- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Over fem tiår med krig og konflikt har preget det søramerikanske landet. Krigstrøtte colombianere ser nå det som skjer i Oslo og på Havanna som kanskje den siste sjansen til å skape fred i det svært urolige landet.
– Jeg er forsiktig optimist, sier Alejandro Perez fra Santander i Colombia til Utrop.
Han er i dag kommunepolitiker for SV i Kongsvinger.
Konflikten som aldri slutter
Konflikten i sin nåværende form begynte i 1964, da FARC (den ene av partene i de nåværende fredssamtalene) og senere ELN (Den nasjonale frigjøringshær) ble grunnlagt og startet geriljaopprøret mot regjeringen, opprinnelig støttet av de fattige, arbeiderklassen og bøndene i landet. Som reaksjon på disse ble ulike høyrevridde militser og paramilitære grupper, blant annet Aguilas Negras (De svarte ørnene) og AUC (Autodefensas Unidas de Colombia) grunnlagt.
Historisk går konflikten helt tilbake til 1948, da den liberale presidentkandidaten Jorge Eliecer Gaitan ble myrdet. Colombias bønder og arbeiderklasse så på Gaitan som mannen som kunne lede landet frem til større sosial rettferdighet. Gaitan-drapet førte til opptøyer i hovedstaden Bogotá, og senere i resten av landet. En tiårsperiode kjent som La Violencia (volden) var i gang, og skulle vise seg som et forspill til den nåværende væpnede konflikten i landet.
Vanskelige mål
Under pressekonferansen i Oslo, som markerte starten på de offisielle forhandlingene i Oslo, leste norske og cubanske diplomater opp en erklæring. Den colombianske regjeringens delegasjonsleder Humberto de la Calle, anerkjente FARC for å holde sine løfter om samtalene.
– Vi ønsker en verdig prosess. Vi skal ikke konfrontere hverandre med våre ulike politiske ideer og ideologier eller forsøke å overtale hverandre. Dette handler om å bli enige for å gjøre slutt på den væpnede konflikten, sa de la Calle under pressekonferansen.
Et av de vanskelige punktene er at sentrale FARC-kommandanter og gruppens politiske ledere blir gitt amnesti. En av dem er Luciano Marin Arango, som satt ved hans side. Arango understreket at borgerkrigen har ødelagt hjemlandet og at Colombia nå må finne en ny vei.
– Endring er en forutsetning for å slutte seg til en endelig fredsavtale. Vi i FARC ser både sosiale, politiske og økonomiske problemer som må løses. Vi må ha et solid fundament for å leve sammen, sa Arango.
Tilgivelse?
250.000 mennesker er drept i borgerkrigen og flere millioner mennesker er fordrevet fra hjemstedet sitt. Mange er i dag i eksil i utlandet, dette ifølge tenketanken Nuevo Arco Iris. Både geriljaen og de paramilitære gruppene har drevet med narkotikahandel, terrorisme og har mange grove brudd på menneskerettighetene på samvittigheten.
– Det er mange som har tjent på denne konflikten, sier den franske journalisten Romeo Langlois.
Nå ser han en mulighet for fred.
– Jeg vil kalle meg selv forsiktig optimist, sa Langlois da han besøkte Norge i forbindelse med fredssamtalene.
Han har i sitt arbeid levd tett på konflikten. I april i år ble han selv skutt i armen da han var han med på å filme en colombiansk elitepatrulje i et FARC-dominert område. Deretter ble han holdt som gissel av FARC i 33 døgn.
– Jeg har tro på en varig fred, selv om jeg tror dette kommer til å bli vanvittig vanskelig. Colombia er et samfunn som er så gjennombrutalisert at konflikten er blitt en del av hverdagen. Narkotikahandel og USAs militære tilstedeværelse i landet har bidratt til å forsterke konflikten.
En tilgivelsesprosess mener han vil være særdeles viktig.
– Colombianerne må gjenvinne troen på fred og på at politiske idéutvekslinger og uenigheter ikke skal føre til mer vold i landet, sa den franske journalisten.
Rettferdighet og straff
Luisa Pinzon flyktet selv som treåring med familien som følge av konflikten, og har foreldre som har vært aktive i Fredsprosessgruppa hjemme i Stavanger. For henne er målsetningen at alle stridende parter ikke bare legger ned våpnene, men oppnår gjensidig respekt for hverandre.
– Prosessen må være basert på fredelige løsninger. Tidligere forsøk har mislyktes fordi motsetningene har vært for store. En nasjonal forsoning kan bare skje hvis alle parter virkelig viser fredsvilje. Og det kan ikke bare skje gjennom fine ord på en pressekonferanse, men gjennom handling.
Alejandro Perez mener at konflikten først og fremst har handlet om fordeling av ressurser. Colombia har mange fattige.
– En jordreform mener jeg kan bli helt avgjørende. Samtidig bør samtalene også føre til at sivilsamfunnet har langt større mulighet til å påvirke situasjonen i Colombia.
Kan man tilgi etter 50 år med konflikt?
– Man kan i hvert fall ikke tilgi og glemme. Vi må kunne snakke om den dokumenterte volden, om menneskerettighetsbruddene og drøfte mulighetene for straffeansvar for dem som har gjort seg skyldige i slike brudd.
Perez sier til Utrop at det har vært mye vold i Colombias historie. Men de siste årenes konflikt har et spesielt kjennetegn.
– Colombia har hatt flere perioder med vold siden landet ble uavhengig. Det som er spesielt for de siste 50 årene, er at volden er helt og holdent politisk motivert. Folk blir trakassert, truet og drept for sine politiske standpunkter.
Nå kan den onde sirkelen brytes:
– Vi har en alle tiders sjanse. Men da må staten åpne for mer demokrati og åpenhet. Dette handler om å kunne drive politikk uten frykt og våpen.
Ny fiasko?
Det vil ende i fiasko igjen, mener Thor Halvorssen, talsmann for Human Rights Foundation. Han viser til at en god del av FARCs kommandanter ikke er i Colombia, men lever godt i Venezuela og er lite motiverte for å søke fred. Fred er en trussel mot det gode livet de nå fører, mener han.
– FARCs mål er å etablere en regjering og et diktatur i Colombia. For å oppnå dette kidnapper de sivile (blant dem Ingrid Betancourt), bruker barnesoldater og finansierer sin virksomhet gjennom kriminalitet. De vil kun komme til forhandling dersom de taper militært, men ettersom kommandantene bor i luksus sponset av Chavez-regjeringen, har de få insentiver.
Halvorssen mener også det er et problem at FARC-geriljaen er verdens største kokainprodusenter.
– FARC tjener milliarder gjennom narkotikaen, og med Venezuelas hjelp har de fått forsyningslinjer og beskyttelse. Hvorfor skulle de stenge sin milliardforretning, legge ned våpnene, og bli helt vanlige individer, selv om de ble tildelt amnesti? I enhver forhandling finnes det gulrot og pisk, men for FARC er det for mye å tape.
– Jeg ser dette som et forgjeves forsøk fra begge sider. Samtidig gir dette også det cubanske diktaturet en mulighet til å spille respektabel på den internasjonale arenaen. Det vil trolig bli en fadese, er dommen fra Halvorssen.
Men Lusa Pinzon håper:
– Det umulig å spå fremtiden. Jeg håper bare at regjeringen og geriljaen har colombianernes velferd på dagsordenen.
