Hvordan skal man i Norge få til bedre likestilling mellom menn og kvinner med flerkulturell bakgrunn? Er konfrontasjon eller dialog svaret? Opprør eller samtale?
Leder i tenketanken Minotenk, Linda Alzaghari, sier det er spesielt viktig å synliggjøre fremgangen som allerede skjer.
– Unge kvinner med innvandrerbakgrunn gjør det jevnt over eksepsjonelt godt i det norske samfunnet. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) er kvinner født i Norge med innvandrerforeldre den gruppen som er best representert i høyere utdanning. Hele 40 prosent av disse studerer ved høgskoler eller universitet, noe som er 10 prosent over befolkningen for øvrig.
Vi har dessverre altfor få mannlige, feministiske rollemodeller i Norge.
Viktig å utfordre patriarkatet, er tonen fra Minotenk-leder Linda Alzaghari.
Foto : Privat
Krev retten dere har i Norge, og som dere nektes i opprinnelseslandet, er budskapet fra Ap-politikeren Fatima Ali Madar til minoritetskvinner om hvordan de kan dra nytte av den norske likestillingskampen.
Foto : Henrik Kreilisheim
– Ingen tjener på patriarkatet
Organisering er viktig for at kvinner med innvandrerbakgrunn skal lykkes i sin kamp for like rettigheter, mener redaktør i den feministiske tidsskriften Fett, Hilde Sofie Pettersen.
Foto : Privat
Hun medgir at i en del innvandrermiljøer står patriarkalsk tenkning sterkt, og da gjelder det å få særlig menn til å forstå at ingen tjener på patriarkat og hierarki.
– For både kvinner og menn er dette en hemsko. Patriarkalsk tankegang legger en rekke begrensninger på ens liv. For selv om mannen er overordnet kvinnen, er det også alltid en annen, eldre mann som er overordnet mannen. Menn har en del friheter som ikke kvinner har, men de har også mange begrensninger, og kan ikke bare hoppe ut av den sosiale rammen for hva det vil si å være en “ekte mann”. Menn som er tradisjonelt ansett som forsørgere har også et veldig tyngende ansvar å bære alene.
Trusselbilde Hun peker også på at forskning tyder på at likestilte par er lykkeligere og har et bedre seksualliv.
– Dette er det viktig å få frem. Mange er redde for likestilte kjønnsroller, fordi man ser på det som en trussel mot familien.
– Hva tenker du vil fungere best av konfrontasjon og dialog for å utfordre patriarkalsk mentalitet?
– Begge deler, vil jeg si. Kvinnekampen er en pågående kamp, og jeg tror den største utfordringen i minoritetsmiljøer fremover vil være å få med mennene på laget. Vi har dessverre altfor få mannlige, feministiske rollemodeller i Norge.
Noen mer likestilte enn andre Fatima Ali Madar, lokalpolitiker i Oslo Ap, tenker ofte på problemstillingen i forhold til et Kvinner Kan-kurs, hvor hun nylig foreleste for kvinner med minoritetsbakgrunn.
– Likestillingen i det somaliske miljøet varierer fra hjem til hjem. Noen har lært av normene til det landet de kom til, mens hos andre er det fortsatt kvinnen som gjør alt husarbeidet og barnepasset. Jeg har selv sett at det at kvinnene tar jobb utenfor hjemmet, fortsatt fører til konfliktsituasjoner.
Madar fremhever statens rolle som likestillingsgarantist.
– Ved at flere minoritetsfedre er ute i fast jobb, så vil man automatisk også ta i bruk velferdsordninger som pappapermisjon.
– Handler om å kreve sin rett Kvinner med minoritetsbakgrunn kan lære mye, og bli inspirert av de oppnådde rettighetene man har i Norge, legger hun til.
– Ofte kommer jo kvinner fra land hvor kvinnene ofte ikke har lovpålagte rettigheter. Når man først er i Norge, er det viktig å tørre å kreve det man har rett til. Og videre bruke den norske kvinnekampen til å inspirere sine medsøstre i opprinnelseslandet.
Ap-politikeren legger til at det ofte handler om å starte i det små.
– Jeg sier ofte til kvinnene: lær dere å forhandle, om husarbeid, om lønning. Her har dere rettigheter som deres nektes i opprinnelseslandet. Tør å gå ut i offentligheten, slik at deres stemme blir hørt.
– En prosess som ikke er over Utrop var også i kontakt med Hilde Sofie Pettersen, redaktøren for tidsskriftet Fett, et feministisk kulturtidsskrift som drives på frivillig basis og kommer ut fire ganger i året.
Kan man sammenligne prosessen da norske kvinner frigjorde seg og prosessen som foregår i minoritetsmiljøer i dag?
– Du stiller spørsmålet som om prosessen er over; det er den ikke. Norske kvinners frigjøring har gått i flere puljer. Én ting var stemmeretten, men retten til selvbestemt abort kom mye seinere og er en helt sentral seier i frigjøringa den óg. Men det er klart det finnes mye å dra nytte av i de erfaringene. Det finnes et helt annet rammeverk nå, i form steder hvor man kan søke veiledning og støtte. Her er det mange kunnskapsrike og reflekterte folk der som sitter på erfaringer de gjerne deler. Men jeg tror det er viktig å huske at det nå som da ikke er én prosess som foregår, men mange ulike, i ulike miljøer.
Organisering viktig
Når det gjelder erfaringer fra norsk kvinnekamp som kan brukes av minoriteter i dag, så tenker Fett-redaktøren at organisering er helt sentral.
– Her har f. eks. Kvinnefronten, Sanitetskvinnene, Ottar og Norsk kvinnesaksforening enormt viktig kunnskap om som de deler også velvillig.
Pettersen hevder at organisering også kan bli nøkkelen til frigjøring for innvandrerkvinnene.
– Enkelt og greit, og likevel så utfordrende. Organiseringen må komme innenfra, nedenfra og opp. Det må foregå på de ulike minoritetskvinnenes premisser, i deres miljøer. De må gå opp den løypa selv, men vi som er utenfor kan heie langs veien.
Foto :
Privat
