Foto: islamic-sharia.org
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Solberg ønsket da seg et shariaråd i Norge, etter idé fra statssekretær Kristin Ørmen Johnsen fra Drammen. Ifølge hennes argumentasjon den gangen ville et shariaråd bringe menighetene sammen, og føre til en modernisering av religiøs praksis.
– Såfremt det er mulig å få samlet et bredt spekter av trossamfunn i et slikt råd, tror jeg det er realistisk. Et shariaråd er vel å merke ikke noe jeg bestemmer, men noe muslimer selv må ta initiativ til, uttalte hun.
– Vi må få til en annen type debatt, uten at folk alltid skal gå i skyttergravene. Av og til støter debatten minoriteter, og noen ganger skal vi støte minoriteter – fordi det fører til utvikling, sier Solberg til Drammens Tidende.
Idealet i rettstaten er at vi alle er like for loven.
Uspiselig
Skrur vi tiden ti år fremover er idéen like spiselig som å helle salmiakk i fiskesuppen. Shariaråd er for mange blitt ensbetydende med shariadomstol og en annerledes lovpraksis for en enkeltgruppe. Og ikke bare på borgerlig side. Jonas Gahr Støre (Ap) advarte sterkt mot shariaråd i 2010, med henvisning om at “en rettsstat basert på ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling, likeverd og demokrati ikke kan ha en parallell rettsorden”.
Ideen som daværende statsråd Ørmen Johnsen luftet, var fra Storbritannia. Et land hvor shariaråd og shariadomstoler fungerer de facto som et parallelt rettvesen av den typen det siktes til ovenfor, i flere byer og bydeler. Ofte handler det om sivile tvister, om økonomi, skilsmisse, familievold, arv og tvangsekteskap – innenfor rammene av britisk lov.
Men i hvor stor grad holder shariarådene i Storbritannia seg faktisk innenfor rammene av den sekulære menneskeskapte loven? Enkelte religiøse ledere har sagt ja til både steining og til shariapatruljer, med formålet om at “de rene og gudegitte lovpåbudene” overholdes. Shariarådenes og shariadomstolenes påbud og vedtak kan bli juridisk innskrenkende overfor blant annet kvinner og barn.
Hva sier Erna nå?
Norske velgere har nå gitt Høyre-leder Solberg og en ny borgerlig regjering et mandat. Hvis samme journalist fra Drammens Tidende hadde stilt spørsmålet nå, ville vi nok se retrett eller selvkorrigering fra hennes side. Solberg og Høyre vil mest sannsynlig danne regjering med et Frp som har gjort begrepet “snikislamisering” til et reklameslagord de helst vil gjemme, men som preger partiets politiske føringer. Ernas “ja” eller “tja” til noe som smaker av sharia, i hvilken som helst variant, passer ikke med det nye blåblå regjeringsprosjektet som snart er en realitet.
At det er stor tverrpolitisk enighet om at dette ikke har noen plass i Norge, burde ikke overraske noen. For dette er et tema som er såpass klar i sin problemstilling at det like gjerne kunne vært apolitisk. Shariadomstoler og shariaråd vil (forhåpentligvis) aldri bli en realitet fordi de strider mot grunnleggende rettsprinsipper og grunnleggende juridisk common sense. Her går det på grupperettigheter fremfor felles menneskerettigheter. At noen lover gjelder for noen få, og at felleslovene i et land ikke gjelder for alle.
Idealet i rettstaten er at vi alle er like for loven. Et ideal som ikke en gang i dag alltid etterleves i praksis. Og hvis det skal utvannes ytterligere på bakgrunn av tro, så gjør man seg selv en juridisk bjørnetjeneste.
