Foto: Tuva Rosenlund
- Fra Nicaragua til barnevernspedagogikk - 14.06.2015
- – I’m nobody - 06.01.2015
- Fra ord til massemord - 03.08.2014
I en kantine på ungdomsskolen på Sørumsand sitter kvinner fra Iran, Polen, Thailand, Burma, Eritrea, Fillipinene og Romania og spiser suppe. En av dem er Eva Løfsgaard på 85 år fra Norge.
– Situasjonen for kvinner i Norge har forandret seg mye. Da jeg vokste opp var jo situasjonen for kvinner i Norge en helt annen enn det den er i dag, forteller Løfsgaard. Ved siden av henne sitter Sharifa Tatara, kurder fra Iran. Hun har vært tolv år i Norge.
– Det er strengt for kvinner i Iran. Selv om kvinner har stemmerett i mitt hjemland, er det fortsatt mannen og pappaen som bestemmer mye i min kultur. Her i Norge opplever jeg frihet, sier Tatara og ser bort på Eva.
Farmoren min brøt en barriere og kan regnes som en pioner innenfor sitt fagfelt.
Den første kvinnen som faglært trykkerske
Eva er den første av damene i gruppen som skal fortelle sin kvinnehistorie i forestillingen som skal spilles under Sørumfestivalen.
– Jeg skal fortelle om min farmor, begynner Eva. Jeg tenker ofte tilbake på barndommen, den gode kontakten og det fine forholdet jeg hadde til farmoren min. Jeg hadde følelsen at hun var hos oss bestandig. Men, det stemte ikke, for hun var jo i full jobb!
Farmoren til Eva ble født i Kristiania i 1883. Hun var den første kvinnen i Norge som begynte å praktisere yrke som faglært trykkerske.
– Før den tiden var det bare menn som arbeidet som trykkere, mens kvinner helt fra 1880-årene hade arbeidet i trykkeriene som «settersker», som ikke var så fysisk tungt som det å være trykker. Eva forteller om farmorens arbeidsdag, som var lang og slitsom. Blyplatene hun måtte løfte og bære var bokstavelig talt blytunge.
– Hun enten stod ved maskinene eller gikk i elleve timer, som var arbeidsdagen. Sommerferien varte bare en uke og mange fridager ved fødsler var det ikke. Hvordan farmor, som var så spedbygd og bare målte 1,56, kunne drive på med dette krevende og tunge fysiske arbeidet i over femti år, forstår jeg ikke, sier Eva.
Kvinnestemme fra Romania
En av de andre kvinnene i gruppen er Marcela Calangiu fra Romania.
– Jeg kunne snakket om en bestemt kvinne, men jeg vil heller snakke om kvinner generelt. Kvinnen er den som føder – hun gir nytt liv til fremtiden. Hun holder balansen mellom kraften mannen representerer og det sensitive barnet. Bak en sterk mann står det en smart dame, sier Marcela Calangiu og ser bort på Gro Bøckman Ranby. som hjelper Marcela å oversette.
Bestemødre er de kloke og tålmodige lærerene. Bestemødre er et levende bibliotek som kan fortelle historier med livserfaring. Akkurat som hun kan mange matoppskrifter så kan hun oppskrifter for livet – i øynene hennes kan du lese visdom fra et levd liv. I stemmen hennes føles godhet som gir visdom til deg.
Kjærligheten førte Marcela til Norge, for litt over ett år siden. Nå går hun på norskkurs og drømmer om å få seg jobb.
– Jeg var hjemmeværende mange år i Romania, men hadde en drøm om å være yrkesaktiv og etter hvert fikk jeg jobb som rådgiver i en bank. En jobb jeg trives veldig godt i, forteller Marcela.
Gro Bøckman Ranby har selv jobbet mange år med bistand i afrikanske land. Der møtte hun mange kvinner blant annet i Kongo, som var veldig begeistret for at at fredprisen i 2012 gikk til tre sterke kvinner.
– Vi må huske på vår historie. Vi har også gått en vei. Hvis vi kan være med å inspirere kvinner i andre land, og samtidig bli bedre kjent med kvinnene og deres historier fra de som kommer til Norge, er det viktig i kvinneåret 2013. Det starter med kvinners frigjøring. Skal det bli en forandring for kvinner, må de være med å bestemme, sier Ranby.
– Jeg og Marcela hadde god kjemi fra første stund. Marcela har lært meg mye om kvinner fra sin kultur, jeg håper vi kan fortsette å holde kontakten etter dette teaterprosjektet, sier Ranby og ser bort på Marcela.
Integreringsteater
Kvinnene i teatergruppen har møttes helt siden slutten av oktober for å øve på forestillingen Veien hit, som er en del av Akershus teater sitt Punkt prosjekt. Aktørene er elever ved Voksenopplæringen i Sørum (VIS), og noen deltagere fra bygda.
Det å treffe andre og praktisere norsk, er en vesentlig del av prosjektet. Deltagernes egne historier og erfaringer er basis i forestillingen. Alle tekstene har de laget selv, forteller instruktørene Lise Sæther og Marianthe Salvesen, som sammen driver Fortellerexpressen.
– Veien hit er den veien kvinner har gått i hundre år. Alle er underveis. Dessuten skaper en forestilling litt press og litt nerver. Disse kvinnene skal ut og finne seg jobber. Gjennom arbeidet med disse tekstene blir kvinnene både kjent med seg selv og hverandre. Fortellinger er fine å bruke i integreringsarbeidet. Derfor kaller jeg det for integreringsteater, sier Sæther, som gjerne skulle hatt med enda flere norske kvinner i forestillingen.
– Dette er en forestilling på bygda. Det er viktig å dele historier, hvorfor er disse kvinnene her, hvorfor kom de hit, hvilke historier har de med seg i bagasjen? Hvis vi skal bli kjent med hverandre må vi dele historier. Det er de små bildene som skaper bro mellom oss, sier Sæther.
Innvandrerkvinner vil frigjøre seg
I 1913, da stemmeretten for kvinner ble innført i Norge, var farmoren til Eva 30 år gammel og hadde arbeidet på trykkeriet hos Moestue i 11 år. I dag jobber fortsatt Eva selv som hjelpelærer for flyktninger og innvandere, etter mange år som norsklærer i skolen.
– Mange innvandrerkvinner forandrer seg mye når de ser hvordan kvinner i Norge lever. De vil ikke bare gå hjemme og koke og stelle for mannen. De vil frigjøre seg, sier Eva, som mener språket er en viktig nøkkel for innvandrerkvinner til å kunne komme inn i det norske samfunnet.
– Farmoren min brøt en barriere og kan regnes som en pioner innenfor sitt fagfelt. For meg var farmor en heltinne, verdens beste farmor. Jeg minnes henne med glede. Eva avslutter med å fortelle de andre damene i gruppen at hun dagen før har vært og besøkt en venninne på sykehjemmet på Sørumsand.
Denne damen er 101 år gammel. Hun har bestemt seg for at hun skal klare å komme å se forestillingen vår. Tenk, hun er født før kvinnene fikk stemmerett. Hun bør være æresgjest på lørdag, sier Eva.
