Kampen om kroppen

Det er helg, vårsola skinner og folk nyter kaffe og øl tett i tett på en fullpakket kafé. Typisk Günerløkka, lørdag formiddag. Jeg sitter med to venninner og prater livet og ingenting, ferieplaner til sommeren og lettere klær, og plutselig — før jeg vet ordet av det — er vi inne på tema bikinisesong. Én utbryter at hun har satt i gang det programmet og er klar for sommerkroppen 2015. — Hæ? utbryter jeg litt for høyt og merker at noen ser på meg. Det blåser jeg i, og spør veninnen min om hvordan i all verden en “sommerkropp” skal se ut. Det blir en lang diskusjon.

På vei hjem den dagen stikker jeg innom tyrker-sjappa nederst i Markveien. VGs forside, full av nakne kropper, lyser mot meg. Akkurat! tenker jeg og legger den opp ned på disken for å betale. Jeg møter blikket til damen bak kassa, hun virker litt ubekvem der hun sitter. Hun sier det er mange barn som har spurt hvorfor menneskene er nakne på bildet. Jeg betaler og smiler forståelsesfullt.

VG Helg hadde i utgaven jeg kjøpte, avsluttet serien “Kroppen min”, en protest mot kroppspress fra det norske folk. Mer mangfold og variasjon med naturlig kropp er mantraet, og folk viser villig frem sine ulike kroppsfasonger. De er lei av retusjering og uekte glansbildefremstilling av mennesker.

En rask titt på programledere på TV, modeller og artister i Latin-Amerika viser at idealet også der er lys hud og blondt hår.

Problematisk ordvalg
Det er befriende å se mennesker slik de skal se ut. Vi senker skuldrene når vi oppdager at vi ligner på folk flest. Samtidig tror jeg også at språk er makt. I artikkelen fra 28. mars står det at “å vise hud ikke lenger er forbeholdt de slanke og perfekte”. Førsteamanuensis ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo, Ingela Lundin Kvalem, sier også til VG at hun tror mange synes det er slitsomt å hele tiden utsettes for kravet om å være perfekt. 

Jeg grøsser, streker opp spørsmålstegn og piler i avisen. Hva er dette fenomenet “perfekt” og hvorfor settes det opp mot “normal”? 

Den ukritiske bruken av ordet “perfekt” lurer oss inn i en evig runddans med skjønnhetstyrannen som partner. Vi kan

snakke om mangfold så mye vi vil, men så lenge vi fortsatt har en felles enighet om noe som “perfekt”, er det vanskelig å se hvordan vi samtidig kan omfavne tanken om at “alle er perfekte som de er”. La oss snakke om hva og hvem som definerer “perfekt” istedet for å kjempe imot det vi anser som “perfekt”. Hva betyr “sommerkroppen”? Og hvorfor er Barbie-dukken hvit og fullstendig feil proposjonert?

Hudbleking og blondering
Mennesker vil alltid være opptatt av estetikk og mene kropp og utseende er viktig. Det er fordi vi er biologiske vesener som reagerer på fysiske tiltrekninger rundt oss. Vi reflekteres i andre, men hva skjer når bildet er endimensjonalt?

I store deler av verden dominerer den vestlige kulturen og kommer til uttrykk i mange former. Mens operasjoner av øyelokk er blitt en trend i Asia, bruker et alarmerende antall svarte amerikanere kjemikaler for å rette ut krøller og bleke huden. I Latin-Amerika og Midtøsten gir lange blonde lokker og diverse plastiske operasjoner status. I en ikke-hvit verden er altså “hvithet” idealet.

Historisk har den hvite europeeer kanskje lykkes best i å erobre andre kulturer. De har dominert både økonomisk og sosialt, og med sosialdarwinismens inntog på 1800-tallet ble den hvite rase oppfattet som overlegen. I en dokumentar om rasisme i Peru fortelles det om blandingsekteskap mellom urbefolkning og spanske koloniherrer. Avkom ble kalt “mestizo”, blanding av urbefolkning og hvit, og plassert omtrent på midten i rangstigen av kaster i koloniherredømmet. 400 år senere lever idéen om rang basert på farge videre i beste velgående. Folk forteller om at det å gifte seg med en som er lysere i huden øker status og “forbedrer rasen” en selv kommer fra. En rask titt på programledere på TV, modeller og artister i Latin-Amerika viser også at idealet er lys hud og blondt hår. Til og med Jesus- og Maria- figurer er hvite.

Vi er medskyldige
Så på den ene siden har vi et skjønnhetsproblem forbundet med kroppsstørrelse, mens på den andre siden, og et langt alvorligere problem vil jeg påstå, et skjønnhetsideal basert på 1/7 del av jordas befolkning (Nord-Amerika, Russland, Europa og Australia). Er det ikke på tide å snakke om hvem som skal få sitte med definisjonsmakten?

Vi er kulturen vår og vi formes av den. Denne videoen om hva barn og voksne mener er “drømmekroppen” illustreres dette poenget. Mens de voksne i filmen ønsker å rette på “skavanker”, lar barna seg inspirere av fantasien. En ønsker å være en hai så han kan spise mye rart og en annen vil ha vinger så hun kan fly. Noen av dem sier også at det ikke er noe de helst skulle ha endret på og at de faktisk er fornøyd med kroppen sin som den er. Men skal vi tro filmen, vil sannsynligvis barna vokse opp til å finne tusen feil ved seg selv, som de også vil ønske å rette på. 

Dersom vi ønsker oss et samfunn uten skjønnhetstyranni, bør vi først ta et oppgjør med hva som betraktes som skjønnhet.