Foto: News Øresund/Jenny Andersson
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Lois Schut fra universitet i Amsterdam har i samarbeid med Van der Weele AS og Barne- og familieetaten, fosterhjemtjenesten (BFE), forsket på strategier for rekruttering av muslimske fosterfamilier.
Tidligere i vinter var den nederlandske markedsføringsstudenten i Oslo for å presentere masteroppgaven sin. Schut besøkte både Barne- og familieetaten og på Primærmedisinsk verksted (PMV) for å presentere sine funn.
Hun har blant annet funnet at:
Hvordan ville det oppleves for etnisk norske barn å bli plassert hos en vietnamesisk familie?
– Oslo kommune har ikke utarbeidet gode nok rutiner for å rekruttere fosterforeldre med annen bakgrunn enn etnisk norsk.
– Det at barn ikke får fosterforeldre fra samme kulturbakgrunn, anerkjennes som en reell utfordring.
– Enkelte grupper kvier seg for å bli fosterforeldre, siden de oppfatter kommunalt barnevern og andre institusjoner knyttet til barns velferd som kontrollinstanser.
– Innvandrerfamilier fra majoritetsmuslimske land sliter ofte med å oppfylle kravet om solid og stabil økonomi hos fosterfamilier
– En del innvandrerfamilier behersker norsk så dårlig at de sliter med å sette seg inn i statlig og kommunalt regelverk
Skuffelse
Schut studerte flere titall familier fra muslimske majoritetsland. Hun undersøkte deres motivasjon for å bli fosterforeldre, og hva som var de fremste hindringene. Ofte måtte hun bruke tolk i intervjusituasjonen, ettersom familiene ikke kunne norsk eller engelsk.
Schut sier hun ofte møtte ofte velvilje, men også noe skuffelse over hva man ser som manglende kulturell kompetanse fra statlig og kommunal barnevern.
– Familiene har ofte et ønske på lik linje med etnisk norske familier om å være fosterforeldre. Men ofte føler de at de blir skjøvet ut i kulden av ulike krav til blant annet språk, livsstil og økonomi.
Særlig er det sistnevnte som kan være ødeleggende, legger hun til.
– Innvandrerfamilier kan ofte ha flere barn enn gjennomsnittet og være dårligere økonomisk stilt enn etnisk norske familier. Ofte er vanskelig for dem å oppfylle kravet om at fosterbarnet må ha eget rom.
– Hva med ulike kulturers syn på foreldreskap? Føler folk at barnevernet tar hensyn til dette?
– Forholdet mellom de potensielle muslimske fosterfamiliene og barnevernsmyndighetene er preget av kommunikasjonsmangel, og at Barnevernet ikke ser på ikke-norske omsorgsmetoder som like gode.
Kultur som rettighet
Judith van der Weele, psykolog, har vært rettssakkyndig i en rekke barnevernssaker hvor familier med flerkulturell bakgrunn har vært involvert. Hun har samarbeidet med Schut om å presentere sin landsvenninnes masteroppgave i Norge, og sier oppgaven behandler en relevant problemstilling.
– I det offentlige må barns rett til å ha en kultur oppfattes tydligere, og man må i større grad innse at denne kulturkjeden brytes opp når barn plasseres i fosterfamilier som ikke har samme språk, religion eller etniske bakgrunn. Vi har dette helt klart fremhevet i FNs barnekonvensjon, som noe som må følges opp. Hvordan ville det f eks oppleves for etnisk norske barn å bli plassert hos en vietnamesisk familie?
Schur og van der Weele er enige om at flerkulturelle miljøer og barnevernsinstitusjonen må samarbeide om å finne løsninger.
– Jeg har ofte sett at familier kan kvie seg for å bli fosterforeldre fordi de, basert på tidligere uheldige erfaringer ser på barnevernet som en kontrollinstans. Når man heller ikke kjenner det norske statlige systemet, sees statlige og kommunale myndigheter på med skepsis. Flere potensielle familier har oppgitt redselen for å miste egne barn som en av hovedgrunnene til at de ikke vil la seg rekruttere, sier Schut.
Manglende politisk vilje
Lokalpolitiker i Oslo Arbeiderparti, Elvis Chi Nwosu, har i årevis jobbet med å rekruttere flerkulturelle fosterhjem gjennom sitt engasjement i organisasjonen African Cultural Awareness.
Ifølge ham handler det hele om manglende politisk vilje til å tenke og jobbe utradisjonelt for å løse utfordringer knyttet til global migrasjon.
– Barne- og familieetaten er nødt til å ta i bruk folk som kan gjøre jobben og har stor kontaktflate. Alt som er norsk, er ikke nødvendigvis universelt. For en stor by som Oslo med over 30 prosent minoriteter er det en skam at man har bare tre fosterhjem med ikke-norsk etnisk bakgrunn.
– Bruk intern kompetanse
Han viser til at Oslo kommunens kontor for enslige mindreårige flyktninger har erfaring på feltet.
– Hvorfor kan ikke kommunen bruke deres kompetanse? Oslo trenger en ny oppvekstbyråd som kan møte multietniske og sosiokulturelle utfordringer med ny politikk. Vi i Oslo Ap ser et akutt behov for en bedre tilpasset og likeverdig barneverntjeneste. Barnevernet trenger bedre rammer og økt kulturkompetanse. Vi må gå gjennom barnevernstilbudet som gis i dag av til etniske minoriteter.
Tilbakeviser kritikken
Oslo kommune, herunder Barne- og familieetaten og Fosterhjemstjenesten, er uenige i påstanden om at kommunen ikke har utarbeidet gode nok rutiner for å rekruttere fosterforeldre med annen etnisk bakgrunn.
– Å rekruttere fosterforeldre med annen etnisk bakgrunn løses ikke ved rutiner, sier leder av Fosterhjemstjenesten i Barne- og familieetaten, Stein Grødal.
Ifølge Grødal har man fullt fokus på å rekruttere fosterhjem, inkludert fosterforeldre med annen etnisk bakgrunn.
– Å rekruttere fosterhjem innebærer å nå frem med et budskap om at vi trenger private hjem å samarbeide med for å hjelpe barn som trenger det. Det gjøres på mange forskjellige måter, som gjennom bruk av sosiale medier, aviser, magasiner og betydningsfulle personer.
– Selvsagt er det mulig å drive større grad av opplysningsarbeid om norsk barnevern, heri norsk fosterhjemsarbeid. Dette er et nasjonalt ansvar som også Oslo kommune kan bidra til, legger han til.
Goodwill-ambassadør
Han viser også til at Fosterhjemstjenesten blant annet har etablert en ordning med egen Goodwill-ambassadør for minoriteter, Ghazala Naseem.
– Hun fremmer budskapet om fosterhjem inn i miljøer som har vært mindre tilgjengelig for Fosterhjemstjenesten. Naseem anses å være en brobygger og har selv blant annet deltatt på opplæringsprogrammet PRIDE (et forberedende kurs for fosterforeldre). I tillegg vurderes hun å ha en god innsikt i hvilke oppgaver som venter en fosterfamilie i Norge. Vi erfarer at Ghazala forvalter denne innsikten på en god måte. Hun inviterer Fosterhjemtjenesten med på tilstelninger hun anser det kan være lurt for tjenestens representanter å være med på, for å bryte ned barrierer.
For dårlig norsk
Grødal mener Schut kan ha et poeng i at mange med innvandrerbakgrunn som ikke behersker norsk, vanskelig kan tilegne seg kunnskap om samfunn og barnevern og lover og forskrifter som regulerer dette området, om det ikke i større grad fokuseres på opplysningsarbeid på ulike språk.
– Hun har også et poeng i at personer med dårlig norskkunnskap likevel kan være ressurspersoner til andre i sitt miljø, når de forstår og anerkjenner noen barns behov for å bo sammen med og få omsorg av andre enn sine biologiske foreldre, i samarbeid med barneverntjenesten. Slike personer kan bistå til å spre det gode budskap til personer de kjenner som kan være aktuelle fosterforeldre.
Handler om synlighet
Ifølge Grødal arbeider Fosterhjemstjenesten aktivt for å være synlige i samfunnet med sitt budskap om behov for fosterhjem. Vålerenga Fotball er blant samarbeidspartnerne.
– Vi gjør dette for å spre et aktuelt, nært, tydelig og synlig budskap om behov for flere trygge engasjerte fosterhjem, og at det å vokse opp i fosterhjem er godt, trygt og mer vanlig enn mange tror. Budskapet som spres gjennom Stiftelsen Vålerenga Fotball Samfunn, vil være repeterende aktuelt, nært, tydelig og synlig. Samarbeid med ulike samfunnsaktører hvor også minoritetsmiljøer er tilknyttet, er en bevist tanke i rekrutteringsarbeidet.
– Vi i Barne- og familieetatens Fosterhjemstjenesten i Oslo kommune ønsker alle interesserte familier velkommen til en uforpliktende samtale.
