Foto: Claudio Castello
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
Utrop var på besøk hos La Torre, på Løken, i tjukkeste Aurskog-Høland kommune, hvor han har bodd siden han ble tildelt uførepensjon for et par år siden.
– For meg var det vanskelig å måtte slutte. Jeg jobbet som miljøarbeider med handicappede barn og unge, og følte at jeg ga samfunnet noe tilbake. Men til slutt sa ryggen stopp, og jeg kunne ikke mer. Jobben er langt mer fysisk krevende enn det mange skulle tro, men desto mer givende, påpeker han.
La Torre har jobbet så å si hele livet. I Chile var han også politisk aktiv, noe som førte til at han måtte flykte til Norge. Vinteren 1979 sto han på en iskald taksebane på gamle Fornebu lufthavn, klar til å begynne et nytt liv.
– Jeg ble revet opp fra alt jeg hadde kjært, både familie og venner. Alt måtte startes på nytt. Men jeg tok utfordringen.
Lidenskapelig samler
La Torre forteller videre om den første, vanskelige tiden mens vi kjører hjem til huset hans midt i Østfoldsskogene.
– Norskkurs eller introprogrammer var det lite av dengangen. Skulle du lære språket var sosial kontakt med nordmenn et “must”. Jeg lærte språket gjennom jobben og dagliglivet, sier han med et smil.
Plutselig stopper vi ved et toetasjers knallblått hus. Hjemmet til La Torre og kona hans Wenche i flere år. Hun tar meg i mot med et smil, og byr på kaffe. Etter en kort kaffeprat er det tid for husbond Miguel å vise frem den enorme samlingen på 5000 penner.
– For meg er samlingen mer enn en hobby, den har blitt en livsstil og en lidenskap.
5000 penner
Lidenskapen begynte for tjue år siden. La Torre hadde dengang en liten møbelbutikk i Oslo. Som takk for handelen kom en av hans mange kunder med en gave – en kasse med penner. Og da var gnisten tent.
– Jeg ble etterhvert mer og mer nysgjerrig på å ha en egen samling. Etterhvert begynte venner og bekjente å bli oppmerksomme og hjalp meg litt på veien. Nå har jeg rundt 5000 penner av alle slag, fra hele verden.
Kona Wenche smiler og rister litt på hodet. I 15 år har hun “holdt ut” med Miguels samlemani.
– Jeg visste om hobbyen hans på forhånd, og at jeg kom til å havne på “andreplass”, når det gjaldt livsprioritetene hans. Men jeg klager ikke, forsikrer hun.
Støt, James Bond og astronauter
Samlingen som La Torre viser frem er ikke rent lite imponerende. Alt fra små penner, til penner med varekjedemerker til ulike selskap til penner fra alle verdenshjørner.
– Se her, denne fikk jeg av en indisk venn. Og denne av et venneektepar som var på ferie i Midtøsten. Og se, ja, denne liker jeg jo. Kom igjen, ta på den! Prøv å skriv med den! sa han mens han smiler lurt.
I det jeg tok på den, får jeg et mindre støt. Miguel og kona får seg en god latter.
– Alle som kommer på besøk går på denne spøken. Pennen er elektrisk, og ikke ment for skrivebruk.
Stolt viser han også frem James Bond-pennen, som man kan filme med, og NASA-pennen han fikk av en chilener bosatt i USA, som jobbet for den amerikanske romfartsindustrien.
– Pennen her er en eksakt kopi av den som Neil Armstrong og de andre astronautene i Apollo-fartøyet brukte under turen til månen i 1969. Grunnen til at den er ekstra tung er at den ble spesialtilpasset vektløsheten ute i verdensrommet, sier han kry.
Eneste med latinobakgrunn
Utifra hva La Torre vet og har av bekjentskaper i samlermiljøet er han kanskje den eneste med flerkulturell bakgrunn.
– Jeg er vel den eneste med latinobakgrunn, sier. – Det er jeg sikker på, legger han til.
Nå er målet å øke samlingen med det dobbelte. La Torre synes samlingen ennå ikke er stor nok til at han kan begynne å bytte med andre samlere.
– For meg hadde det vært hyggelig å komme opp i 12 000 før jeg etterhvert melder meg i en forening eller klubb.
For den standhaftige chileneren bør dette ikke by på noen stor utfordring.
