Foto: Jason Hutchens/Wikimedia Commons
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Frem til 1700- og 1800-tallet var arrangerte (herunder såkalte fornuftsbaserte) ekteskap normen i de fleste vestlige land. Skikken finnes hos europeiske kongefamilier den dag i dag. Siden den seksuelle revolusjonen på 60-tallet har den romantiske kjærligheten vært det fremste kriteriet for valg av livspartner. Foreldre og venner kan komme med gode råd, men det er ens egen individuelle vilje som teller mest.
Diskusjonen om arrangert og tvangsbasert ekteskap har i de siste årene fått et oppsving, med fremveksten en stadig mer flerkulturell befolkning. Noe såpass universelt som valg av livspartner har endt opp som en del av en kulturell debatt, der mange opererer med forestillinger om “oss” og “dem”.
Viktig å si hva er hva
Noe påfallende er det at det mest sensitive i denne diskusjonen ofte ikke er folks kulturelle tradisjoner, eller at enkelte føler at deres privatsfære er gjenstand for diskusjon. Nei, også her dreier diskusjonen seg overraskende ofte inn på semantikk – de ulike definisjonene av tvangsekteskap. Selv de mest tradisjonelle former for ekteskap har gråsoner. Et arrangert ekteskap har som formål å etablere et langsiktig forhold, i motsetning til et rent kjærlighetsekteskap, hvor ekteskap sees på som siste trinn for å sementere forholdet.
I Norge er og blir tvang ulovlig.
Arrangement og tvang er i stor grad med å forklare at skilsmisserater er lave i mange land i Afrika, Asia og Midtøsten. Ett moment som skiller arrangerte ekteskap fra tvangsekteskap, er nettopp tvangen, altså at muligheten til å si nei er fullstendig utelukket. Giftermålet skal gjennomføres, uansett hva partene måtte mene. Men i Norge er og blir tvang ulovlig. Det å nekte noen fritt valg av livspartner, er et overgrep mot enkeltindividet. I tillegg kan reaksjonene og sanksjonene som gjennomføres som “straff” dersom man nekter (som drap i ytterste konsekvens) være lovstridige.
Snikarrangert og sniktvunget?
Samtidig som folk i den vestlige verden forbinder både arrangert og tvangsbasert kjærlighet med noe “de andre” driver med, og en del av deres “underutviklede kulturene”, så er man blinde for liknende mekanismer i de samme kulturene og tradisjonene.
En kan kanskje spekulere på om dette presset snikes inn på en eller annen måte? Hva er det f eks som får single i 30-årene i desperasjon til å melde seg på nettsteder som sukker.no og lignende? Hva med fjernsynsseriers og Hollywoodfilmers stadige sukkersøte lykkelige endinger, hvor gutten får alltid jenta, og omvendt?
En kan si at romantikkjaget er blitt vår nye form for snikende tvang. Selv om man ikke direkte tvinges til å gifte seg, så er dette en form for kulturell forventning, også her hjemme, eller den nærmeste kulturkrets. Er man ikke gift eller bundet til en annen, eller har unger innen en viss alder, så blir man en sjeldenhet og en raritet.
Kanskje vi ikke er så frie fra våre egne kulturelle tvangstrøyer (herunder heteronormativ ekteskaps- og samboerskapideal) tross alt. Kanskje “vi” heller bør starte med oss selv, før vi tar “de andre”?
