Foto: Kari Bye
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
– Det inspirerer veldig å komme hit på Edwards café. Det er så mye historie på disse veggene. Visste dere at Munch bodde her?
– Nei, det var vi ikke klar over.
– Han har bodd mange andre steder på Løkka også. Enda et bevis på hvor mye bra som finnes i denne bydelen. Løkka er stedet det skjer.
Totalt ryddet vi vekk åtte tonn med søppel, og nesten 400 sprøyter. Resultatet: En kulturtunell uten like.
Kenan Dzanics blikk lyser opp når han snakker om Grünerløkka som kulturbydel. Han er kulturmannen. Kunstfantasten. Musikeren og småbarnsfaren. Men for de aller fleste er han også kjent som mannen bak kulturarrangement-organisasjonen Grünerløkka Alternatives (GA).
– GA startet som et type bookingbyrå med mål om å promotere lokale band og formidle kunst i bydelen. Men nå har vi blitt mye større, og ønsker å promotere norsk kultur i utlandet, smiler han beskjedent.
I disse dager er han lidenskapelig opptatt av to arrangementer; Solar-festivalen på Langøyene i sommer og en større festival i byen Pula i Kroatia. Sistnevnte heter Dimensions og setter fokus på internasjonal musikk. Mailer skal besvares, og møter med bydelen og kommunen må fikses før det braker løs. 28-åringen drikker begjærlig fra espressokoppen mens han tenker seg om: Veien dit han er idag har vært lang og strabasiøs.
– I starten handler det om å ikke gi seg, og tåle at man må gå en lang vei for å nå sine mål. Men jeg har gjort alt dette fordi jeg elsker kulturformidling. Man blir ikke rik av å drive Grünerløkka Alternatives, men vi har det gøy. Det er det aller viktigste, smiler han mens han retter på den stripete skjorta.
Fra narkoreir til kulturmekka
29-åringen blir alvorlig når han snakker om de mange hindre han måtte overkomme siden han startet organisasjonen for over seks år siden. Han ser på kultur som en nøkkel. En måte å gjøre noe samfunnsnyttig på. Løsningen var å forandre det mange karakteriserte som et problemområde med musikk og kunst. Stedet var området under ankerbrua og løsningen var inspirert av hans femårige datter.
– Det begynte egentlig med at hun ikke likte seg i grøntarealet rundt Ankerbrua og var engstelig hver gang vi gikk forbi området. På den tiden var det mye narkotikasalg og rusmisbruk langs Akerselva, og tunellen var et uhyggelig sted å være. Det var da jeg fikk ideen; hva med å gjøre noe bra ut av det? Da ville ikke datteren min forbinde stedet med noe negativt, men tvert imot noe fint og morsomt, forklarer han.
Imidlertid var det å gjennomføre planen alt annet enn enkelt, innrømmer Oslogutten. Politikerne tvilte. Det samme gjorde bydelen og politiet. Hvordan skulle en ung mann, uten særlige ressurser og nettverk klare å rydde opp uten å bruke makt? Imidlertid var norsk-bosnieren sta. Han trivdes midt i stormen. Og ville bevise at kritikerne tok feil.
– Alle var skeptiske, men vi satte igang med det samme. Totalt ryddet vi vekk åtte tonn med søppel, og nesten 400 sprøyter, og så raskt vi fikk grønt lys av myndighetene satte vi igang med planleggingen av GAK-tunellen, erindrer Dzanic.
Resultatet: En kulturtunell uten like. Den åpnet den 17. mai 2010 og var bydelens kulturmekka fram til høsten samme år. Daglig var det noe GA-teamet kunne tilby beboerne og besøkende i bydelen. Enten i form av workshops, utstillinger eller musikalske innslag. Alt dette gjorde Kenan og co helt gratis. GAK-tunellen: en suksess. Mediene kastet seg etter 29-åringen. Kritikken stilnet.
–I Norge sier man ofte; dette her vil ikke funke. Mange tør rett og slett ikke ta sjanser av frykt for å mislykkes. Men hvordan kan de vite det uten å prøve? Noen ganger må man bare “gasse” på, forteller han.
Vanskelig start i Norge
Å tåle motgang. Dette har nærmest vært mantraet i livet til den 29-årige småbarnsfaren med røtter fra Bosnia. Kulturformidleren blir alvorlig i blikket når han snakker om sin egen barndom. Da han og familien måtte flykte fra byen Banjaluka og krigen som brøt ut på begynnelsen av 90-tallet.
– Selve flukten husker jeg ikke så mye av, men det som gjorde mest inntrykk på meg var ankomsten til Norge i 1993. Jeg var åtte år da vi ankom Tanum på Vinterbro. Der bodde vi i en enorm hall med mange tusen andre flyktninger. Du kan tenke deg hvordan det var å ikke ha privatliv og ha alle sine eiendeler under feltsengene. Men det jeg husker aller best, er den øredøvende knirkinga fra flere tusen senger om nettene. De lydene har brent seg fast, sier han alvorlig.
Heldigvis for familien Dzanic varte ikke oppholdet i hallen mer enn noen måneder. Faren hans hadde fått seg en jobb som dataingeniør i Finansdepartementet året etter, og familien begynte å etablere seg i det nye landet. Norsk-bosnieren vokste opp i en trygg familie, men det var også mange barrierer han måtte knuse for å leve slik han ønsket.
– Jeg var bare en tenåring da jeg flyttet hjemmefra, og det skapte en del panikk hjemme hos foreldrene mine. Vi fra Balkan er ekstremt familiekjære, og mange bor hjemme selv i godt voksen alder, sier han.
Tjente fett – var ulykkelig
Det var også på denne tiden 29-åringen begynte å spille i band. Sammen med fire andre kalte de seg for Crazy Shell Hunters og spilte skarock på mange av byens barer. Foreldre tvilte. De ønsket at deres Kenan skulle satse på noe annet enn musikken. De ville ha ham inn i en trygg jobb.
– Derfor ble jeg elektroingeniør, men gikk lei og byttet over til finansverdenen. Jeg jobbet med salg, som finansmann i DnB, og kunne tjene opptil 100 000 på bare én måned! Jeg brukte selvfølgelig pengene like raskt som jeg tjente dem, fordi jeg trodde at jeg kunne fylle tomrommet i livet mitt med materielle ting, erindrer han.
Men det kulturformidleren egentlig gjorde var å utsette sin virkelige drøm. Årene gikk. Tomrommet ble bare større. Han følte han måtte gjøre noe.
– Å leve mine foreldres drøm var ikke riktig for meg. Det tok noen år å innse det, men jeg har aldri følt meg lykkeligere enn da jeg hoppet av pengekarusellen, smiler han før han ser ut av vinduet.
Musikk-karrieren har han imidlertid lagt på hylla. Men han er fortsatt intenst opptatt av å drive med kunst. 29-åringen maler på fritiden, og setter enormt pris på billedkunst. Som aktiv musiker var norsk-bosnieren involvert i mange arrangementer i hele byen. Denne erfaringen kom godt med, forteller ham. Han ble, iløpet av bandkarrieren, kjent med så mange i kulturverdenen at det ikke var så vanskelig å få musikere og andre kunstnere til å stille opp.
– Hvorfor er det så mange unge med innvandrerbakgrunn som ikke gjør det samme?
– Fordi mange har et press hjemmefra om å “bli noe”. Så kan de gå gjennom livet utilfredse og tenke: “sånn er det bare”. Men det trenger ikke nødvendigvis å være sånn. Jeg var ærlig med mine foreldre og sa det rett ut: jeg kommer til å jobbe med kulturformidling så lenge jeg lever.
Fakta om Kenan Dzanic:
Født: 9. mai 1984 i Banja Luka, Bosnia
Aktuell som: Kulturformidler og gründer av Grünerløkka Alternatives. Hobbykunstner. Livsnyter. Solar-festivalen på Langøyene i sommer og en større festival i Kroatia, Dimensions Festival.
Siste kulturopplevelse: Vårt mapping-prosjekt i Berlin. Det går ut på å vise bilder i 3D på bygninger ved hjelp av en projektor. Utrolige greier altså, som ser kjempekult ut fra avstand når det er mørkt ute.
Tre personer, døde eller levende jeg ville invitert på middag: Maleren Pushwagner, den slovenske sosiologen , filosofen og kulturkritikeren Slavoj Zizek og Simone de Beauvoir, en kjent forfatter og feminist fra forrige århundre.
Hva jeg ville servert: Cevapčići, en tradisjonell balkansk kjøttrett. Dødsgodt!
CD på en øde øy: Jeg ville ikke tatt med noen CD. Et gitar derimot ville jeg absolutt pakket med, for da har jeg muligheten til å spille det jeg vil, hehe.
