Foto: Kari Bye
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Ifølge en nyhetsdokumentar TV-kanalen Polsat skal Barnevernet ha tatt barnet fra et polsk par på veldig tynt grunnlag. Barnevernet beskrives som lite kompromissvillige og lydhøre, og det polske foreldreparet mener seg svært dårlig behandlet.
Fortvilelsen over det som føles som en urettferdig behandling gjør at enkelte utenlandske foreldre har gått til ekstreme tiltak. I den såkalte Brandbu-saken forhindret politiet at to små jenter ble smuglet ut av landet. Politiet greide imidlertid ikke å stoppe privatdetektiven Krzysztof “Rambo” Rutkowski, da han hentet en niårig jente ut av et beredskapshjem i Larvik, og brakte henne hjem til sine foreldre i Polen.
Saker Utrop har skrevet om før, tar for seg hvordan misforståelsene mellom ikke-vestlige miljøer og Barnevernet fører til konfliktsituasjonene. Foreldre, som ofte sliter med å skjønne norsk språk, samt norske lover og samfunnsregler, ender opp med å begå lovbrudd ved å utsette sine egne barn for den samme fysiske barneoppdragelsen man er vant til. Familiene har endt opp med å miste barna til fosterfamilier.
For meg virker det som om det politiske Norge er likegyldige til denne gruppens skjebne.
Feilbehandlet
“Eric” har tamilsk familiebakgrunn. Kona og han opplevde å miste omsorgen over barna etter at barnevernet i Vestlandskommunen familien bor i mente det var omsorgssvikt i familien.
– For oss har det vært vanskelig å motbevise Barnevernets utsagn, og overbevise myndighetene om at vedtaket om omsorgssvikt ble gjort på sviktende grunnlag, samt at de ikke har undersøkt forholdene grundig nok.
Barna er nå hos en norsk fosterfamilie til tross for at “Eric” og kona ønsket at noen fra samme kulturkrets kunne overta omsorgen.
– Vi føler oss helt klart feilbehandlet og mener at hverken foreldres eller barns rettigheter har blitt ivaretatt, sier han.
Ukjent fenomen
Athar Ali fra Norsk Innvandrerforum sier at for mange miljøer oppleves det å ha et barnevern som en ukjent og urimelig offentlig inngripen i en families privatliv.
– I tillegg, og særlig på bakgrunn av det andre folk i samme miljø kan ha opplevd, så vil det danne seg en oppfattelse om at dette er en institusjon som “tar barna”. Det er veldig synd, påpeker Ali.
Er det en lavere terskel for å ta barn fra ikke-vestlige innvandrerforeldre enn fra andre?
– Jeg har ikke grunnlag for å svare på dette. Men jeg kan si at forskjellen i måten Barnevernet og mange innvandrermiljøer oppfatter barns behov på, kan føre til at førstnevnte handler for raskt når det gjelder overtakelse.
Ulike typer “vold”
Ali synes det er riktig at institusjonen griper inn i de tilfellene hvor det er snakk om reell minshandling.
– Reell vold mot barn må uansett stoppes. Mye av dette kan forebygges gjennom ulike tiltak. Her må Barnevernet bli flinkere til å skille mellom fysisk straff i oppdragelsesøyemed og mishandling av barnet. Fysisk avstraffelse av barn kan lettere forebygges enn ren mishandling. Barnevernet kan hjelpe foreldrene med andre verktøy enn fysisk avstraffelse. I tillegg må man legge vekt på at det finnes ulike oppdragsideologier og, i de tilfellene hvor det ikke finnes noen annen utvei enn overtakelse, at man finner en fosterfamilie fra samme kulturbakgrunn.
Statlig styrt familieliv
Høyre-politiker og informasjonsmedarbeider i Caritas Infosenter, Edith Stylo, kjenner som polsk-norsk selv til barnevernssakene i det polske miljøet. Hun kritiserer Barnevernet for å ikke ta høyde for kulturforskjellene og for å ikke anerkjenne ulike familietradisjoner.
– Konfliktene oppstår fordi man i Norge, i motsetning til Polen og andre land, har en stat som er aktiv i barneoppdragelsen. Foreldre fra andre kulturer tenderer derimot å se barn som “sin eiendom”. Den manglende forståelsen for at det finnes ulike måter å gjøre ting på finnes på begge sider av denne konflikten.
Hun legger til at Barnevernet som oftest prøver å gjøre en god jobb og at det er viktig å gripe inn i saker hvor det er grov mishandling inn i bildet.
– Men samtidig ser ser jeg at institusjonen behandler folk utifra en byråkratisk og nesten industriell måte, uten rom for menneskelig skjønn. Foreldrene som har feilet bør få lov til rehabilitering, og de som sitter og bestemmer i dette systemet få sjansen til en holdningsendring.
Handler om ulikheter
Stylo mener institusjonell forskjellsbehandling gjerne rammer folk som sliter med tilleggsutfordringer utover det som gjelder barneoppdragelse.
– Vi ser at det blir stadig større ulikheter i samfunnet, det gjelder helse, arbeidsliv og økonomi blant annet. Barnevernsklientene er som oftest de mest ressurssvake i samfunnet vårt, de som sliter med psykiske problemer, er sosialt marginaliserte, ja rett og slett de mest uintegrerte i samfunnet vårt. Språknøkkelen her er viktig, uten den har man ikke adgang til å knekke samfunnskodene og få adgang til det norske systemet.
Krenkende
Lokalpolitiker i Oslo Ap, Elvis Chi Nwosu, har jobbet med problematikken i lang tid, og sier Barnevernets manglende kulturkompetanse rammer de utenlandske miljøene hardt.
– Måten man griper inn på, oppfattes helt klart som krenkende. Når 65 prosent i Oslo og 60 prosent på landsbasis av barnevernsklienter ikke er etnisk norske, så sier det seg selv at man ikke kan drive 100 prosent rent “vestlig barnevern”, slik vi i Norge gjør nå. Og antallet alvorlige saker viser ikke minst at man ikke har kunnskap eller evne til å håndtere kulturkonfliktene som oppstår.
Nwosu viser spesielt til de sakene hvor barn har blitt omplassert i fosterfamilier fra en annen kulturkrets.
– Jeg kjenner blant annet til tamilske barn som har endt opp med å glemme språket og ikke er i stand til å kommunisere med foreldrene når de er på besøk. Skal man gripe inn, så må man ha en kontinuitet i forhold til barnets kultur.
Svikter de svakeste
Ifølge Nwosu har denne problematikken både en etnisk og en klassebetinget side.
– Vi ser at i familiene som rammes i slike saker, har foreldrene lav sosial kapital, lite kjennskap til storsamfunnet og kort migrasjonshistorie. Gjennom å svikte informasjonsplikten svikter også Barnevernet de aller svakest stilte i vårt samfunn. Selv Skatteetaten gjør en bedre jobb, mener han.
Likegyldighet
Nwosu viser til at man ikke har noen reelle lavterskeltilbud overfor denne gruppen.
– Hva med slekstutplassering? Hva med mer flerspråklig informasjon? For meg virker det som om det politiske Norge er likegyldige til denne gruppens skjebne, fordi de ikke har makt og sees på som såpass ressurssvake at deres situasjon betyr lite i den store sammenhengen.
Berettiget engstelse
Cecilia Dinardi har også engasjert seg sterkt i forholdet mellom barnevern og etniske minoriteter. Hun sier det finnes flere grunner til at enkelte miljøer oppfatter barnevernet som en “bortføringsinstitusjon”.
– For noen er det vanskelig å sette seg inn i det norske velferdssystemet, særlig for de minoritetsfamiliene som kommer fra land hvor det ikke eksisterer tilsvarende velferdssystemer. Det er dermed en tendens til at det bygges opp en uberettiget engstelse om barnevernet, basert på manglende kunnskap eller informasjon. Men vi vet også at barnevernet noen ganger har gjort feil og at noe av engstelsen kan være berettiget.
Er det ikke også riktig at Barnevernet griper inn når barn blir utsatt for vold?
– Jo, fordi vold mot barn er straffbart i Norge. Utfordringen her handler først og fremst om hvordan man skal gripe inn. Etablerer man f. eks. god nok dialog med foreldre i oppstartsfasen av en problemsituasjon? spør hun.
Må involveres sterkere
Norsk-chileneren legger til at informasjonsarbeidet må styrkes og at innvandrerbefolkningen må involveres mye mer.
– Når vi i tillegg har dialogmøter så må de også preges av mye mer åpenhet der partene i større grand kan evne å være selvkritiske. Det er viktig partene kan møtes som likeverdige.
Jobber for forbedring
Statssekretær Kjetil Andreas Ostling i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) understreker at for å kunne gjøre en god jobb for alle barn er Barnevernet avhengig av å ha god tillit i befolkningen. Han medgir samtidig at tilliten til denne er lav hos innvandrerbefolkningen.
– Vi vil jobbe for endre dette. Barnevernet må gi god informasjon til ulike innvandrermiljøer om barnevernet i Norge og hvordan systemet fungerer. Regjeringen har også iverksatt flere tiltak for at ansatte i barnevernet skal få bedre kompetanse til å møte og hjelpe barn og familier med innvandrerbakgrunn på en god måte, sier han.
Hvorfor kan ikke barnevernet sette i gang tiltak i hjemmene først, altså ha mer vekt på forebygging?
– Som regel er det best for barn å vokse opp i sitt eget hjem, og barnevernet gir først og fremst hjelp i hjemmet. Barnevernet vurderer alltid først om det er mulig å hjelpe familien med forebyggende tiltak. Å overta omsorgen for et barn skjer bare i helt spesielle tilfeller. 52 000 barn og unge fikk hjelp fra barnevernet i 2011, av disse mottok 84 prosent hjelpetiltak i hjemmet.
Vurderer å holde søsken sammen
Søskenpar blir ofte splittet og plassert i forskjellige fosterhjem. Ser man på dette som til barnets beste?
– Når barnevernet rekrutterer fosterhjem er det viktig at det rekrutteres ulike typer fosterhjem,
inkludert hjem som kan ta imot søsken. Samtidig tas det hensyn til enkeltbarnets særlige
behov. Det er ikke alltid til barnets beste å bli plassert sammen med eventuelle søsken.
Han opplyser også at regjeringen har et lovforslag på høring om samvær mellom søsken etter en omsorgsovertakelse.
– Forslaget innebærer at fylkesnemnda i en sak om omsorgsovertakelse alltid skal vurdere både
samvær mellom barnet og foreldrene og mellom søsken. Høringsfristen er 12 november, sier Ostling.
