Det vanskelige ytringsansvaret

– Fremskrittspartiet misbruker ytringsfriheten. Deres innvandringssyn har ført til en hatsk debatt. (…) Når Christian Tybring Gjedde skriver om hissige innvandrergutter eller om “Drøm fra Disneyland”, der han kommer med grove karakteristikker av hvordan samfunnet vårt er blitt, mener jeg han ikke tar ytringsansvar.

Med dette utspillet brakte daværende AUF-leder Eskild Pedersen begrepet “ytringsansvar” for alvor inn i den norske offentligheten. Det skjedde  i november 2011, noen måneder etter tragedien på Utøya.

Reaksjonene på utspillet var blandet. En måned senere rykket Jens Stoltenberg fra Pedersens moderparti ut i VG og advarte mot nyordet.

Resultatet blir en verden hvor alt utenfor en snever konsensus i sentrum anses som skadelig.

– Jeg synes det er et upresist begrep. For jeg mener at vi har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle. Ikke for å nekte folk å si noe fordi jeg mener det er dumt det de sier, sa Stoltenberg.

Likevel har ordet fortsatt å følge oss. I det minste, kan det virke som, som uuttalt premiss. Akademikere har skrevet bøker med titler som “Motgift”, organisasjoner støttet av regjeringen har startet kampanjer mot hatprat og flere aviser har lagt om sine kommentarfelter for sikre mer kontroll med hva som publiseres.

Året 2015 åpnet med at to terrorister drepte ti redaksjonsmedlemmer hos satirebladet Charlie Hebdo, samt to politifolk, i Paris. Noen uker senere kom terroren i København. Men i motsetning til debatten etter Breiviks terror i 2011 har de færreste kommentatorer og samfunnsdebattanter trukket fram ytringsansvaret i 2015. Ytringsfriheten og dens forkjempere har derimot blitt hyllet.

– Ullent og selektivt
Bjørn Stærk er samfunnsdebattant, kommentator og forfatter av boka “Hva er ytringsfrihet”. Han mener det omfattende ytringsansvaret enkelte ville ha etter 22. juli, blir absurd hvis man bruker det konsekvent på alle – muslimer, islamkritikere, kommunister, liberalere, osv.

– Resultatet blir en verden hvor alt utenfor en snever konsensus i sentrum anses som skadelig. Dermed kan vi ikke diskutere politikk lenger, skriver Stærk i en epost til Utrop.

– Hva med bruken av ordet i den norske offentlige debatten?

– Ordet har blitt brukt selektivt. Da det dukket opp etter 22. juli, handlet det om islamkritikere og islamhatere som man kunne knytte til Breivik gjennom en assosiasjonsrekke, f eks at noen sier at den politiske eliten har forrådt Europa, og dermed har de et ytringsansvar for at noen bruker våpen mot AUF.

Men ordet ble ikke brukt konsekvent, mener Stærk.

– La oss si at jeg er kommunist og mener at kapitalismen er en stor trussel. Burde jeg la være å si dette fordi noen kan bruke det som begrunnelse for å skyte kapitalister? Eller kanskje er jeg bare en moderat sosialist, men gjennom en assosiasjonsrekke på fire-fem hopp kan du knytte meg til RAF-type terrorister.

– Vi må kunne kritisere
Bjørn Stærk kan nokså trygt plasseres på høyresiden i norsk politikk. Men hva tenker folk på venstresiden nå i 2015? Bård Vegar Solhjell, som er stortingsrepresentant fra SV, kritiserte Jonas Gahr Støre etter angrepene på Charlie Hebdo for hans uttalelser om at det “ikke er viktig” å støtte retten til blasfemi – en uttalelse Støre senere modererte noe.

Utrop ringer for en avtale, og Solhjell tar imot med kaffe og smil på sitt kontor på Stortinget.

– Hva forstår du med ytringsansvar?

– Det er ord jeg ikke selv bruker. Jeg kan ikke huske at jeg har følt behov for å bruke det heller. Jeg er opptatt av ytringsfriheten – selv om vi alle selvsagt må ta ansvar for våre ytringer.

– Du sier til NTB: “Min kritikk av kirken jeg selv tilhører, og av andre religioner, er ikke en kritikk av troende, men av religiøse autoriteter og hvordan troen brukes til å legitimere undertrykking.” Men hva med kritikk av selve innholdet i religionen, og de troendes hellige sannheter og forbilder?

– Her er det tre sfærer man må skille fra hverandre. Det ene er idegrunnlaget, det andre er den faktiske utøvelsen av religionen fra religiøse autoriteters side, samt de religiøse institusjonene som finnes, og det tredje er den personlige troen. Jeg mener at alle disse tre må kunne underlegges debatt og kritikk i offentligheten, men jeg vil skynde meg å legge til at jeg personlig er langt mer forsiktig med å kritisere folks personlige tro fordi jeg oppfatter den langt på vei som en privatsak. Likevel: Det er fullt mulig å tenke seg tilfeller der det også kan være relevant å kritisere trosforestillinger. Når det gjelder de to øvrige, idegrunnlaget og (makt)utøvelsen religionen står for, mener jeg det er kolossalt viktig at disse kan utsettes for kritisk søkelys.

– BT skrev på lederplass at det var “interessant” at du gikk til angrep på Støre for formuleringen hans om blasfemi i DN. Står du alene som religionskritiker på den norske venstresiden?

– Nei, langt ifra. Den norske venstresiden, og venstresiden internasjonalt, har en lang og solid tradisjon for religionskritikk. Og den lever i beste velgående i dag. Men det er nok sant at vi på venstresiden, men også andre, har kviet oss noe mer for å rette det samme kritiske søkelyset mot islam som vi lenge har gjort mot kristendommen.

– Ytringsfriheten viktigst
En del skespis overfor ytringsansvaret også hos SVs representant, med andre ord. Hva så med AUF? Vil de fortsette der tidligere leder Eskild Pedersen slapp og forsvare ytringsansvaret? Utrop ringer den nye lederen i ungdomspartiet, Mani Hussani, som tiltrådte 19. oktober i fjor, for å høre hva han mener.

– Nei, ytringsansvar er ikke et ord jeg ofte bruker, fordi jeg mener det er litt upresist.

Svaret kommer kjapt fra 27-åringen, som likevel tror han forstår hva Eskil Pedersen mente da han tok i bruk begrepet.

– Vi har alle et ansvar for å skape en offentlig debatt hvor de gode argumentene ikke drukner i hatprat og usakligheter. Det er slik jeg forstår ordet.

I tiden rett etter terroren 22. juli var det kanskje et behov et ord som ytringsansvar, tror Hussaini.

– Man ønsket samhold, og en del trodde nok at netthetsen ville gå tilbake på grunn av den nye bevisstheten som ble skapt om hatefulle ytringer og farlige ideologier.

Personlig er han mer opptatt av ytringsfrihet, friheten til å kunne mene og si det man mener, enn av ytringsansvar. Men han kommer med et lite forbehold.

– Jeg er selvsagt som de fleste andre opptatt av ansvaret som ligger i det å ha ytringsfrihet. Et eksempel på mennesker som ikke tar ansvar når de ytrer seg er nettroll og ekstremister som ytrer seg truende, hetsende og rasistisk på nettet. De er med på å skremme viktige stemmer fra å delta i debatten.

Hussaini har flere ganger blitt spurt om hva han personlig mener om trykking av satiriske tegninger av profeten Mohammed.

– Jeg må ærlig innrømme at det er en veldig vanskelig debatt. Og nettopp derfor bør slike spørsmål overlates til den enkelte redaksjon. De må i en hver situasjon tenke nøye gjennom hva som er målet deres med å trykke.

Akademia siste utpost
Etter å ha vært innom debattanter og politikere uten å finne noen som helhjertet omfavner tanken om ytringsansvar, står Utrop igjen med forskerne. For det er særlig akademikere som bruker og forsvarer begrepet.

Filosof Arne Vetlsen og sosialantropolog Sindre Bangstad er to av dem som har skrevet mest om ytringsansvar. I 2011 kom de ut med artikkelen “Ytringsfrihet og ytringsansvar” i Nytt Norsk Tidsskrift. Men Vetlesen og Bangstad definerer ikke ordet ytringsansvar i teksten. Det forfatterne synes å være bekymret for, er den nevnte ytringsfrihetsfundamentalismen, som de skriver mye om i artikkelen, og at rettssystemet ikke slår ned på hatefulle ytringer.

En måned etter terroren 22. juli, kommer Bangstad og Vetlesen imidlertid nærmere en definisjon i en kronikk skrevet sammen med professor Thomas Hylland Eriksen og samfunnsdebattant Bushra Ishaq:

Vetlesen, Bangstad, Ishaq og Hylland Eriksen pekte den gangen særlig på redaktørene.

– Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable, skrev de.

Siv Jensen og ansvaret
Ytringsansvar synes i mange akademikeres verden å være det samme som å vise respekt og tenke seg godt om før man snakker og skriver. For så vidt gode råd, men er det virkelig det hele?

Anne Birgitta Nilsen er lingvist og ga i høst ut boka “Hatprat”. Vi møter henne på et hyggelig og lyst kontor på Høgskolen i Oslo i nærheten av Bislett. Og kanskje har vi endelig funnet en som tar ytringsansvaret i forsvar og dessuten kan forklare hva det betyr?

– En ytring har både en intensjon og en effekt. Gjennom vår oppdragelse har vi lært å ta hensyn til begge deler. Ofte er det derfor antakelig ikke sant når folk sier «jeg visste ikke at folk assosierer slik om de ordene og begrepene jeg brukte for å omtale en person eller en gruppe», sier Nilsen.

– Mange misliker ordet ytringsansvar. Man frykter misbruk med den hensikt å utestenge meninger man oppfatter som ubehagelige eller politisk ukorrekte fra ordskiftet. Hva tenker du?

– Ytringsfriheten er en menneskerett. Men den må veies opp mot andre prinsipper i menneskerettighetene. I artikkel 1 i menneskerettighetserklæringen heter det at mennesker er “utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd”. Når det gjelder debatten om Mohammed-karikaturene, synes jeg det er god grunn til å snakke om ytringsansvar. Mange journalister forstår ikke hva dette handler om. Det virker som de tror at jo flere fornærmelser mot profeten Mohammed de kan få på trykk, desto bedre er det. Det er utrolig uansvarlig og helt misforstått. Den misforståelsen media lar styre sine handlinger, gjelder mer generelt for folk i Vesten. Vi tror at radikale islamister er opptatt av ytringsfrihet. Det det i virkeligheten handler om, er helt andre ting, som radikale islamisters oppfatning av at Vesten har vært i krig med islam helt siden korstogenes tid. Vi bekjemper ikke radikale islamister ved å angripe det majoriteten av muslimer, også i Vesten, holder mest hellig. Det fører først og fremst til at majoriteten av muslimer i Vesten føler seg tråkket på.

– Er det ikke det å kreve ytringsansvar stort sett det samme som å si at “du skal være redelig, saklig og ikke bruke hetsende språk når du debatterer”?

– Jeg mener vi trenger et begrep som setter fokus på ansvar som er knyttet til språkbruk. Det handler om hva vi sier og hvordan vi sier det vi sier, en språklig bevissthet, et større fokus på effekten av det vi sier. Begrepet kan bidra til en god debattkultur. Gode debattkulturer er nettopp preget av saklighet og redelighet, at debattantene tar hensyn til den potensielle effektene en ytring har på ulike tilhørere. Ytringsansvar handler også om at vi stiller opp for hverandre, at vi møter verbale overtramp med saklige motstemmer. 

Artikkelen er forkortet. Den fulle versjonen finner du på https://www.utrop.no/Nyheter/Kulturnytt/28686