- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Forskningssjef i Fafo, Anne Britt Djuve, har i en årrekke forsket på innvandrere og flyktningers forhold til arbeidsmarkedet.
Hun understreker at hennes hovedinntrykk er at flyktninger som kommer til Norge, ønsker å jobbe.
– Noen, spesielt kvinner, er ikke orientert mot lønnet arbeid. De har aldri vært i lønnet arbeid, de har ingen ønsker om å jobbe, og familien deres ønsker heller ikke at de skal jobbe.
Jeg ser ikke manglende interesse for å jobbe som problemet.
Frustrasjon
I kronikken Tapt arbeidskraft svekker velferdsstaten påpeker Ap-politikeren Ubah Abdulqadir Aden at arbeidsledigheten i Norge er generelt lav sammenlignet med andre land, men at ledigheten blant innvandrergrupper er veldig høy. Aden påpeker spesielt frustrasjonen mange føler når de ikke får jobb, til tross for at de har gjort en innsats.
– Jeg kjenner mange som har gjort det som har blitt forventet av dem; lært seg språket, tatt utdannelse, prøvd å være skattebetaler, men havnet på NAV-tiltak og ble byrder for samfunnet. Som politiker ergrer det meg å se så store ressurser, som vi har behov for og som denne gruppen besitter, bli sløst bort ved at vi ikke gir disse menneskene en sjanse.
Toveiskamp
Ap-politikeren slutter seg til det norske idealet om like muligheter for kvinner og menn til å delta i arbeidslivet. Men tilgangen til arbeid ikke er lett for mange, særlig kvinner, mener hun.
– Mange av kvinnene kjemper to kulturkamper. En patriarkalsk kultur som undertrykker dem og en selvstendiggjøringskulturkamp som de ikke er inkludert i, skriver Aden i kronikken.
– Reservearbeidskraft
Leder i MiRA-senteret, Fakhra Salimi, påpeker at kvinner med bakgrunn fra flere ikke-vestlige land står i en spesiell fastlåst situasjon.
– Innvandrerekvinner utgjør ofte en reservearbeidskraft. Det gjør dem sårbare for utnytting. Når konjunkturene gjør at det er behov for en flytende arbeidskraft, for folk som jobbe deltid, kommer innvandrerkvinner lettere inn i arbeidsmarked. Når det strammes inn, faller de ut igjen.
Problemstillingen gjør seg sterkt gjeldende for førstegenerasjonskvinnene, mener Salimi.
– Her har vi mange ufaglærte, og som dermed også får det vanskeligst med å få seg jobb.
Ingen mangel på interesse
Salimi deler ikke oppfatningen fra flere hold i debatten om at kvinnene er uinteresserte i jobb.
– Ønsket om å kunne forsørge seg selv og sin familie finner vi hos alle kvinner som MiRA er i kontakt med, uansett religion eller etnisitet. Jeg ser ikke manglende interesse for å jobbe som problemet, men heller mangelen på jobbtilbud.
– Hvorfor skaper akkurat kvinnenes vilje til å jobbe så mye debatt?
– Først og fremst fordi debatten handler om kvinnene når den egentlig burde handle om arbeidsmarkedet og manglende tilrettelegging. Overfokuset på kultur og religion gjør det vanskeligere å endre dagens situasjon, hevder Salimi.
Om innvandrerkvinner og sysselsetting
* 65,7 prosent kvinner med innvandrerbakgrunn var sysselsatte i fjerde kvartal i 2012.
* Avstanden til sysselsettingsnivået i hele befolkningen er høyere blant innvandrerkvinner enn blant innvandrermennene.
* Sysselsettingsnivået blant kvinner fra enkelte land i Asia og Afrika er svært lavt, noe som også trekker gjennomsnittet ned i disse gruppene. Dette gjelder både etablerte grupper, som dem fra Pakistan og Tyrkia, og innvandrere med kortere botid bak seg i Norge, som dem fra Afghanistan, Somalia og Irak.
* Av norskfødte med innvandrerforeldre er nærmere halvparten under 21 år. Mange vil være under utdanning og vil derfor av aldersgrunner også stå utenfor arbeidsstyrken.
(kilde: Statistisk Sentralbyrå)
