Foto: Tine Poppe
- Fra Nicaragua til barnevernspedagogikk - 14.06.2015
- – I’m nobody - 06.01.2015
- Fra ord til massemord - 03.08.2014
Jeg møter “Sara” og moren en kveld foran Oslo S. Det er kaldt, minus femten grader. Foran tigeren står en mor og datter og holder rundt hverandre. “Sara” er ett av asylbarna i Norge, som regjeringen nå vil sende tilbake. Hun er redd for å stå fram med sitt virkelige navn.
Flyktet med mamma
– Onkelen min ble hengt i Iran og bestefaren min ble drept i fengselet, fordi de var mot regimet.
Jeg bodde sammen med pappa og bestemor i Iran. Mamma og pappa var skilt, og det var forbudt å snakke med mamma. Det var som et fengsel.
En dag kom mammaen hennes til skolen. Hun forteller “Sara” at de to skal flykte sammen.
– Etter det siste avslaget som kom har alle gitt opp rundt meg. Men, jeg har ikke gitt opp.
– Jeg husker det så godt. Vi hadde en rød skolebuss. Ikke sitt på skolebussen hadde mamma sagt. Når jeg kommer, så løper vi sammen. Og det gjorde vi, minnes “Sara”.
Så var de på reise i tre dager. Hun husker nesten ingenting fra dette, bare at de kom til Norge rett før julen 2008.
– Jeg fikk treffe mors familie som bor her i Norge. Og endelig kunne jeg puste. Den freden jeg kjente da, er det beste som har skjedd meg. Jeg kunne være Sara, uten at alt var forbudt.
Å bli et asylbarn
“Sara” vet godt hvordan det er å være asylbarn i Norge, landet som er kåret som verdens beste land å bo i. Hun var elleve år, når hun og moren flyktet. Nå er hun blitt sytten og har ventet i fem år. Hele tiden uten opphold og med redselen for å bli sendt tilbake til Iran.
Først bodde de på et asylmottak i Trøndelag. Men, da moren fikk problemer, reiser de til Oslo for å få støtte fra familien. Sara begynner på skole og får venner i Oslo. Men, hun forteller ingenting om at hun er asylbarn uten rettigheter.
– Jeg kunne ikke fortelle noen om hva jeg følte. Jeg fortalte ingenting til læreren min eller vennene om at vi ikke hadde oppholdstillatelse. Heller ikke da vi fikk de første avslagene. Jeg var redd for hva som kunne skje om jeg fortalte det.
Asylfølelser og blogg
Så kom lillejulaften 2012. “Sara” titter i postkassen. Der ligger det et brev. Moren er ikke hjemme. “Sara” tar med brevet inn. Brevet er fra Utlendingsnemnda.
– Hva skal jeg gjøre nå? tenker “Sara”, og vet at det kommer til å bli veldig vanskelig hvis moren leser brevet og det er dårlige nyheter.
Den kvelden oppretter “Sara” sin egen blogg. Hun vil fortelle om hvordan det er å være asylbarn i Norge.
– Sitter her, alt er håpløst. I dag fikk vi et nytt brev fra Utlendingsnemnda, skriver hun på bloggen. Vet ikke hva jeg skal gjøre, mamma vet ikke om brevet enda. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal vise brevet til henne når hun kommer tilbake fra byen!! Gud, hjelp oss, det er bare du som vet hvordan jeg har det!!!
– Jeg var så lei meg. Jeg følte jeg måtte få det ut. Det er vanskelig å snakke med familien og venner. Jeg følte Gud hjalp meg. Alt jeg skrev, kom plutselig fra hjertet, ordene bare kom, forteller hun.
– Klokka er 03:07, men klarer fortsatt ikke å sove. Alt er over, kanskje jeg er født til å oppleve slikt, kanskje jeg ikke fortjener et vanlig liv….Klarer ikke å puste, pulsen min blir bare mindre og mindre. Det gjør sååå vondt i halsen og magen!! Vet ikke helt hva jeg føler, men jeg skriver, må få det ut før jeg sprekker. Jeg som hadde lovet meg selv å finne lys i mørket, jeg har jo gjort ALT jeg kunne, men hvorfor finner jeg ikke noe lysssssssss? skriver “Sara”.
Forteller til vennene
Brevet i postkassen var endelig avslag fra Utlendingsnemnda.
– Utlendingsnemnda mener dere ikke har slik tilknytning til Norge at det er grunn til å gi dere oppholdstillatelse, står det i brevet.
Den kvelden bestemmer “Sara” seg for å fortelle det til læreren og til klassekameratene.
– Læreren min fikk helt sjokk. Hun visste ikke at jeg kunne bli sendt ut av Norge når som helst og at jeg ikke hadde opphold. Hun ble veldig lei seg. Mange fikk tårer i øynene og tok det veldig tungt. Alle i klassen trodde jeg hadde opphold.
Hun har fått god støtte fra venninnene.
– To venninner har skrevet mer enn ti støttebrev for meg. Til Utlendingsnemnda, Kongen og flere andre. Som oftest får vi ikke svar. Venninnene mine sier at om jeg blir returnert, så reiser de også. Vi hadde alle sammen fått sommerjobb på Tusenfryd. Men, jeg kunne ikke ta jobben, siden jeg ikke har opphold.
La meg bli
– Endelig avslag, det er skummelt. Jeg blir livredd når noen ringer på døren eller telefonen ringer. Vi har blitt så redde for ringelyder. Hver gang tror jeg det er politiet. Etter det siste avslaget som kom har alle gitt opp rundt meg. Men, jeg har ikke gitt opp, forteller hun.
–Om politiet sender oss tilbake, kan jeg ikke lenger si det jeg mener. Bloggen er et dokument over mitt liv, min frykt og mine følelser. Ordene vil fortsette å stå der. Så alle kan lese de, om jeg blir returnert.
– Det viktigste jeg kan gjøre nå, er å snakke og skrive. Det er mange andre asylbarn som trenger hjelp, som kanskje selv er for små til å skrive, eller ikke tør snakke. Jeg håper jeg kan hjelpe andre asylbarn som er i samme situasjon som meg, sier 17-åringen.
En drøm
31. januar skriver hun på bloggen:
– I går natt drømte jeg om to politimann som løp etter oss med en hund med to hoder. Jeg og mamma hadde gjemt oss i skogen, men de klarte å fange oss. De tok oss til kirken og dermed til en bro der vi kunne se appelsintrær, strand, sol og båter. Skjønte ikke helt hva som skjedde, men de ga oss Norske pass og deretter løp jeg mot sandstranden. Det var så godt å drømme i farger. Når ringeklokken ringte, ville jeg ikke åpne øynene mine, jeg hadde jo skjønt at alt var bare en drøm. Alt så veldig ekte ut at jeg kan se det for meg selv nå. Skulle ønsket at jeg kunne leve i drømmene mine, men dessverre må jeg leve i denne verden.
– Jeg og mamma snakker aldri om dette sammen, det er for vanskelig. Vi begynner bare å gråte, selv om mamma sier hun har blitt tom for tårer. Latter har blitt noe fremmed, sier Sara.
– Det eneste håpet jeg har er mamma, og det eneste håpet hun har er meg. Denne gangen gir jeg ikke opp. Det er min tur til å støtte mamma nå, sier Sara og ser bort på moren med tårer i øynene.
