Foto: DFID - UK Department for International Development
- Norges glemte afrikanske arv - 10.06.2020
- Siktet høyt og traff en jobb i UD - 29.06.2019
- Fleksibel identitet fremmer suksess - 23.03.2015
I arbeidet med avhandlingen intervjuet Ragnhild Sjyvollen 15 muslimer i tjueårene, med bakgrunn fra åtte forskjellige land – omtrent like mange gutter som jenter. Noen hadde innvandret som barn, andre er født i Norge, alle er engasjert i frivillig arbeid.
– Det ble skrevet en del i media om norske med pakistansk bakgrunn rundt tiden da det var flom i Pakistan [i 2010, red. anm], og da jeg så engasjementet her i Oslo, ble jeg nysgjerrig på en del spørsmål rundt det å gi bistand. Hva er det som driver dem? Jeg valgte å se på det religiøse aspektet, forteller Sjyvollen.
Ifølge henne er dette et felt som er veldig lite forsket på.
De religiøse forklaringene inneholder ofte samme verdier som det “vi” har.
Fredsnasjon
– Jeg tror at folk liker å identifisere seg med bistand og det å være en fredsnasjon, det handler litt om hvordan man ser på seg selv, sier masterkandidaten.
Hun begynte å kartlegge hvilke type organisasjoner de ønsket å gi til, og om religion egentlig spilte en rolle.
– Det spiller en rolle, men verdiene i islam om å hjelpe de fattige, er ganske lik vår egen kultur for bistandsarbeid. 90 prosent av mine informanter snakket om en universell solidaritet til menneskeheten. Å gjøre en forskjell på mennesker var ifølge dem uislamsk. Om et menneske trenger hjelp, så skal du hjelpe dem, forklarer hun.
De snakket også om hvem de ville valgt å hjelpe om det sto mellom en muslim eller ikke-muslim. De fleste svarte at man skal hjelpe den som trenger det mest.
– De sa jo at man skulle ta vare på sin familie og sine nære først, og det er veldig menneskelig og logisk, men igjen så var det en som ga meg et fint eksempel på en typisk muslimsk tankegang. Respondenten forklarte at om naboen (som er muslim) trenger penger til ny TV, mens en annen trenger penger til mat – så velges den som trenger maten, fordi at der er nøden størst, forteller Sjyvollen.
De kjente andre som mente annet, men holdningene varierte i like stor grad som de ellers gjør i en norsk eller vestlig sammenheng.
Der nøden finnes
Det er en universell tilhørighet som preger tankemåten – om det var tsunamien i Thailand, sultkatastrofer i Afrika, jordskjelvet i Japan eller 22-Juli i Norge. Mange uttrykte at de følte flommen i Pakistan på like sterk måte som da de så tv-bilder fra 22-juli i Norge. Deres sterke følelser er noe som bør tas i bruk til engasjement, men det er fremdeles få bistandsarbeidere med minoritetsbakgrunn.
– Det er mange frivillige, men de store organisasjonene ansetter ikke mange flerkulturelle. Vi bør i større grad ta i bruk livserfaringene og den kulturelle kompetansen hos muslimer i Norge, mener Sjyvollen.
Muslimers holdning til tigging og rusmisbruk var veldig interessant for Sjyvollen fordi den inneholdt så mye sympati. Alle utenom én mente at det er fattigdom i Norge. Respondentene hadde stor tillit til staten, og de forventet at norske myndigheter stiller opp for sine egne. “Der foreldrene mine kommer fra, kan vi ikke forvente det”, var det en som sa. Det er også i tråd med vestlig bistandsdiskurs, du skal hjelpe dine nærmeste først.
– Alle uttrykker at en del faktisk har det vondt i Norge – men at man må gjøre prioriteringer. De gir der nøden er størst. De mener at islamsk fromhet passer godt med norske verdier. De er veldig opptatt av universelle verdier og islam som ideologi, men de religiøse forklaringene inneholder ofte samme verdier som det “vi” har, sier hun.
