Foto: Paul Lowry
- En nasjons død og (gjen)fødsel - 12.09.2013
11. september 1973 sjokkerte fryktelige bilder fra Santiago verden. Bombingen av det chilenske presidentpalasset og president Salvador Allendes selvmord er fortsatt blant de mest dramatiske opplevelser fra den kalde krigen årene, med sine mange militærkupp over hele verden.
Chile var ikke det eneste landet under denne tiden som opplevde å se en demokratisk valgt regjering bli styrtet. Landets militære hadde inntil da holdt seg vekk fra å bryte menneskerettighetene i Latin-Amerika. Volden som ble begått av de chilenske militære i avsettelsen av Allende gjorde derfor Chile til et symbol for demokratisk sammenbrudd.
I dag, førti år senere, er Chile et helt annet land. Kuppets leder Augusto Pinochet, som regjerte først som juntaleder og deretter som statsoverhode i perioden 1973-90, forlot et tredelt og overveldende arv: menneskerettighetsbruddene, en institusjonalitet som har begrenset fremveksten av demokratiet, og en økonomisk modell som ga rask økonomisk vekst, men også sosial ulikhet.
Concertación-regjeringene valgte å prioritere konsolideringen av demokratiet fremfor å bringe rettferdighet til dem som hadde lidd.
Trippelarven
Den første arven, menneskerettighetsbruddene som preget Pinochet-regimet, fortsetter å hjemsøke chilenere i dag. Nesten 4000 chilenere ble drept av militærdiktaturet, og vil aldri bli glemt. Flere hundretalls er ennå forsvunnet. Tusener led tortur, som en levende påminnelse om lidelse forårsaket av grusomme handlinger godtatt fra høyeste hold. Tross betydelige fremskritt i arbeidet med å finne ut om grusomhetene som begått, og dusinvis av rettssaker om dommer mot regimets tidligere håndlangere, har det ellers vært lite framgang i å rette fortidens urett.
Fire sammenhengende sentrum-venstre-regjeringer under partiblokken Concertación – bestående av politiske partier bannlyst under militærdiktaturet – styrte Chile i perioden mellom 1990-2010. Concertación-regjeringene valgte å prioritere konsolideringen av demokratiet fremfor å bringe rettferdighet til dem som hadde lidd. Kanskje uten tilstrekkelig grunn hadde man på forhånd beregnet at sistnevnte ville risikere stabiliteten i landet.
Høsten 1998 ble Pinochet arrestert i London, og risikerte utleveringssak i Spania etter anklager om forbrytelser mot menneskeheten. Concertación-regjeringen gikk alle veier for å søke hans løslatelse på humanitært grunnlag. Etter at den britiske regjeringen løslot Pinochet i mars 2000, returnerte den tidligere diktatoren til Chile. Han ble tiltalt, men aldri for menneskerettighetsbruddene som skjedde under hans styre. Med passende symbolikk gikk han bort 10. desember 2006, som er den internasjonale menneskerettighetsdagen.
Sett undet ett har Chile gjort mer enn mange andre land for å bringe overtredere for retten, men regjeringene som har vært i makten siden 1990 har vært svært beskjedne i innsatsen. Frykten (igjen, med usikker begrunnelse) om at det å tiltale uniformerte som begikk overgrep ville sette demokratiet i fare har alltid vært tilstede.
Chilenske demokratitilhengere fortsetter imidlertid å avvise forestillingen om at “ekte” demokrati kan bygges på et autoritært grunnlag. Selv om Pinochets navn ble fjernet fra grunnloven i 2005, kan dagens rettsorden ikke helt avslutte båndene til diktaturet. Tross alt var Chiles demokrati født av en autoritær grunnlov utformet for å hindre virkelig demokrati fra å blomstre, og kan dermed sees som et barn unnfanget ved voldtekt og ute av stand noensinne å angre på sin traumatiske opprinnelse. Et mer optimistisk syn vil se denne traumatiske opprinnelse i et annet lys: nettopp fordi demokratiet vokste til tross for disse enorme begrensningene, så bør Chile sees på som et kroneeksempel på folkets demokratiske verdier og vilje.
Den tredje arven fra perioden 1973-1990 er den nyliberale økonomisk modellen som ble innført. Opprinnelig er ren markedsvennlig modell som senere har blitt forbedret med sosialt orienterte reformer. Nyvalgte regjeringer har beholdt modellens viktigste prinsipper, men også iverksatt omfattende initiativer for fattigdomsreduksjon og styrket regelverket for å oppmuntre til både konkurranse og ivaretakelse av forbrukerrettigheter.
Chile er nå en blomstrende økonomi. Fattigdommen har gått ned fra over 40% under diktaturet til rundt 15% i dag. Alle sosiale indikatorer viser bemerkelsesverdig fremgang. Millioner har sluttet seg til middelklassen. Studentprotestene i 2006 og 2011 viser etterspørselen etter mer sosial og økonomisk inkludering, en slik en som har drevet den politiske utviklingen de siste årene. Likevel fortsetter ulikhetene å være store. Statens evne til å øke sosial utjevning og utvide mulighetene er fortsatt begrenset, og til tross for en prisverdig innsats for de fattigste er fremgangene fortsatt knappe.
Kritikerne av Chiles økonomiske modell peker på de vedvarende ulikhetene midt i all overveldende suksess. Samtidig er det utvidelsen av landets økonomi som gjør at politikerne nå fokuserer på ulikheter istedenfor nød- og fattigdomsbekjempelse. Chile har økonomiske utfordringer, men de er av en helt annen rekkevidde enn den fattigdommen og marginaliseringen som hjemsøker mange andre land i Sør.
Faktisk, tjuetre år etter at demokratiet ble gjenopprettet, er Chile i ferd med å gå fra utviklings- til utviklet land. Ulikhetsnivået blir mer synlig nettopp på grunn av den store fremgangen landet har hatt. Selv om høy ulikhet unektelig er en trussel mot ethvert demokrati, er både venstre- og høyresidens presidentkandidater lovnader foran valget i november 2013 om fokus på å redusere ulikhet et godt tegn. I dag er de fleste retningslinjer også utformet for å gi mer sosial inkludering. Chile kan sammenlignes en alvorlig syk pasient. Fullstendig klar over sin livstruende tilstand, og villig til å ta de nødvendige grep for å bli frisk igjen.
Chiles nye vei
I lys av landets senere historie, virker kuppet 11. september som et kontroversielt og splittende øyeblikk, malplassert i kontrast med det levende demokratiet Chile har i dag. Chilenerne vil forbli delte over sine tolkninger fra fortiden. Hver 11. september vil skillelinjene komme igjen til overflaten. Imidlertid står denne polariseringen i dramatisk kontrast med den overveldende enigheten om hva som blir veikartet fremover. Å reformere markedsøkonomien ytterligere, å utvide inkluderingen og bygge en mer imøtekommende og ansvarlig demokrati som det store flertallet av chilenerne ønsker seg i fremtiden.
Kuppet i 1973 er fortsatt den viktigste politiske hendelsen i Chile i løpet av de siste femti årene. Kuppet var ikke bare slutten på det gamle demokratiet og starten på en periode med massive brudd på menneskerettighetene. Kuppet utgjorde også en grunnleggende øyeblikk for Chile. Reformene gjennomført av Pinochet-diktatur, og forbedret ved de påfølgende demokratisk valgte regjeringer, har gjort Chile til Latin-Amerikas fremste aktør i økonomisk utvikling i de siste tiårene.
Landet husker med rette alle ofre for menneskerettighetsbrudd og gir offisielle æresbevisninger til de som forsvarte det konstitusjonelle demokratiet ledet av Salvador Allende. Samtidig er Chiles økonomiske og politiske system i dag langt mer på vei en arv fra de 17 årene med Pinochet enn fra “den chilenske veien for sosialisme”. Veien som de som ble avsatt 11. september 1973 engang håpet å bygge.
Statsviter Patricio Navia er professor og forsker ved Center for Latin American and Caribbean Studies, i University of New York. Saken er opprinnelig publisert på opendemocracy.net. Oversetter for Utrop: Claudio Castello.
