Foto: Ingeborg Vardøen
- Optimisme i verdens mest vanstyrte land - 07.03.2013
Den Demokratiske Republikk Somalia eksisterte fra uavhengigheten i 1960 til Siad Barres fall i 1991 Det tidligere britiske protektoratet Somaliland i nord ville ut av unionen de hadde inngått med den sørlige, italienske delen i 1960 og erklærte seg uavhengig, noe de mener de har rett til siden unionen var frivillig og aldri skal ha blitt ratifisert. .
Siden har regjeringer i Mogadishu kommet og gått, og til tross for 13 forskjellige fredskonferanser har situasjonen i landet blitt gradvis verre,og internasjonalt er Somalia kjent som al-Shababs, piraters, krigsherrers og sultekatastrofers hjemland. Mange har forsøkt å hjelpe med å få landet på rett kjøl, men resultatene har uteblitt, ikke minst på grunn av misforstått utenlandsk innblanding, og som alltid er det den ulykkelige befolkningen som har lidd, Somalia har fått betegnelser som verdens verste og verdens mest vanstyrte land.
I Somaliland har man i løpet av de siste to tiår gradvis bygget opp igjen landet som lå i ruiner etter borgerkrig, de største byene var bombet i stykker av sentralregjeringens fly i 1988, titusener ble drept og enda flere var på flukt.
Byene har reist seg igjen, regjering og parlament har vært på plass, demokratiske valg har vært avholdt, og framfor alt har det stort sett vært fredelig.
Uten internasjonal anerkjennelse og dermed uten den økonomiske støtte et krigsrammet land i gjenoppbyggingsfasen ellers ville ha fått, har byene reist seg igjen, regjering og parlament har vært på plass, demokratiske valg har vært avholdt, og framfor alt har det stort sett vært fredelig.
Kravet om anerkjennelse har ikke blitt hørt, men beslutning om å være et separat land står like fast hos befolkningen. Minnene om urettferdigheten og mishandlingen de anser seg å ha vært utsatt for i tiden de var i unionen, er sterke og vonde, og den nye generasjonen har ikke opplevd noe annet enn å bo i Somaliland. De aller fleste man snakker med anser en framtidig sammenslåing som utelukket, anerkjennelse eller ikke anerkjennelse, ”om det så skal ta hundre år”, sier mange.
Nå er det tegn som gir grunn til forsiktig optimisme i Somalia. Den nye presidenten, Hassan Sheikh Mohamoud, som ble innsatt i september i fjor, gir et annet og mer sympatisk inntrykk enn de man har sett de siste 20 årene, landet er nå igjen opptatt i det gode selskap, han har vært i Washington og fortsetter med sjarmoffensiv i Brussel og London.
Hassan Sheikh Mohamoud gjør det helt klart at han anser Somaliland som ”en region i Somalia”, noe som blir oppfattet som en provokasjon av Somalilands myndigheter og befolkning. Blant annet uttrykte han nylig ønske om å ta i bruk havnebyen Berbera, som han kalte en av Somalias fire viktige havner. Berbera er i Somaliland, og er meget viktig for landet, som har sin viktigste inntektskilde i eksport av levende dyr til arabiske land, og er avhengig av importerte varer. Etiopia har ingen kyst og bruker havnen, og FN og andre organisasjoner som skal levere mat og andre forsyninger til katastroferammede områder i Somalia såvel som i Etiopia bruker Berbera selv om den ikke er ideelt geografisk plassert, siden den anses som tryggere enn de andre. Dette bringer kjærkommen inntekt til Somaliland.
I slutten av januar kom det en sjokkmelding til Somaliland. Britene kom med en erklæring om at Somalia, og spesielt Somaliland, er et område der faren for terroristangrep er så store at de anmodet alle sine borgere som oppholder seg der til å forlate landet. Regjeringen i Somaliland hadde ikke fått noen varsel om dette og var like overrasket som alle andre, som ikke oppfattet seg truet.
Britene har sitt eget etterretningskontor i Somaliland, har samarbeidet tett med landets myndigheter i flere år, og har god oversikt over situasjonen. Forøvrig er samfunnet så gjennomsiktig, alle har sin plass i klansystemet, at det er vanskelig å infiltrere uten at det oppdages. At enkelte med lokal tilhørighet har kommet tilbake etter å ha vært tilknyttet al-Shabab, og at en av topplederne kommer fra Hargeisa, er noe alle vet, og som gjør at de og deres slekt blir ekstra overvåket, både av sikkerhetstjenestene og av befolkningen.
At denne advarselen skulle komme nå anses av mange som et politisk utspill fra regjeringen i sør, og fra de som er mot et selvstendig Somaliland, inkludert utenlandske makter. Hele det somaliske området er ”utrygt” i verdens øyne. Likevel har jeg reist til Somaliland i over tjue år og aldri sett så mye som en lommetyv, langt mindre blitt utsatt for trusler.
Det skal sies at det har vært to angrep i løpet av de siste årene, to utenlandske bistandsarbeidere ble drept i et veiangrep i 2005, og bomber rettet mot den etiopiske ambassaden, presidentpalasset og et FN -kontor i Hargeisa i 2008 krevde 25 menneskeliv. Disse tragiske årstallene blir husket av alle, og gjerningsmennene er kjent. Listen over slike hendelser i den sørlige delen av landet er så lang og omfangsrik at det skal godt gjøres å huske annet enn det man kanskje har vært personlig innblandet i, direkte eller indirekte.
Alle vil at Somalia skal bli fredelig. Også folk i Somaliland, fordi uroen i sør har også konsekvenser i Somaliland. Mange har flyktet fra sør og slått seg til i byene spesielt. Mange driver forretninger, og er velkommen til det og er godt integrerte. Men ikke alle flyktninger har de samme forutsetningene for å klare seg, de anses nemlig som internflyktninger og Somaliland får ingen støtte til å legge til rette for dem.
Etter å ha vært ansett som en rolig plett i et ellers turbulent område, har turister begynt å besøke Somaliland, og blir nå stemplet som ekstra farlig av britiske myndigheter.
Etter to tiår med målrettet arbeid mot anerkjennelse ser det ikke lyst ut. Mange anklager den sittende regjering for unnfallenhet, og det ser ut til at situasjonen har stagnert i så måte. Men løsrivelsen er et ugjenkallelig faktum i de aller flestes øyne. Det som oppfattes av somalilendere som et slag i ansiktet , og som de mistenker er politisk motivert,er i alle fall ikke egnet til å rikke på denne beslutningen.
