Foto: Spartacus forlag
Filosof og forfatter Lars Gule har skrevet boka «Ekstremismens kjennetegn» om hva ekstremisme er, og hvordan man skal møte ekstremisme på Internett.
Gule skriver godt og klart om innfløkte akademiske emner. Hans fremstilling er preget av korte, klare setninger. Utilgjengelig fagterminologi er langt på vei unngått, eller forklart der det er nødvendig. Oppbyggingen av boka er logisk og lett å forholde seg til.
Nettikette
Det er interessant og nyttig å få vite hvordan Gule tenker om hva som er god «nettikette» og hvordan man bør forholde seg til mer eller mindre vulgære, ufine, rasistiske, islamofobe eller på andre måter umedgjørlige motdebattanter. Gule er inspirert av Arne Næss og argumenterer for at strenge saklighetskrav og krav til etterprøvbarhet bør ligge til grunn for all (nett)debatt.
Mener Gule at staten og Oslo kommune støtter en ekstrem organisasjon?
Også bokas siste del, som dreier seg om Gules fortid, byr på meget spennende stoff. Han redegjør for hva som skjedde i forkant av at han 5. mai 1977 ble arrestert av libanesisk etterretningstjeneste med «750-800 gram plastisk sprengstoff» i ryggsekken. (s. 197) Han gjengir også på en overbevisende måte hvordan han senere tok et oppgjør med tradisjonell marxistisk tenkning og tok avstand fra tanken om at det er legitimt å bruke vold i politisk øyemed i visse situasjoner.
Viktige mangler
Det er synd at Gule ikke har kostet på seg flere litteraturhenvisninger. Han burde også større grad forholdt seg aktivt til aktuell forskning på ekstremisme i boka.
Gule nevner diverse norske aktører som eksempler på folk/miljøer som har kommet med ekstreme ytringer, eller har ekstreme standpunkter. Både Document.no og Human Rights Service (HRS) trekkes fram av Gule. Her er det verdt å minne om at HRS får penger både over statsbudsjettet og av Oslo kommune. Oslo kommune valgte å bevilge en million kroner til HRS etter at støtten deres på statsbudsjettet ble halvvert i august i fjor. Mener Gule at staten og Oslo kommune støtter en ekstrem organisasjon?
Alt i alt er «Ekstremismens kjennetegn» en lesverdig og nyttig bok, men en klarere stillingtagen fra forfatteren hadde vært på sin plass. Det er viktig å identifisere og motarbeide ekstremismen der den finnes, men hentydninger om ekstremisme som ikke følges opp, fører til en uklar og lite hensiktsmessig debatt.
