Man har hørt det stadig oftere de siste årene. Jøder vurderer å forlate Europa. En giftig atmosfære er i ferd med å bre seg. Bakgrunnen er en stadig økning i antallet angrep og til og med drap på jøder i Europa de siste årene.
I 2014 var jøder målet for 51 prosent av alle rasistiske angrep i Frankrike. Dette i et land hvor jødene utgjør rundt én prosent av befolkningen (475 000 personer). Statistikken i andre land er tilsvarende dyster, ifølge avisen The Atlantic, som skriver en lengre sak om dette i sin aprilutgave.
Også i Tyskland, et land som har kjempet hardt for å få bukt med fortidens antisemittisme, er situasjonen svært alvorlig.
– Dette er den verste perioden siden nazi-tiden. På gatene hører du ting som 'jødene burde vært gasset', 'jødene burde bli brent' – dette har vi ikke sett i Tyskland på flere tiår. Folk som kommer med slike slagord, kritiserer ikke israelsk politikk, det er rent jødehat, ikke noe annet, sier Dieter Graumann, president for Det jødiske rådet i Tyskland, til avisen The Guardian.
Hvem står bak den skremmende økningen i jødehat og antisemittiske angrep? I denne utgaven av Utrop har vi sett nærmere på dette spørsmålet. Vi tok utgangspunkt i en kronikk skrevet av Hege Storhaug i Dagbladet tidligere i år. Her mer enn antyder hun to ting: For det første at det er muslimer som står bak det økte antallet antisemittiske angrep i Europa. For det andre at muslimer er antisemitter på grunn av sin muslimske tro.
Det er lite som tyder på at disse to påstandene er særlig nøyaktige. Et eksempel fra et stort europeisk land kan illustrere hvorfor: Ifølge den tyske regjeringen, som holder nøye oversikt over ekstremistiske grupper i landet, ble det begått 1275 forbrytelser med antisemittisk motiv i Tyskland i 2013. 1218 var det høyreekstremister som sto bak, 31 av forbrytelsene ble begått av «utlendinger», mens 26 ble begått av «andre».
De fleste land i Europa registrerer ikke gjerningsmannens etniske eller religiøse tilhørighet. Det er derfor vanskelig å slå fast hvem som står bak. Men som eksempelet fra Tyskland viser, kan motivet fortelle oss noe om hvem som sannsynligvis har begått lovbruddet.
På den annen side: Selv om høyreekstreme står bak mange av de antisemittiske angrepene i Tyskland, trenger dette selvsagt ikke uten videre være tilfellet i andre land. Tyskland har lenge slitt med en stor høyreekstrem, voldelig bevegelse. Det er heller ingen tvil om at ekstreme jihadister har vært langt mer aktive det siste tiåret, enn i tiårene før. De har vært ute etter, og i flere tilfeller lyktes med, å angripe og ta livet av jøder i Europa. Antisemittisk tankegods gjennomsyrer de ekstreme jihadistiske bevegelsene, og disse bevegelsene og deres sympatisører utgjør en stadig større trussel mot Europas jøder. Men å si at muslimer står for det meste av økningen i antisemitisme i Europa de siste årene og at folk er jødehatere fordi de er muslimer, samt å trekke en direkte linje fra teologiske tekster til folks handlinger, slik Hege Storhaug nokså utilslørt gjør, er imidlertid å ta alt for hardt i.
Det er trist at det er nødvendig å gjenta to helt grunnleggende poeng i den såkalte «islam-debatten»: 1. Vi må skille mellom ytterliggående jihadister og vanlige muslimer. 2. Det påståtte én-til-én-forholdet mellom koran-vers og folks handlinger bygger på en feilslutning.
