arv - 10.06.2020
- Siktet høyt og traff en jobb i UD - 29.06.2019
- Fleksibel identitet fremmer suksess - 23.03.2015
– Tenk at jeg flytta fra storbyen Edinburgh til Lørenskog! Det var så stille og rolig, jeg ble veldig rastløs. Mannen min lurte på hvorfor jeg så absolutt ville jobbe, jeg kunne jo bare slappe av? Men det var ikke nok for meg. Jeg fant ut at jeg måtte lære språket da svigerinnene mine hadde venninner på besøk. De prøvde å snakke urdu, men hele samtalen foregikk ikke på ett språk. Det var vanskelig å komme inn i deres krets uten språket på plass, forteller Kosar.
Hun flyttet til Norge i 1988 fra sitt oppvekstland, Skottland. Den skotsk-pakistanske jenta, som senere ble den norsk-pakistanske arbeidssøkeren, flytta til Lørenskog for å bo med sin ektefelle og hans familie. Vi møter henne på jobben som kursleder for innvandrerkvinner. Da hun kom til Norge, var hun selv en av elevene på inkluderingskurs; med håp om at veilederen bak kateteret skulle hjelpe henne med å få en jobb. Men selv med fiks ferdig sekretærutdanning i bagasjen har veien til en kvalifisert jobb vært lang.
Virkelighetsnært
Skoledagen hos Hero kompetanse starter som en arbeidsdag. Elevene blir sjenerte når vi besøker klasserommet til Kosar. Nysgjerrig hvisking og smug-titting tar de første fem minuttene av undervisningen.
– Jeg fortalte dere tidligere om at vi skulle få besøk. Han skal ikke ta bilder av dere om dere ikke ønsker det, oppklarer Kosar for de bekymrede når vi kommer inn.
Hun innleder dagens plan med å introdusere offentlige nett-tjenester som trafikanten, opplysningstjenester og sider for jobbsøk.
– Jeg er streng og til tider nærmest brutal med elevene mine. Det skal føles som en jobb for dem. Det er slik ting fungerer i det virkelige livet, og det må de lære et sted. Mange av disse damene er oppdratt til å ta vare på andre hele tiden, så jeg lærer dem om eget velvære. “Når man har det bra, har man overskudd”. Jeg pleier å gi dem dette eksempelet: “Hva gjør en flyvertinne under instruksene for nødtiltak? Hun tar oksygen selv først, slik at hun er i stand til å hjelpe andre”, forklarer hun.
Heltenes kompetanse
Hero kompetanse driver kurs for innvandrerkvinner som et tiltak for Nav arbeid. Hverdager mellom klokken 9.00 og 15.00 fungerer Kosar som lærer for 19 kvinner fra forskjellige land. Hun var med på å utvikle konseptet “Innvandrerkvinners kompetanse”, og hun har jobbet med kurskonsepter rettet mot arbeid, kvalifisering og avklaring som kursansvarlig og instruktør i flere år nå.
– Jeg ville ha en kontorjobb da jeg kom til Norge, men det var ikke enkelt. Jeg leverte omtrent 40 søknader. Det endte med at jeg fikk flere praksisplasser, men aldri jobb etterpå. Jeg har tatt alt av kurs innenfor regnskapsføring, jobbsøking, sekretær og data, forteller en ivrig Kosar.
Jeg lar meg ikke skremme, og jeg lar meg ikke begrense.
Etter endt sekretærkurs, som ikke førte verken til jobb eller praksis, satte hun i gang en dialog med kursleverandøren. De var godt kjent med innvandrerkvinner og deres vanskeligheter med å komme ut i arbeidslivet.
– Det var meg, en dame fra Tyrkia, en fra Kenya, og en Irak. Alle hadde søkt, men ingen av dem hadde fått praksis eller jobb. Derfor tok de utfordringen med å kartlegge og synliggjøre hvordan kurset kunne forbedres, forklarer hun.
Men fire damer ble til én, da forpliktelser og livssituasjon ikke tillot dem å fortsette. Kenyaneren begynte på universitetet, damen fra Tyrkia måtte dra tilbake til hjemlandet på grunn av syk familie, og kvinnen fra Iran måtte ut i jobb raskt på grunn av sin økonomiske situasjon. Men Kosar var lojal mot ideen og ble en viktig bidragsyter til utviklingen av kurskonseptet Innvandrerkvinners kompetanse, og var med på å levere inn anbudet.
I ventetiden for godkjennelse av anbudet jobbet hun som praktikant og veileder ved ulike avdelinger og kurskonsepter rettet mot arbeid, kvalifisering og avklaring, men hun husker godt sin første dag som kursleder.
– Det var 14. mai 2007. Det regnet, og jeg glemmer aldri den dagen. Jeg fulgte kvinnene fra bussholdeplassen til kurslokalet for at de skulle finne fram. Det var spennende, og jeg var uredd. Jeg hadde allerede hatt mange forskjellige roller i livet, og jeg hadde gjort mye annet arbeid før jeg fikk det ansvaret.
Ivrig og nysgjerrig
Hun har en søstre og tre brødre. Eldstemann var mye syk gjennom oppveksten deres. Far var derfor ofte hjemme, og familiesamholdet ble ekstra sterkt. Hun beskriver seg selv som en helt vanlig tenåring, “som alle andre”, med en oppvekst preget av kulturkræsj.
– Jeg har gått gjennom det samme som barna mine går gjennom her, en flerkulturell europeisk oppvekst. Jeg forstår deres dilemmaer veldig godt. Noe av det viktigste for meg er at det skal være gøy hjemme. Vi som familie reiser mye, nor jeg selv opplevde sjelden da jeg var liten. Det hadde vi ikke råd til. Jeg ville gi barna opplevelsene jeg selv lengtet etter. Om du gjør hjemmetilværelsen behagelig og gøy, slipper barna å søke spenning på feil måte. Det er en slags “give and take”. Du blir ikke mindre muslim av å la barna gå på skoleturer eller skoleball, sier Kosar.
Det tar ikke lang tid å merke at det tradisjonelle utseendet hennes ikke betyr en veldig tradisjonell tenkning. Den lette hijaben på hodet viser hele ansiktet, en åpen hals, med håret dekket. Til tross for stereotypen om at kvinner begrenses av dette plagget, dreier samtalen vår seg om hvor fri Kosar føler seg.
– Jeg lar meg ikke skremme, og jeg lar meg ikke begrense. Det var ikke før for åtte år siden jeg begynte å gå med sjal. For å være ærlig så var det slik at jeg ikke følte meg som en nordmann. Hijaben ga meg min identitet. Det var viktig for meg å finne meg selv før jeg kunne fungere som et trygt individ i storsamfunnet. Jeg ville vise meg selv og være mitt eget varemerke, forklarer trebarnsmoren.
Gjenspeiler livet
Det er lett å dra paralleller fra oppveksten til livet Yacoub lever som voksen. Hennes fars aktive rolle i familielivet har likheter med måten hun og mannen har fordelt ansvar for barna likt mellom seg.
– Mannen min er jo egentlig tradisjonell av seg, men vi deler på ansvaret. Han har også en ganske god innsikt i hva slags oppvekst barna hans opplever, han er jo oppvokst i Oslo. Vi deler på alvorspraten og deltakelsen i livene til barna. I huset vårt bestemmer alle. Man skal dele, føle og inkludere. Jeg diskuterte barne-tv med barna, sendte dem på skolearrangementer og deltok så mye på skolene at jeg sier at jeg har gått på ungdomsskolen i Norge tre ganger, smiler hun.
Barna er i dag 21, 19 og 16, og er samfunnsengasjerte og diskuterer utdanning og jobb hjemme. Den eldste studerer psykologi, mens de andre to fortsatt forbereder seg på utdanningvalgene sine.
Moren er ikke redd for at barna skal bli “for norske”.
– Jeg anbefaler unge jenter å snakke med gutter, være venn med dem. Det betyr ikke at du trenger å være kjæreste eller gjøre andre ting som går mot din tro og dine verdier. Det handler om å lære seg å kommunisere på tvers av kjønn. Mange norskpakistanske kvinner er usikre på hvordan de skal kommunisere med det motsatte kjønn da de har unngått det lenge, forklarer Kosar.
Som muslimsk kvinne tenker hun motsatt av tidligere stereotyper fra de første innvandringsbøkene som “Pakkis”.
– Mange gjør kulturen vår kjedelig. La barna ha det gøy og følg dem opp på skolen. Ikke gi det ansvaret til samfunnet!
Ordforklaringer
Rastløs som ikke kan sitte i ro, urolig, hvileløs
Svigerinne søsteren til din ektefelle, søsteren til mannen din eller kona di
Avklaring her – finne ut hva en person skal jobbe med. Avklare – klarlegge, fjerne tvil og uklarheter
Skoleball fest for elevene på en skole, gjerne på slutten av året. Ball – fin fest med dans
