Foto: Sibel Thorsen Kocabas
- Lærer å bli leder - 31.07.2016
- På jobb da det smalt - 22.07.2016
- Et liv som uføretrygdet: kampen for tilværelsen - 29.02.2016
Ifølge tiltak nr. 5 i regjeringens handlingspan for radikalisering og voldelig ekstremisme skal det arrangeres dialogkonferanser for ungdom “hvor målet er å skape en arena for diskusjon om spørsmål knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme. Målgruppen er ungdom fra ulike miljø og organisasjoner. Hensikten er å legge til rette for at ungdom selv drøfter utfordringer knyttet til radikalisering og voldelig ekstremisme”.
Statssekretær og tidligere ekstremisme-forsker Laila Bokhari snakker varmt om viktigheten av ungdommens engasjement for det forbyggende arbeidet.
– Mange ungdommer er søkende. Det finnes “talentspeidere” der ute som vet å rekruttere dem. Vi må derfor fokusere på forebygging og gode rollemodeller, sa hun under en paneldebatt i regi av Internasjonal helse- og sosialgruppe (IHSG) før sommeren.
Vi ser på alle former for ekstremisme, men i dag er militante islamister den største trusselen.
Daglig leder for IHSG, Tayyab M. Choudri, mener også det var viktig at ungdommen føler eierskap til temaet. Ungdomsgruppa i IHSG, “East meets West”, har laget en film hvor et knippe ungdom med minoritesbakgrunn blir spurt om blant annet hvordan de kan være en ressurs for Norge.
Da filmen ble vist under paneldebatten, skapte det reaksjoner i salen. En kvinne som arbeider som gestaltterapaut var svært kritisk til at ungdommen skulle belastes.
– Det er misforstått å legge ansvaret for forebygging på skuldrene til ungdom, hvorfor skal de ansvarliggjøres for verdensfreden? Jeg mener myndighetene må henvende seg mer til voksne og særlig folk i ledende stillinger når det gjelder forebygging av radikalisering, sa hun.
Skjev fordeling
Zaiem Mahmood har vært aktiv i ungdomsarbeid i flere år. Han er blant annet tidligere leder for Muslimsk Studentsamfunn. Som representant for minoritetsungdommen mener Mahmood at ungdom godt kan ta del i forebyggende arbeid. Men tendensen til at minoritetsungdom pekes ut, er han mindre begeistret for.
– Jeg synes ikke det er problematisk at ungdommen skal ta eierskap til et problem som også angår dem. Det som er problematisk, er at ungdom med minoritetsbakgrunn i større grad enn annen norsk ungdom blir pålagt dette ansvaret. Et annet spørsmål er fordelingen av midler mot forebygging av radikalisering. Det forventes at ungdom med minoritetsbakgrunn skal ta del i det forebyggende arbeidet, og mange av oss gjør dette på frivillig basis ved siden av skole, jobb, familie osv. Det er et paradoks at vi hele tiden blir oppfordret til å gjøre mer samtidig som alt skal gjøres frivillig og dermed gratis, sier han.
Statssekretær Laila Bokhari mente på sin side at budskapet om rollemodeller handler om at ungdom skal være en ressurs uavhengig av bakgrunn.
– Ungdom skal tenke at de kan bidra gjennom organisasjoner og på ut fra personlig engasjement, ikke fordi de har minoritetsbakgrunn, svarte hun.
Noen av de andre paneldeltakerne innrømte likevel at ansvaret i større grad kunne tillegges voksne. Politibetjent Erik Andersen la vekt på at de nok ikke hadde vært flinke til å engasjere foreldre og andre voksne og mente at myndighetene har en jobb å gjøre.
– Vi glemmer i for stor grad betydningen av foreldrene, det er jo i hjemmet gode rollemodeller skapes. Her har vi bomma, sa han.
Psykolog Nils Petter Reinholdt mener mentorordningen i Århus i Danmark kan være til inspirasjon for Norge.
– Mentorordningen er først og fremst voksne personer som lærere, studenter eller personer som jobber i frivillige organisasjoner, som følger opp ungdom ekstra, eller bistår en familie som har ungdom som viser seg tilbøyelig for radikalisering eller er på vei inn i et radikalt miljø. Vi ser at dette er noe norske kommuner også etterspør, og det er behov for flere nettverk som består av både fagpersoner og frivillige, sa han.
Et felles ansvar
I presentasjonen om strategier ble det i stor grad fokusert på militante islamister. Politibetjent Erik Andersen fortalte blant annet om hvordan politiet samarbeidet med organisasjoner som Islamsk Råd, imamer og moskéer.
Flere i salen undret seg over det ensidige fokuset på islam og muslimske miljøer i dette arbeidet.
– Vi ser på alle former for ekstremisme, men ser vi på trusselbildet i dag, er det slik at militante islamister utgjør den største trusselen. Derfor er denne gruppen høyere prioritert. De har også sterke lederskikkelser og organisasjonsstruktur enn høyreradikale miljøer, forklarte Bokhari.
Det var likevel tydelig at fokuset på islamister vekket reaksjoner. Mange mente det var påfallende at det ble fokusert så mye på én form for radikalisering og voldelig ekstremisme.
Medieforsker Mona Abdel-Fadil mente at media var delskyldige i dette med sitt overfokus på negative saker og ekstreme stemmer.
– Det er verdt å legge merke til hvordan hvordan ulike saker som for eksempel Charlie Hedbo og 22. juli dekkes. I saker der terroristen er muslim, gis ideologisk bakgrunn betydelig mer oppmerksomhet. Jeg tror vi alle farges av at det rapporteres så ulikt, sa hun.
En konsekvens av dette er følelsen av å ha ansvar for hele tiden å ta avstand fra ekstremisme, hevdet hun. Samtidig ga hun norske journalister ros for å ha blitt flinkere og mer nyanserte den siste tiden.
Ansvaret for å ta avstand var særlig noe muslimer kjenner på kroppen, ifølge flere i salen. Én påpekte at det er påfallende at muslimer må ta avstand for hvert eneste engrep som utføres islamske ekstremister, mens ingen andre minoritetsgrupper blir avkrevd et lignende ansvar.
Zaiem Mahmood mener også at enkelte politikere fører en retorikk som bidrar til å polarisere fremfor å inkludere. Resultatet kan bli fremmedgjøring og en stadig sterkere følelse av ikke å høre til.
Langt igjen å gå
Mona Abdel-Fadil pekte på at Norge ikke har kommet særlig langt i debatten om hva det betyr å være norsk.
– Vi ser fortsatt ikke et større “vi”. Dette er et problem for samfunnet. Etter 9/11 ble jeg spurt av folk som kjente meg og mine holdninger om jeg støttet angrepet. Det var veldig sårende. Jeg tror også at ukene etter 22. juli bar preg av noe utopisk, for som vi ser i dag fortsetter debatten om norskhet. Det er for eksempel problemtisk at mennesker som opplever hverdagsrasisme sees på som overfølsomme, samtidig som man som minoritet er supersynlig på gata eller i mediene. Vi må tørre å ta debatten om “oss og dem”, sa hun.
Zaiem Mahmood forteller hvordan han aldri blir sett på som fullverdig norsk og hva dette gjør med identiteten hans.
– Jeg definerer meg som norsk-pakistaner fordi samfunnet ikke vil godta meg og folk som ser ut som meg som norske. Det føles rart fordi jeg både føler meg norsk og identifiserer meg med Norge i større grad enn Pakistan, et land jeg kun ferierer i. Det faktum at man som synlig minoritet fortsatt i dag ikke anses som en del av storsamfunnet, bør også være et aspekt i det forebyggende arbeidet.
I salen ble det blant annet reist bekymring rundt hva som ville ha skjedd dersom 22. juli hadde vært et angrep av islamistiske fundamentalister, og om Norge, dersom det skulle skje, er rustet til å takle følgene av et slikt angrep. I underteksten lå spørsmålet om vi som samfunn da i like stor grad ville omfavnet hver landsmann på samme måte som etter 22. juli.
– Det vet jeg helt ærlig ikke om vi er, men jeg håper og tror vi er kommet lengre og klare til å møte slike angrep dersom de skulle komme, svarte Laila Bokhari.
Utrop tar kontakt med Justisdepartementet for å få deres syn på kritikken om at ungdom pålegges for mye ansvare i arbeidet mot radikalisering.
Statssekretær Vidar Brein-Karlsen (FrP) minner for det første om at regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme retter seg mot alle former for ekstremisme, ikke bare religiøst motivert ekstremisme.
Han påpeker for det andre at tiltakene i handlingsplanen favner svært bredt.
– Mange sektorer og nivåer er involvert i oppfølgingen av tiltakene. Aktører i det forebyggende arbeidet som trekkes frem i planen, er: kommunen, familien, venner, skolen, nærmiljøet, NAV, fritidsaktiviteter, tros- eller livssynssamfunn, politi, frivillige organisasjoner, helsetjenester, barnevern, arbeidsplassen, kriminalomsorgen og PST.
For tredje understreker han at Dialogkonferansene under tiltak 5, som det vises til, retter seg ikke kun mot minoritetsungdom.
– Regjeringen bevilget i revidert nasjonalbudsjett for 2015 midler til to nye tilskuddsordninger til forebygging av radikalisering på totalt 17,5 millioner kroner. Den ene retter seg mot kommuner og forvaltes av JD. Den andre retter seg mot frivillige organisasjoner, og forvaltes av IMDi. Midlene under sistnevnte ordning skal stimulere til etablering av lokale arenaer for dialog, prosjekter og andre aktiviteter som retter seg inn mot ungdom. Midlene kan også benyttes til kompetanseheving for offentlig og frivillige aktører som er sentrale for å forebygge voldelig ekstremisme på lokalt nivå, sier statssekretær Vidar Brein-Karlsen (FrP).»
Zaiem Mahmood sier han ikke har sett i detalj på de nye midlene til forebygging som ble bevilget i juni.
Det jeg mener med skjev tildeling av tildeling av midler er at proporsjonalt med tanke på arbeidet som blir gjort så er det mindre som tildeles muslimske organisasjoner enn andre. Tallene fram til nå viser jo at alle moskeene, Islamsk Råd Norge (IRN) og muslimske organisasjoner tilsammen fikk mindre enn andre religiøse menigheter, sier han.
