Foto: Privat
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Rostami og hans kone har i flere år bodd i Hamar mens de har ventet på vedtak, og i den siste tiden før utreisen til Nazir bodde de i Drammen (midlertidig uten fast opphold). Familien søkte om opphold i Norge på bakgrunn av Nasirs politiske aktivitet i hjemlandet, gjennom partiet Kurdistans Demokratiske Parti i Iran (KDPI), men fikk endelig avslag. Situasjonen ble ikke lettere etter at Rostami konverterte til kristendommen i Norge.
– Han har heller aldri vært troende muslim, noe som ikke ble sett på med blide øyne i et islamistisk styrt land som Iran. Kona har blant annet fått trusler fra sin egen familie i Iran grunnet dette, forteller nevø Ajwan Farhadi til Utrop.
Gikk under jorden
Nazir ble sendt ut selv om UNE la til grunn at han var konvertert. Som evangelisk kristen står han i fare for å bli utsatt for menneskerettighetsbrudd i Iran.
Så å si alle iranske kurdere, inkludert meg selv og min familie, har fått opphold i Norge på samme politiske grunnlag som min onkel søkte om.
Etter tvangsreturen kom han seg med nød og neppe gjennom sikkerheten på flyplassen i Teheran etter fire timer i avhør, der de fratok ham hans iranske pass.
– Han fikk streng beskjed om å møte opp hos nærmeste politikammer innen to dager for videre utspørring. Men ved hjelp av et undergrunnsnettverk ble han etter kort tid evakuert til nabolandet Irak og er rimelig trygg inntil videre. Han er mest bekymret for kona og barnet, som også risikerer å bli tvangsreturnert.
Smuglet til Nord-Irak
Rostami ble riktignok sluppet fri av det iranske politiet. Men som konvertitt og tidligere politisk flyktning ville hans tilværelse i Iran bli nær ulevelig. Han gikk til det skrittet å flykte igjen, nå til de kurdiske selvstyreområdene i Nord-Irak.
Farhadi har sammen med Ole Kristian Sameien fra Hamar Misjonsforsamling og Bjørn Moldekleiv fra Norsk Luthersk Misjonssamband jobbet med saken siden i høst og ledet en aksjonsgruppe med navnet Celinas venner. Formålet har vært at Rostami engang skal kunne bli gjenforent med familien. Foreningens formål er å gi støtte til Celina Rostami, Nasir Rostamis tre år gamle datter, gjennom økonomisk og praktisk hjelp.
– Vi skaffet ham i første omgang midler og kontakter som kunne få ham ut av Iran og inn i Irak. En lang og strabasiøs reise, som måtte gjennomføres om kvelden og natten og ved hjelp av flere smuglere, eller som vi kaller dem, hjelpere. Fra siste hjelper i Iran til førstemann på irakisk side, måtte Nazir gå tre timer til fots, i røft terreng, og i et grenseområde som er godt bevoktet.
Lever i limbo
Etter den vellykkede flukten fra Iran har Rostami skaffet seg bopel og en midlertidig jobb for partiet KDPI i Nord-Irak, som beskytter ham. Partiet er i Iran erklært som en statsfiendtlig organisasjon og sympatisører blir forfulgt. Men partiet får partiet operere fritt på andre siden av grensen. Likevel er livet også vanskelig i Nord-Irak.
– Selv med beskyttelse i Nord-Irak er min onkel fortsatt i en utsatt situasjon. Han er alene, og sliter psykisk på grunn av ti år som asylsøker og alt det som skjedde i etterkant av tvangsreturen. Han må hver sjette måned fornye arbeids- og oppholdstillatelsen sin for nord-irakiske myndigheter.
– Han har endt opp i en slags limbo. En tilstand hvor du i usikkerhet venter på noe viktig, en beslutning om din fremtiden, noe familien Rostami har gjort i mange år, familien har levd på flukt store deler av livet, levd i usikkerhet i flere år, deres liv har stått på vent og det gjør det fortsatt den dag i dag, familien har ingenting å vende tilbake til, og de har heller ikke noe liv i et land som Norge, der de er uønsket, legger han til.
Fått kutt i støtten
Kona og datter sliter også med både savn og med økonomien.
– Ettersom hele familien har fått avslag, har de også fått kutt i støtten. Men for den gjenværende familien er ikke dette en bekymring de legger stor vekt på, økonomien skal de alltids kunne klare, det viktigste for dem er at pappa Nazir er i live og at de av og til får lov til å snakke sammen på Skype, for å kunne “møtes” og se hverandre slik de pleide.
“Kan skjule religionen”
Farhadi er tydelig frustrert over onkelens situasjon, og særlig over norske utlendingsmyndigheter.
– Så å si alle iranske kurdere, inkludert meg selv og min familie, har fått opphold i Norge på samme politiske grunnlag som min onkel søkte om.
Etter UNEs vurdering “foreligger det ingen fare for liv ved retur til Iran” og “familiefaren kan skjule sin religiøse konvertering”.
– For meg høres dette helt hinsides ut, spesielt når min tante har fått trusler fra sin familie i Iran. Hadde UNE virkelig tatt seg tid og gått gjennom saken, tror jeg de hadde endret standpunkt. Og vi har prøvd å få en bedre begrunnelse fra UNE, men kommer ikke igjennom til dem.
Avslaget gjelder alle
For Nasir Rostami er den største belastningen å vite at hans kone og barn også kan bli tvangsutsendt. For i papirene som ble levert på døra en sen natt i august, hjemme hos familien Rostami i Drammen, stod det klart og tydelig at saken og det endelige avslaget gjelder dem alle, men kun Nasir ble tatt av politiet og sendt ut.
– For kone og datter vil en eventuell flukt over grensa fra Iran bli mye vanskeligere enn den han selv opplevde. Foreløpig har han ikke noe annet valg enn å oppholde seg i de selvstyrte kurdiske områdene i Nord-Irak, eventuelt søke om familiegjenforening dit, eller flykte videre til et alternativ tredjeland hvor de kan møtes, og begynne på nytt.
– Asylmyndighetene sier at han og familien kan reise tilbake til Iran og praktisere sin tro “i den private sfære”. For å komme unna slektninger som har truet familien på livet, anbefales de å bosette seg i en annen del av Iran. Kan vi som nasjon vedkjenne oss en asylpolitikk som krenker denne familiens grunnleggende menneskerett til å praktisere sin tro? Kan vi gå god for å returnere mennesker til en tilværelse som internt fordrevne flyktninger i et land der det er solid dokumentasjon for at de som konvertitter er rettsløse?
Står fast på vedtak
I UNEs siste anmodning om omgjøring av vedtak, fra høsten 2013, skriver de at man har vurdert risikoen for eventuell forfølgelse ved retur til Iran.
– UNE mener fortsatt at hans fremtreden ikke er slik at det vil si en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Når det gjelder opphold på humanitært grunnlag, har dette vært vurdert i tidligere vedtak og beslutninger, og det er ikke fremkommet nye opplysninger som rokker ved disse beslutningene, står det vedtaket.
Ifølge anmodningen kan familien til sammen få opptil 20.000 kroner i reintegreringsstøtte, hvis de reiser frivillig ut av Norge.
Svekket troverdighet
I vedtaket fra januar 2013 viser man til UDIs første avslag fra 2010, med grunnlag i oppfatningen av flere forhold som svekker troverdighet av søkers forklaring i søknadsprosessen, blant annet på forklaring om sivilstatus og livssituasjon.
– UDI finner det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren risikerer å bli drept av sin familie ved retur til Iran på bakgrunn av skilsmissenekt. UDI bemerker videre at uansett om de anførte truslene fra søkerens familie blir lagt til grunn, så vil søkeren [Rostamis kone] kunne returnere til Iran sammen med sin ektemann, som har fått endelig avslag. Vi legger til grunn at søkeren og ektefellen vil kunne søke beskyttelse hos hjemlandets myndigheter mot eventuelt livstruende trusler fra søkers familie. Søker og ektefelle vil også ha mulighet for å ta opphold i et annet område av hjemlandet enn der søkerens familier bor, heter det i vedtaket.
Utrop har vært i kontakt med Justis- og beredskapsdepartementet om saken, men departementet kommenterer ikke enkeltsaker, forklarer senior kommunikasjonsrådgiver Marit Haugen i Justis- og beredskapsdepartementet.
