Foto: Grazyna Skarpås
- Vil hjelpe landet hun vokste opp i - 12.07.2018
- Smilende og skeiv - 15.04.2016
- Igangsetteren - 22.03.2015
– Det er akkurat som deg det, sier hun og peker mot de slitte jeansene mine. – Du går i en hullete bukse selv om du har råd til å kjøpe deg nye. Ida Marie Andersen forteller om et eldre, norsk par som valgte å gi avkall på godene de hadde i Tanzania.
– Det ble ikke likt, og det har jeg forståelse for. Jeg tror de som er fattige og gjerne skulle hatt det bedre, opplever det som uforståelig og hyklersk at de som har god råd, går i fillete klær eller bor dårlig, særlig når det skjer midt iblant dem. Hvilken livsstil en velger i vårt overflodssamfunn, er en annen sak.
Kultursjokk
Da hun hun kom til Tanzania i 1971 med barn og mann ble hun sjokkert over forskjellene hun opplevde som hvit i et fattig samfunn.
Jeg synes folk skal kunne definere seg som de selv vil. Det er veldig viktig faktisk.
– Vi fikk alt. For eksempel hendte det ofte at butikkene manglet varer, men de holdt alltid varen av til oss bak disken. I kjøttbutikkene var det egne køer med bedre kjøtt for oss. Jeg likte ikke opplevelsen av å være overklassefrue. Vi hadde tjenere som skulle passe barnet vårt og gjøre det reint i huset vårt. Jeg følte meg til overs.
Hun løste dette ved å selv ta initiativet til å jobbe. Det resulterte i et fagbibliotek.
– Jeg traff NORAD og fikk muligheten til å opprette et fagbibliotek. Jeg hadde ikke penger til å starte det, men jeg skrev til fagorganisasjonene i Asia og Europa og fikk tilsendt dokumenter. Jeg holdt også sykurs for lokale kvinner og jobbet i departementet.
Sett bort i fra å få barn og barnebarn er det denne turen hun peker ut som sitt livs mest spesielle opplevelse.
– Den har betydd mest for mine oppfatninger. Det gjorde noe med meg. Jeg møtte mennesker og så hverdagen – så hvordan kvinnene hadde det i en landsby der ting er enkelt. Og det at jeg studerte relaterte emner etterpå, var veldig avgjørende. Ellers kunne jeg ikke brukt kompetansen, sier hun om mellomfaget hun tok i utviklingssosiologi.
– Jobben er en del av meg
Vi sitter i syvende etasje i Høyskolebygget i Oslo. Det er der hun har kontoret sitt. En ryddig, godt opplyst arbeidshule, med stor skrivepult og bokreol i hjørnet. Jeg rekker knapt å slå opp skriveblokka mi, før jeg får høre historien om jobben hun har og hvordan hun har kommet seg hit.
Hun har bakgrunn som bibliotekar, men har tatt videre utdanning i utviklingssosiologi, etnologi, psykososialt arbeid med flyktninger og informasjon og samfunnskontakt. Siden 1996 har hennes oppgave ved HIOA vært studierekruttering, fra og med 2003 har dette arbeidet vært rettet inn mot minoriteter. Mellom 2004 og 2010 drev hun også høyskolens nettmagasin MAIA.
– I dag jobber jeg med å oppdatere nettavisen. Det er mer meningsfullt enn å gjøre det til en nyhetsavis.
Det siste innlegget i avisen heter ”Hvem skal vi lytte til” og tar for seg blant annet medienes selektive valg av kilder i saker som angår minoriteter.
– Jeg er kritisk til dem som uttaler seg ut fra sin egen bakgrunn. Det er veldig dumt av media å bruke de samme personene. For eksempel er vietnamesere usynlige selv om vi har veldig mange av dem. Vi må synliggjøre mangfoldet i mangfoldet. Vi må slutte å generalisere! sier hun bestemt og henviser til mennesker som Abid Raja og Sara Rasmussen.
– Folk tenker ”Denne personen forteller sannheten fordi vedkommende er en av dem”. Dette er jeg veldig kritisk til.
Øser av kunnskapene
Seniorrådgiveren har også reist rundt som foredragsholder.
– Jeg har faktisk vært på Utøya og holdt foredrag for alle fylkeslederne i AUF. Hadde terroristen kommet dit da, hadde han tatt alle, også meg… Men sånn er det feil å tenke, sier hun etter en liten pause.
På Ila fengsel holdt hun foredrag om rasisme.
– Den opplevelsen av å bli låst ut dør etter dør mens de andre må bli sittende inne, sitter i meg enda. Jeg følte meg privilegert over å kunne være fri på en helt annen måte enn det de er. Så kan man tenke på hvorfor de har havnet der. Dyslektikere og ungdommer med vanskelig barndom er overrepresentert. Disse burde vi jobbe mer med. En utdannelse kunne hjulpet dem på rett kjøl. I England er de mye flinkere til å følge opp folk etter at de har sonet, forteller hun gestikulerende og engasjert.
Hjemme blant innvandrere
– Jeg har kryssa sosiale skillelinjer her i landet. Jeg ble født like etter krigen og har dermed opplevd de store endringene i samfunnet. Jeg skjønner kanskje derfor innvandrerne bedre. Det kreves mye endring av deg i hvert fall hvis en har planer om å utvikle deg.
Det var på sekstitallet hun flyttet inn til Oslo fra bedehusmiljøet i Kleive.
– En kunne ikke være en del av det gode selskap når en snakket dialekt. En ble korrigert hele tiden. Men jeg brydde meg ikke om det så mye. Vi som var fra bygda slo oss sammen. Det er ikke rart at innvandrerne gjør det samme i dag. Det handler om å finne styrke blant sine egne for å kunne ta del i samfunnet.
Mål: et likestilt samfunn
Andresen mener bygda hun kom fra var fri for klasseskiller. Dette har gitt henne en styrke.
– Jeg har god selvtillit og ingen komplekser. Denne selvtilliten kan gi seg utslag i at en tør å si sin mening om alt.
Hun kikker mot blokka mi. Side etter side er fylt med notater.
– Ja… Nå det blir mye her! Men det er et langt liv, vet du, kommenterer hun.
– Har du noen livsmottoer eller ideologier?
– Ja, jeg hadde det en gang – på russekortet! ler hun. Jeg har nok ikke noe annet enn et likestilt samfunn.
– Hvilken kjent person ville du helst spist middag med?
– Det måtte blitt Dilek Ayhan. Jeg har hatt flere interessante samtaler med henne. Minoritetspolitikken er vår felles interesse. Jeg opplever henne som nordmann med flerkulturell kompetanse, svarer hun og begynner å drøfte begrepsbruken.
– Jeg synes folk skal kunne definere seg som de selv vil. Det er veldig viktig faktisk.
