Foto: Roberto Al
- En flerkulturell miljøpolitiker - 31.01.2013
- Ser lyst på den flerkulturelle fremtiden - 08.01.2013
- Ny, “vitenskapelig” Koran-oversettelse - 05.01.2013
Voldtektsmyter i Norge lever i beste velgående. Mediadekningen og politiske utspill er tendensiøse og nører opp under fremmedfrykt. En dyptpløyende medieanalyse i en ny bok om voldtekt bekrefter dette.
Det er forskerne Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse som tar for seg den offentlig voldtektsdebatten i ny bok. Den kanskje største myten som behandles i boken, er forestillingen om det først og fremst er ”den mørke fremmede” som voldtar. Forfatterne mener tonen i debatten er uakseptabel, og at mange oppfatninger bygger på myter i stedet for fakta.
– Alle ser ut til å mene at voldtekt er en avvikshandling, men der ”den mørke fremmedes” overgrep er en forlengelse av hans kultur, er den hvite mannens overgrep et brudd med hans kultur, skriver de.
Tallene fra SSB sannsynliggjør at de aller fleste seksualforbrytelser begås av etniske nordmenn.
Forfatterne mener å se at voldtekt ikke blir behandlet ut i fra det det er, men blir istedenfor brukt ”i et politisk og kulturelt korstog mot asylsøkere, innvandrere og muslimer – kort sagt, mot folk som er mørke i huden”.
Kultur ikke uvesentlig
Boken påpeker likevel at kulturargumentet ikke er helt uten betydning. Samfunnet en lever i, er med på å forme holdninger til likestilling og synet på seksualitet og hva som er allment akseptert. Forfatterne viser til forskning som antyder at det er en årsakssammenheng mellom grad av likestilling og voldtektsrater. Det innebærer at jo større politisk og økonomisk frihet kvinner har, desto mindre utsatt vil de være for voldtekt. Samtidig vektlegges det at det er feil å si at kultur skaper kvinneforakt eller voldtekt.
Statistikken knuser mytene
Reid Jone Stene, seniorrådgiver i Statistisk Sentralbyrå (SSB) svarer i boken på spørsmålet om innvandrere er overrepresentert når det gjelder seksualforbrytelser i Norge, slik det ble hevdet etter at Oslo-politiet ga ut sin rapport “Voldtekt i den globale byen” i 2011.
– Det er umulig å konkludere noe generelt om etnisk overgriperprofil basert på straffesaksdata for en avgrenset type voldtekt, i ett enkelt politidistrikt. Dette skyldes at det statistiske grunnlaget er for lite selektert, både i forhold til alle de seksuelle overgrep som skjer og de nesten 1000 voldtektene som nå anmeldes årlig i Norge. Selv om innvandrere (inkludert europeere og amerikanere) er i overtall i Oslo-politiets undersøkelse av overfallsvoldtekt der hvor gjerningspersonen er kjent, viser nasjonale data om seksuallovbrudd gruppert etter innvandringskategorier at etniske nordmenn er hovedsynderne.
Ikke overrepresentert
I SSBs oversikt over straffereaksjonene gitt for seksualkriminalitet i perioden 2004-2008 er verken innvandrere generelt eller innvandrere med bakgrunn fra Øst-Europa, Afrika eller Asia spesielt overrepresentert i forhold til resten av Norges befolkning. Disse dataene dekker, i tillegg til voldtekter av voksne, seksuell omgang med barn under 16 år, incest, pornografi og annen seksuelt krenkende adferd. Oslo-politiets statistikk tar kun for seg det førstnevnte, nemlig voldtekt av voksne personer.
– Disse tallene fra SSB sannsynliggjør at de aller fleste seksualforbrytelser begås av etniske nordmenn, og at dette antakeligvis også gjelder for voldtekt, sier Stene i boken.
Bitsch og Kruse konkluderer derfor med at det ikke finnes ”pålitelig statistikk over voldtekt som egen lovbruddskategori som kan støtte opp under den populistiske påstanden fra deler av høyrefløyen: at det er innvandrere eller deres etterkommere som er hovedsynderne når det gjelder voldtekt i Norge”.
Fordomsfulle slutninger
Til tross for at det ikke kan dokumenteres vitenskapelig eller statistisk at ”den mørke fremmede” voldtar mer enn norske menn, trekker folk ifølge forfatterne ofte den slutning at siden innvandrere generelt er overrepresenterte på kriminalstatistikken, så begår de sikkert voldtekt i større grad også. SSBs statistikk er klar på at innvandrere ikke begår kriminelle handlinger i kraft av sin bakgrunn, tvert i mot henger det sammen med faktorer som bosted, utdanningsnivå, sosial bakgrunn og økonomisk situasjon. Allikevel forsvinner ofte disse nyansene og forbeholdene når mediedebatten om voldtekt raser, og politiet for mikrofonen. skriver bokforfatterne.
Flere eksempler på misvisende informasjon fra politiets side ramses opp i boka. Blant annet at Oslo Politidistrikt juli 2011 gikk ut i A-magasinet og påsto at seks av 11 identifiserte voldtektsmenn var ”asylsøkere på gjerningstidspunktet”, noe som senere ble korrigert av assisterende direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI) Frode Forfang. Han påpekte at kun én av de 11 hadde status som asylsøker på gjerningstidspunktet.
Bokforfatterne trekker også fram at relasjonsvoldtekt, som finner sted i et mye større omfang enn sensasjonspregede overfallsvoldtekter, er underkommunisert. Debatten gir inntrykk av at det nærmest ikke er snakk om en voldtekt, så sant det ikke er en overfallsvoldtekt, hevder forfatterne.
Bok:
Bak lukkede dører – En bok om voldtekt
Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse
Cappelen Damm, 2012
