Foto: Nareen Mizoory
I juni 2007 fikk “Memona” bevilling til separasjon. Men ifølge loven må et ektet par være registrert som separert i ett kalenderår før de kan søke om skilsmisse.
Ett år til, så kunne “Memonas” nye liv begynne. Det var i alle fall det hun trodde. Seks og et halvt år senere er hun fremdeles registrert som separert. Grunnen er frykt.
72 kvinner er drept av sine menn i Norge siden tusenårsskiftet, sto det på VGs forside 12. november 2007.
Slaget var så hardt at jeg gikk i gulvet.
– Hver gang jeg hører om en kvinne som blir drept av sin ektemann, tenker jeg at det kunne vært meg, sier damen i 40-årene.
Mye av identiteten sin ønsker hun å holde skjult for offentligheten, for at hun ikke skal bli gjenkjent av naboer og bekjente. Men den hun frykter mest, er sin fraseparerte ektemann.
Adlød mannen
Det var han som foreslo separasjon, forteller hun. Familien var i økonomiske vanskeligheter. De bodde sammen. Begge jobbet.
– Mannen min var nesten aldri hjemme den siste tiden vi bodde sammen. Noen ganger var han borte flere døgn.
Han viste tendenser til aggressivitet og utøvde psykisk vold. Så, en dag skjedde det: Ved ett tilfelle trosset hun ordrene hans og fikk smake på kraften han la i ett slag med håndflaten.
– Jeg har aldri hatt så vondt i hodet som rett etter at hånden hans traff kinnet mitt. Slaget var så hardt at jeg gikk i gulvet. Han hadde bevist at han kan skade meg om han vil, forteller hun.
Derfor tar hun truslene hun senere har fått fra ham på alvor. Han har flere ganger sagt at han ikke har noe å tape på det dersom han blir tatt av politiet for å ha begått vold.
Hennes eneste familie
“Memona” kom til Norge for 12 år siden. Mannen hennes var arbeidsimmigrant fra et EU-land. Han jobbet i en bedrift et sted på Østlandet og tjente godt. Søknaden om familiegjenforening ble innvilget. De levde et godt liv sammen.
Det var ett år før separasjonen at hun så tegn til endringer i adferden hans.
– Ikke bare så jeg mindre til ham, men han ville ikke fortelle meg hvor han gjorde av seg, forteller Memona, som nå rynker pannen i fortvilelse.
De få gangene hun så ham, var han hissig. Hun visste ikke hvem hun kunne henvende seg til og be om hjelp. Derfor, sier hun, begynte hun å snoke i mobilen hans.
– Jeg var sikker på at noe galt var på ferde, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle finne ut av det. Det hendte bare én gang. Han fant det ut straks og viste meg med én gang at det ikke var greit for han. Det var også den gangen, og heldigvis den eneste gangen, han slo meg.
Men selv om han bare var voldelig én eneste gang, følte hun seg ikke lenger trygg. Kort tid etter at han slo henne, forsvant han og var borte i to uker.
– Jeg gjorde ikke noe annet enn å vente. Jeg kunne ikke oppsøke hjelp, for jeg har ikke familie i Norge. Jeg kunne heller ikke ringe politiet, for han var ikke forsvunnet, bare sint.
Tapte alt
Etter hvert fant “Memona” ut at bedriften der mannen jobbet, gikk med underskudd og var blitt solgt. I tillegg hadde han søkt om varig oppholdstillatelse og fått avslag. Han klarte ikke finne ny jobb. Derfor måtte han forlate kone og barn i Norge. Memona tror at alt dette bidro til å svekke ”manndommen” hans.
– Hva mener du med manndom?
– I min kultur er det typisk at mannen i familien har det økonomiske ansvaret. Da eksmannen min mistet jobben sin, ville han ikke be meg om hjelp. Han ville nok unngå følelsen av skam. Han klarte ikke å oppfylle pliktene som kulturelt forventes av ham. Dermed krenket han sin egen ære.
Ære
Men det er ikke bare mannen som har forpliktelser i et kulturelt system basert på ære. Ifølge Unni Wikan, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, er også kvinnen forpliktet overfor mannen.
– [H]andler kvinnen ikke i tråd med reglene – gjerne samfunnsreglene som er satt, og som familien følger – utgjør hun en trussel for familiens ære. Det er offentlighetens perspektiv. Det er det i andres – og dermed i dine egne – øyne, skriver Wikan i boka “Om ære”.
Hun fortsetter:
Æresdrap skjer når frykten overtar. Familien peker ut et medlem, gjerne kvinnens bror, for å drepe kvinnen av frykt for å ikke “miste ansikt”[…]. Æresdrap er når er drap belønnes med ære. Dette er den korteste mulig forklaringen på forskjellen mellom æresdrap og sjalusidrap. […] Sjalusidrap applauderes sjelden av omgivelsene.
– Forandring må til
Mina Bai, forfatter av boka “Skam”, mener det bør skje forandringer i den kulturen der kvinners frihet og selvstendighet krenkes på grunn av mannens plikter for samfunnet.
– Kvinner bør, i like stor grad som menn, ha rett til å utdanne seg, arbeide og bidra i familieøkonomien. Det foregår en kulturell revolusjon i Iran akkurat nå. 60 prosent av jentene studerer på universitetsnivå, og alderen for å inngå ekteskap har gått opp for kvinner. De velger å være selvstendige. Jeg mener at vi må få en forandring i vår kultur også på dette området, sier hun om Midtøsten-preget kultur.
Økonomisk frihet gir kvinnene flere valgmuligheter, mener hun, og viser til eksempler fra vestlig kultur.
– Det har skjedd i vestlig kultur også. Filmen “Mona Lisa Smile” er et godt eksempel på hvor stor forskjell det er mellom holdninger til kvinner på 50-taller og i dag, sier forfatteren.
Begynte å true
Da Memonas ektemann reiste til landet der han er statsborger, tok Memona økonomisk kontroll over eget liv.
– Han observerte at jeg var blitt selvstendig. Når han ringte og jeg ikke tok telefonen, stilte han meg uendelig mange spørsmål om hvor jeg var og hvem jeg var sammen med. Han mistenkte meg konstant. Vi bodde ikke sammen, men det var ingen som visste mer om meg enn han. Etterhvert truet han meg og ungen vår. Han fortalte meg at han har folk som overvåker meg og som kan ta livet mitt dersom jeg lyver for ham.
Ønsker ikke voldsalarm
“Memona” vil heller ikke ha hjelp fra politiet nå. Derfor har hun ikke søkt om å få voldsalarm.
Bruk av mobil voldsalarm er aktuelt for volds- og/eller trusselutsatte personer som er voldsutsatt eller trues av nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer, står det på politiets hjemmeside.
Gry Anita Pedersen, leder for voldsseksjonen, forklarer bruken av en voldsalarm.
– En voldsalarm fungerer slik at når innehaveren utløses den så kommer den voldsutsatte personen i kontakt med operasjonssentralen. Operasjonssentralen må så vurdere hvor alvorlig tilfellet er og prioritere de mest alvorlige oppdragene. Når operasjonssentralen blir varslet gjennom en voldsalarm, får de hendelseshistorikk, forklaringer og adressen på hvor den voldsutsatte befinner seg opp på data-systemet og GPS.
Pedersen forteller at voldsalarmen skal være et tilbud med relativ lav terskel, men politiet gjør en konkret vurdering i hver enkelt sak.
– Vi kan ikke anbefale at man skaffer seg voldsalarm på generelt grunnlag. En voldsalarm i seg selv er ikke et hinder for at noe kan skje.
Og det er derfor “Memona” ikke skaffer seg en voldsalarm, forteller hun.
Pedersen mener at den likevel er til nytte. Varsles politiet med en voldsalarm, får politiet en forklaring på hva som har skjedd.
Mannens psykologi
Vibeke Ottesen, kriminolog og drapsforsker, mener at det har med mannens psykologi å gjøre at de reagerer så voldsomt når de blir forlatt. Det er ære og det er sjalusi i alle partnerdrap. Ottesen mener likevel at man kan skille mellom et partnerdrap og et æresdrap.
– Det vi må skille, er om familien har oppmuntret til drapet eller ikke. Dette vil påvirke metodene vi kan bruke for å forebygge og forhindre disse drapene. Hvis et partnerdrap skal forstås som et æresdrap, må storfamilien ha vært involvert. En eller flere familiemedlemmer har motivert mannen til å begå mordet.
Ved slike tilfeller kan man ikke regne med at familien bidrar til å forhindre drapet i forebyggingsarbeidet. Familien kan enten være de som krever at kvinnen skal tas livet av, eller de kan hjelpe mannen og forhindre at han begår et drap. Familien er ressurs i forebyggingsarbeid i tilfeller der mannens går alene og tenker på å begå drap. Dette gjelder ikke bare menn med en annen kulturell bakgrunn, men menn fra alle kulturer og generasjoner. Familien må i et slikt tilfelle lære seg å spørre hvordan mannen som er forlatt har det.
Æresdrap og partnerdrap bør ses på som like alvorlige, mener Ottesen.
