Foto: Privat
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Salinas, som i år utga barneboken “Reisen”, tilbrakte flere dager blant urbefolkningsstammene i den nord-argentinske pampasen, men er nå tilbake i hovedstaden Buenos Aires full av inntrykk.
– Jeg gjorde dette som del av prosjektet rundt boken, siden den handler om ulikheter og kulturrelasjoner, sier hun på e-post til utrop.no.
Norsk-argentineren ble overtalt av sin søster, som i måneder har bodd sammen med en guaranistamme som ledd i et sosialantropologisk prosjekt hun jobber i.
Folk flest lever under fattigdomsgrensen, og eier ikke engang jorden de jobber og bor på.
– Livet er vanskelig for stammene. Folk flest lever under fattigdomsgrensen, og eier ikke engang jorden de jobber og bor på. I en slik situasjon er viktig å se at litteraturen og kunsten kan utgjøre en forskjell, at ord også kan hjelpe og lette på tilværelsen. Vi hadde alle en flott opplevelse en hel dag sammen, med lek, latter og læring.
Elvebading og historieskriving
Hun forteller om et intenst kulturmøte.
– Jeg tror det vil ta lang tid å fordøye alt det jeg opplevde den dagen. Responsen fra barna var ihvertfall god. Vi lekte, danset, sang, skrev en fantastisk historie om hunder, mennesker som sov og en yaguareté (jour. anm., en lokal jaguarart). Deretter fikk vi alle badet i elven i nærheten før vi spiste frukt. Så kom det en kraftfull sommerstorm, og måtte søke ly i skolen som lå rett ved.
– Hvordan var det for deg å komme til sted som er dine forfedres hjem?
– Spørsmålet du stiller her, er vanskelig. Jeg var på forhånd spent og glad, at jeg kunne reise til Argentina etter ti år i Norge. For guarani-indianerne er jeg en utlending, og ikke “en av dem.” Jeg vet ikke hvor mye guarani jeg har i meg, men jeg vet at jeg har noe guaraniblod, så det var sterkt å være der.
Visker ut kulturforskjeller
“Reisen” skrev Salinas i en norsk kontekst. Hun var glad over å se at bokas historie også passer inn andre steder.
– Noen ganger handler det rett og slett om å kunne finne noe felles og positivt, fremfor å overfokusere på barrierene og kulturforskjellene. Jeg ble på forhånd advart at barna kunne synes hele seansen kunne være vanskelig å følge. At de har et annet forhold til tiden. Men vi fant hverandre gjennom ordene, leken og latteren! Og vi var sammen i fem timer til slutt!
