Foto: Tove Andersson
- Norsk helt seilte med mannskap fra alle folkeslag - 26.07.2018
- Den tyrkiske Nobelprisvinneren besøkte Oslo - 07.06.2017
- En dråpe midnatt – en familiebiografi - 25.04.2017
– Jeg blir inspirert av Las Damas de Blanco, Kvinner i hvitt, sier Samartin og mener de politiske aktivistene på Karibias største øy, for mange et ferieparadis.
Samartin er født i Havanna, men familien flyktet til USA etter revolusjonen i 1961, da Cecilia var bare ni måneder. Hun debuterte som forfatter i 2004 med «Drømmehjerte» og besøker Norge med sin sjette bok «Doña Maria», en roman som også en hyllest til Kvinner i hvitt.
De hvitkledde
De hvitkledte kvinnene startet våren 2003, under det som blir kalt «Den svarte våren», 73 menn og én kvinne ble arrestert over natten, journalister og bibliotekarer, fordi de ønsket politisk endring. Den gangen protesterte koner, barn og søstre stillferdig. Hver søndag stiller de i hvitt, med gladioler i armene og en stille bønn om frigivelse. I dag lever de fleste av de arresterte i eksil, mens bevegelsen vokste til noe større.
Samartin tror på endring.
– Gladiolene har blomster som vokser på hverandre og symboliserer solidaritet.
Det var ikke enkelt for familieterapeuten å bestemme seg for å bli forfatter. Man kan plukke ut tre skjellsettende begivenheter: da hun begynte på skolen og bare snakket spansk, da hun bestemte seg for ikke å få egne barn og da hun begynte å skrive uten å fortelle familien om hva hun holdt på med.
Opplevde du selv kulturkollisjoner da du vokste opp?
– Ja, spansk er morsmålet mitt, jeg snakket spansk da jeg begynte på skolen. For 45 år siden var det ikke så mange spansktalende som nå og jeg opplevde å bli sett rart på. Mine to yngre søsken opplevde det ikke på samme måte fordi de snakket engelsk, sier hun.
Du har fortalt at du skriver om natten?
– Jeg står opp før soloppgang. For meg er det best å jobbe mens jeg er mellom søvn og våken tilstand. Jeg har av og til problemer med å få sove, og dette tidspunktet på døgnet er en frigjørende tid. Det føles nesten som å tjuvstarte på dagen, som jeg får et forsprang.
Hun forteller hvordan romanfigurene trer frem, får stemmer og faktisk kan høres. Hun vet det kan høres merkelig ut.
I boken er Kvinner i hvitt i sin spede begynnelse, ennå ingen frihetsbevegelse.
Selv om de understreket at de ikke hadde noen politiske motiver, kom regjeringen til å stemple dem som dissidenter. De ble fysisk angrepet eller satt i fengsel.
Det oser noe magisk rundt forfatteren som fordømmer totalitære stater. Hun har klare teorier om hvorfor Oswaldo Payá, den kristne regimekritikeren som mottok Sakharovprisen 2002, nylig måtte bøte med livet. I en kronikk i Dagsavisen skriver Samartin «I den uoffisielle redegjørelsen hevder vitner, som ikke er sanksjonert av myndighetene, at Oswaldo Payás bil gjentatte ganger ble påkjørt bakfra av en annen bil som forsøkte å presse den av veien. Dette er ingen overraskelse for dem som kjenner Cubas totalitære regime, da dette er en av mange metoder som brukes for å skremme og bringe øyas plagsomme statsborgere til taushet.»
Hun hevder at Oswaldo Payá ikke var ukjent med trusler, trakassering og konstant overvåking fra myndighetenes side.
Ansikt til ansikt med Samartin aner man en lengsel, eller kan hende et tomrom, som fylles av nattas persongalleri.
Er skriving terapeutisk for deg?
– Ja, i høyeste grad. Jeg tror jeg bruker disse figurene for å forstå meg selv, kanskje finne ut hvem jeg ønsker å være og hvilke retning jeg ønsker å gå.
Men for den som hører Cecilia Samartin snakke om Cuba, er kjærligheten til fødelandet, den cubanske kulturen, åpenbar.
– Foreldrene mine reiste fra alt og begynte på nytt. De ofret en hel del for å sende barna på skolen. Jeg studerte psykologi og fikk en god stilling. Foreldrene mine er praktiske og oppmuntret meg ikke til å skrive fordi det er vanskelig å leve av.
Det er over 50 år siden de forlot Cuba, likevel sitter redselen i dem til tross for at de aldri har opplevd trakassering selv, men de kjenner folk som har betalt for sine meningers mot med livet, sier Samartin.
Mojitoturisme
Cuba markedsføres som et billig feriemål med sol, strender og salsa samtidig som det er en ettpartistat og Amnesty hevder forfølgelse av menneskerettighetsaktivister, bloggere og journalister er forverret de siste to årene.
– Jeg har snakket med mange nordmenn som har vært på Cuba, sier Cecilia Samartin. De forteller at de har sett eller ant undertrykkelsen. Som eksempel på dette nevner de at det kan være vanskelig å få folk i tale og den åpenbare prostitusjonen i jakten på turistenes lommebøker.
Bør vi ikke reise til Cuba?
– Jeg har snakket med mange nordmenn som har vært på Cuba. De forteller at de har sett eller ant undertrykkelsen. Å feriere på Cuba er et valg hver enkelt må avgjøre. Min holdning er negativ, av personlige grunner, men jeg kan si: Om du reiser til undertrykkende samfunn, reis med øynene åpne.
Samartin mener at de fleste pengene turistene legger igjen på øya går direkte til staten mens folk flest tjener 10 dollar i måneden. Unntakene er i turistindustrien hvor folk får tips.
Det er viktig at man snakker med mennesker i andre kulturer. På Cuba tør enkelte ikke snakke åpent med sine egne naboer av frykt. Gå utenfor de oppmerkede turiststiene og kast gjerne et blikk bakover for å se om du blir holdt øye med, er Samartins råd.
Doña Maria
I et kapittel av «Doña Maria» beskriver forfatteren hvordan folk kan brytes ned gjennom at de ikke får ha kontakt med sine kjære. Hvordan man kan bryte ned folk, ikke ved fysiske metoder, men rett og slett ved å ikke tillate kontakt med kjære og nære. Denne historien beskriver begynnelsen til «Kvinner i hvitt» en historie hvor hun trykker på velkjente knapper: skaper en sympatisk figur med heroiske egenskaper kombinert med ydmykhet, et moralsk dilemma og filmatisk patos; de få mot de mange. Nordmenn elsker Samartins historier.
– Jeg tror det er noe med personene i boka som er universelt, det er så mange lag i bøkene, sier Mouna Haugland som har møtt opp for å vente nesten to timer i kø for å få autograf og et ord med forfatteren.
Samartin forteller at hun kjenner seg selv litt igjen i Doña Maria-skikkelsen, en kvinne som ifølge tradisjonen er utvalgt av familien til å ta seg av andre, en som ikke skal gifte seg eller få egne barn. Selv har hun har ikke egne barn, men har stebarn med sin britiske ektemann Steve.
Men i hvilke grad kan du bruke arbeidet som famlieterapeut med eksilcubanere i skrivingen – og byr det på dilemmaer?
– Jeg har klienter fra mange ulike land og mange formidler en atmosfære jeg kan leve meg inn i og bruke når jeg skriver. Når jeg blir kjent med en klient og føler empati, blir deres situasjon en del av meg. Mange cubanere har mistet kulturen sin og jeg møter flere av dem, men vi har også et miljø som legger stor vekt på det cubanske, en forførende, varm og omfavnende kultur.
Og det er nettopp det varme, cubanske i henne som gjør henne så populær at folk står et par timer i kø for en autograf og noen ord; hun er terapeut og hun ser hver enkelt. I mellomtiden vandrer ektemannen langs køen og slår av en prat med hver og en.
Tro du på endring, en ny kurs for Cuba?
– Jeg tror på endring, spesielt om dissidentene skulle få Fredsprisen, avslutter hun.
Nostalgi
Barbara Joner, bosatt i Oslo, er mor til artisten Alexandra Joner og er født og oppvokst på Cuba og brenner for endringer på Cuba. Hun har lest Cecilia Samartins “Drømmehjertet”.
– Jeg ser også en ekstrem nostalgi for Cuba hos forfatteren – en følelse som jeg deler med henne, forteller hun.
Forfatteren har ikke innreisetillatelse til Cuba, har du?
– Jeg får ikke komme til Cuba, ikke min datter Alexandra heller, og det var den cubanske konsulen som meddelte meg det personlig. Vi sto utenfor ambassaden med en plakat for Orlando Zapato (cubansk rørlegger og politisk aktivist som døde i 2010, etter 80 dagers sultestreik) da vi fikk beskjeden. Min datter ble bitt i hånden av konsulen. Hun måtte til legevakten og gikk på antibiotika i flere dager. Jeg er oppbrakt over at de kan ture frem som de vil.
Deler du Samartins synspunkter på at man bør besøke Cuba med åpne øyne?
– Jeg er ekstremt kritisk til at turister fra hele verden kun reiser for å nyte sol, salsa og sex. De reiser til et korrupt samfunn hvor alle pengene turistene legger igjen havner hos de som sitter på toppen. Cuba er et fengsel – og vi mennesker er ikke skapt for å leve i fangenskap. Cubanere er helt avhengige av at turistene kommer med kritiske øyne, bryr seg, stiller spørsmål og blander seg med folket.
Ambassadøren sendte brev til daværende kulturminister Anniken Huitfeldt der han kalte forfatteren for en som sprer falsk informasjon om Cuba. Hvordan ser du på dette?
– Kommunistene er demagoger som vrir på sannheten. Cuba er et kynisk og korrupt diktatur hvor folket ikke har ytringsfrihet. Man kan ikke være lykkelig i et diktatur, mener Joner.
Cubas ambassade i Oslo har ikke ønsket å kommentere Joners uttalelse.
