Religiøse og politiske ledere pisket opp stemningen

 

Ingen tema engasjerer så dypt og vekker så mye følelser som debatten om hvor langt ytringsfriheten kan gå i å krenke folks tro og religiøse følelser. På nettet finnes et meningsmangfold som kan dekke minst en dusin A-4 sider med nyheter, analyser og kommentarer.

Nå har debatten som sist ble lagt i is for seks år siden etter karikaturstriden, blusset opp igjen som følge av filmen Innocence of Muslims. Filmen karakteriseres av mange muslimer som et grovt overtramp og en fornærmelse av profeten Muhammeds liv og virke, og førte til voldelige protester i store deler av den muslimske verden. Noen dager senere utga det franske bladet Charlie Hebdo et nummer med karikaturer av den samme profeten.

Gjenstand for misbruk

De religiøse og politiske har lederne ansvaret for volden og de flere tiltall drepte.

Meningene om temaet er svært delte, både mellom fagfolk og vanlige mennesker. Punktet man oftest strides om er om hensynet til religionsutøvelsen (og respekten for det hellige) skal settes over ytringsfriheten og det sivile lovverket, eller vice versa.

I 2007 innstilte Europarådets parlamentarikerforsamling at de ti landene i Europa som fortsatt har blasfemi-paragrafer i sin straffelov, skulle fjerne disse. Christopher Grayson fra Europarådet mente dengang at hensynet til ytringsfriheten veier tyngst.

– Problemet med blasfemiparagrafene er at de kan brukes av ulike trossamfunn, også muslimske fundamentalister, i et forsøk på å begrense ytringsfriheten, sa han ifølge Europarådets hjemmeside.

Abid Q. Raja, Venstre-politiker og jurist, hevdet under forrige karikaturstrid at poenget ikke var å innskrenke ytringsfriheten.

– Vi må heller gi den [ytringsfriheten] en retning slik at svake grupper ikke føler seg krenket og hånet. Lar vi være, vil motsetningene i det norske samfunnet øke framover, sa han til Aftenposten i 2006.

Global blasfemilov..

I kjølvannet av den siste film- og karikaturstriden har OIC, organisasjonen av islamske land, og blant annet også den pakistanske regjeringen eksplisitt krevd en global blasfemilov.

Men forslaget vil trolig møte mye motstand, særlig fra vestlige akademikere og politikere. Her hjemme har Lisa Winther, menneskerettighetsrådgiver i Norsk Misjon i Øst, sagt at en global blasfemilov ikke er ønskelig.

– Ofte ser man hvordan slike lover blir brukt for å legitimere brudd på religionsfrihet og overgrep mot religiøse minoriteter på hjemmebane i mange av disse landene. Hovedmålet for menneskerettigheter må alltid være å beskytte individers rettigheter, ikke å forhindre sårede kollektive følelser (Verdidebatt 2012).

..eller defamasjonslov i enkeltland?

Samfunnsforsker og norsk-pakistaner Amir Iftikhar Warraich, som selv bor i Pakistan, kaller de voldelige demonstrasjonene “skrekkelige”.

– I byer som Karachi og Peshawar endte det med opptil 20 drepte, og mange flere skadde. Hvorfor kan ikke vi som pakistanere oppføre oss litt mer “sivilisert”? spør han.

Warraich gir de religiøse og politiske lederne ansvaret for volden og de flere tiltall drepte. Disse bar misbrukt sin autoritet og pisket opp stemningen, mener han.

Løsningen for å demre opp for ytterliggående religiøse ledere som profitterer på folks uvitenhet, fordommer og konflikter er å ha sivile “defamasjonslover” som beskytter alle religiøse grupper fra hets og diskriminering.

– I et land som Pakistan ville det ideelle vært å ha lov om ærekrenkelser. Den må gjelde alle religiøse grupper, når og hvis de føler seg krenket, ikke bare majoriteten. Her burde man lære av de lover som allerede eksisterer i USA og Europa. For det er nettopp dette det handler om: folkeskikk og gjensidig respekt.

Vesten må lede

En annen figur som har uttalt seg i blasfemilovdebatten er den sekulære pakistanske tenkeren og universitetsprofessoren Mubarak Haider. Haider er svært omstridt grunnet sin sterke samfunns- og religionskritikk. I sin seneste bokutgivelse, Tehzibi Nargisyat, går han sterkt løs på det han kaller “den muslimske verdens religionsbaserte selvmedlidenhet og narsissisme”.

– Europa er tolerant nettopp fordi de fjernet sine egne kulturelle fascister og mørkemenn. Vi har ikke gjort dette ennå i vår del av verden. Og derfor har vi fortsatt uansvarlige religiøse ledere som kan piske opp stemningen blant de store massene uten utdanning til vold og opprør, uttalte han på et nylig arrangert seminar i Oslo.

Ut av toleransens utopi

Haider er en selverklært motstander av den pakistanske regjeringens og Organization of Islamic Countries (OIC) sine planer om å innføre en global blasfemilov.

– Her må Vesten gå ut av sin tolerante tornerosesøvn, lede an, og konfrontere de ytterliggående kreftene som avviser kritikk eller debatt. Slike blasfemilover går ikke bare utover religiøse minoriteter, men også utover muslimer som søker svar utenfor de vedtatte religiøse sannhetene.

Se på religion som en alternativ sannhet

Hvor mener du grensa går mellom satire og det å såre folks religiøse følelser?

– Forskjellen handler om setting og om folks blind tro. Sistnevnte kan ofte gjøre at du bedømmer situasjoner som like. Hvis denne troen får deg til å tro at du kan føle deg krenket nok til å bruke vold mot en annen, så overgår helt klart trosfriheten andre friheter, som f. eks. retten til å debattere og uttrykke seg fritt.

– En må også se på religion, religiøse skikkelser og religiøse skrifter som et historisk bidrag og som en alternativ sannhet, legger han til.

Ekstremismebekjempelse med argumenter

Selv har Haider ofte opplevd å få trusler fra ekstremistiske miljøer i hjemlandet. Når Utrop spør om hvordan man kan finne et felles ståsted tross store oppfatningsforskjeller, mener han de må møtes med “stadhaftig medmenneskelighet”.

– Se på ekstremisten og den krenkelsestyranniserte som sykehuspasienter. Her må man være en slags “lege med argumentasjoner”. Vær tilstede med “pasienten”, gå i dybden, ta tak i klisjeene, fordommene og stereotypiene.

FAKTA

Andre funn som Utrop har gjort:

– I mange kristne land er blasfemilover ofte upresist formulerte. Enkelte land bruker ikke engang blasfemibegrepet, men snakker om “beskyttelse mot religionshets”, “ringeakt og hån mot religionen” eller “allmenn umoral”. I Norge fungerer blasfemiparagrafen på lik linje med annet injurielovgivning.

– I den islamske verden benyttes blasfemilovene langt oftere, selv om det også er takhøydeforskjell mellom ulike muslimske land. Iran, Afghanistan, Saudi-Arabia og Pakistan har de strengeste lovene.

– Nedeland, Danmark, USA er de mest liberale landene på feltet. I USA er det å dømme noen for blasfemi i strid med den føderale loven og den allmenngyldige ytringsfriheten (First Amendment). Frankrike var også det første landet i Europa til å avskaffe all form for blasfemilovgivning i 1791.

– Storbritannia (særlig England) har derimot hatt langt flere blasfemidommer. Katolske land i Europa har også strengere lovgivning, noe som kan begrunnes historisk.

– I enkelte majoritetsmuslimske brukes blasfemilovene aktivt mot andre religiøse minoriteter i juridiske situasjoner. Et eksempel er f. eks vilkårlige blasfemianklager overfor kristne i Pakistan i landkrangler eller skilsmisser.

(kilder: Wikipedia, oikomene.org)