I Norge kretser festlighetene rundt barnas deltakelse. 17. mai er barnas fest; barna spiser pølse og is, drikker brus, leker og morer seg på skolen etter toget osv. Egentlig kan vi at også 200-årsjubileet for den norske grunnloven først og fremst var barnas fest selv om det også handler om 112 middelaldrende menn på Eidsvoll i 1814.
Samtidig er det lett å merke at 17. mai ikke bare er dagen da nordmenn føler seg mest norske, men også den dagen da nordmenn oppfører seg mer inkluderende overfor innvandrere. Dagen er en dag da alle er velkommen til fest.
Og følelsen er gjensidig. 17. mai er den dagen i året hvor innvandrere føler seg mest inkludert. Det viser en undersøkelse fra stiftelsen Kirkeforskning, som oppsummerer sine funn slik: ”Når det gjelder etniske minoriteter sitt forhold til den norske nasjonaldagen viser resultatene høy deltagelse og positiv opplevelse av feiringen. Etniske minoriteter med ikke-vestlig bakgrunn deltar på samme nivå som etniske nordmenn og i større grad enn etniske minoriteter fra andre land.”
Inkludering må bli en hovedoppgave også for Utdanningsdepartementet.
Forberedelsene til 17. mai på skolene inkluderer ikke bare barna, men også i stor foreldrene, som gjør skolen klar til aktiviteter og samvær etter toget. Måten disse forberedelsene skjer på, er et glimrende eksempel på at inkludering kan skje på en naturlig og praktisk måte. De skaper en situasjon der både nordmenn og nye landsmenn føler seg vel fordi de vet at deres deltakelse er viktig og ønsket. Det er deres barn som feirer, det er deres felles skole som skal gjøres klar til beste for barna. Det gir en sterk fellesskapsfølelse.
Spørsmålet er: Hvordan kan vi sørge for at ånden fra 17. mai skal gjøre seg gjeldende hele året? Det er den store framtidsoppgaven som vi har foran oss etter feiringen av grunnloven 2014.
En viktig erkjennelse vi må gjøre på veien mot å fullføre denne oppgaven, er at inkluderings- og integreringspolitikken ikke bare skal en oppgave for Inkluderingsdepartementet (BLD), men også en hovedoppgave for Utdanningsdepartementet. Skolen er meget viktig ikke bare for å gi kunnskap og utdanning til barna, men også for sosialisering og ikke minst inkludering og integrering av barna. Dette må vi understreke.
Skolen må styrkes som arena for å bekjempe mobbing og rasisme, for å bygge og forsterke de demokratiske prinsipper som regjerer vårt samfunn og for å bekjempe marginalisering og undertrykkelse av elevene på grunn av etnisk og nasjonal tilhørighet. Skolen må dessuten, som vi har sett, styrkes som arena for å fremme foreldrenes deltakelse.
