Foto: Susanne Vanebo Reitan
- Derfor fikk Norge Sjøblomsten - 18.06.2015
- Kapteinen som tok et valg - 17.06.2015
- ”Gai” pride! - 29.09.2013
I barndommen var jeg alltid stolt av å ha en morfar som var kaptein på store båter og reiste rundt på verdenshavene. Da jeg ble litt eldre, begynte vi å diskutere politikk og innvandring – og jeg var rasende over det jeg opplevde som min morfars trangsynthet. I voksen alder, nå som skribent, hadde jeg fått høre at morfaren min en gang på 1970-tallet reddet en gruppe båtflyktninger fra døden i Sørkinahavet. Det gjorde meg nysgjerrig på å bli kjent med han på en ny måte. Hadde han sider jeg ikke var klar over? Var han kanskje, på sin egen særegne måte, en viktig aktør i det samme flyktningspørsmålet jeg har tilbrakt store deler av voksenlivet med å være opptatt av?
Jeg ble nødt til å ringe ham.
Fra loggen:
«…Den 5. august, 1976, kl. 17:30 i pos.: N 09 45’ E 109 01’ oppdaget førstestyrmann Hansen en sampan på b.b. baug. Folkene om bord viftet med et flagg merket S.O.S. for å vekke oppmerksomhet. Vi forandret straks kursen for å komme så nære sampanen som mulig for å få kontakt med folkene…»
Jeg kjenner en stolthet og en forbindelse til min egen morfar som jeg ikke har kjent på før.
22 mennesker om bord
Min morfar, Kåre Reitan, forklarer:
– Jeg dro til sjøs første gang i 1946. Vi fikk ingen opplæring i hvordan man håndterer båtflyktninger og kom heller ikke ut for så mange av dem den gangen. Etter krigen i Vietnam var det dog en del båtflyktninger i Sørkinahavet, og en augustdag i 1976 støtte vi på en liten båt med motorstopp, tømt for mat og vann, med 22 mennesker om bord. Som kaptein så jeg ingen grunn til å tenke meg om to ganger – de var i havsnød og vi måtte stoppe.
– En dame blant dem snakket godt engelsk, og hun forklarte at de hadde tilhørt en gruppe med flere båter fra Vietnam, men at de hadde forsvunnet fra hverandre i uvær og nattemørke. De var utmattet og en del av dem hadde stygge sår på kroppen. Vi var på vei fra Hong Kong Til Bangkok, og hadde både last og passasjerer om bord, men med litt omrokeringer fikk vi god plass til flyktningene også. Vi serverte mat til dem og etter hvert kviknet de til. Vi brukte cirka to døgn på å nå Bangkok.»
Gode minner
– Hva gjorde mest inntrykk på deg de dagene?
– Det er egentlig fine minner jeg har fra episoden. Det meste gikk jo bra for dem. På vei inn til Bangkok lekte barna i svømmebassenget vi hadde om bord, og de som hadde vært syke fikk det bedre. Det jeg var redd for, var at det skulle bli problemer med å dem gjennom immigrasjonssystemet i Bangkok. Jeg var redd for hva som kunne skje med dem der. På båten min var de jo trygge, men jeg fryktet at de kunne bli sittende fast i dårlige kår i Bangkok. Jeg fikk vite at den norske ambassaden der og Flyktningehjelpen hadde sørget for hotell til dem, men jeg dro allikevel på land for å sjekke. Tenkte kanskje de bodde på et skikkelig skummelt møkkahotell! Men, de hadde fått et riktig så fint hotell, og jeg følte meg trygg på at de var i gode hender. Det gikk ikke mange dagene før 19 av dem satt på flyet til Oslo.
– Jeg husker spesielt godt at de gråt av takknemlighet for at vi hadde tatt dem om bord. De hadde vært på havet i fem døgn, og det blåste opp til storm, så hvis vi ikke hadde tatt dem med, hadde de nok ikke overlevd, uten mat og drivstoff,» forklarer morfar.
Sjekket hotellet selv
Dette var da en usedvanlig positiv flyktninghistorie, tenker jeg.
– Mener du å si at ingen var negative til din beslutning om å ta dem om bord?
– Æh, det var en amerikaner blant passasjerene som klagde over at han syntes det var tåpelig å ta dem med. Jeg sa at det hadde ikke han noe med å blande seg i, og så hørte jeg ikke mer fra den kanten. På kaia i Bangkok sto også en negativt innstilt dame fra FNs flyktningkommisjon, og hun mente at det var bare tull å ta dem med, fordi de kom til å bli sittende fast i flyktningleirer i Bangkok. Da jeg så hvor godt flyktningene ble mottatt av den norske ambassaden, hadde jeg god lyst til å få tak i henne og fortelle henne at hun ikke hadde noen grunn til å være negativ,» forteller morfar, og legger til: «Men jeg så henne aldri igjen.»
– Nødt til å hjelpe
– Så til det vanskelige spørsmålet. Hva tenker du når du ser båtflyktninger på nyhetssendinger i dag, 40 år senere?
– Altså, man er steika nødt til å redde folk som er i havsnød, sånn er det bare. Det er helt vilt at noen ikke gjør det. Du MÅ det! Jeg mener, tenk deg selv å ligge i en dårlig båt uten motor midt i en storm. Da er det godt når du får hjelp. Når det gjelder hvor mange som får komme til Norge, så synes jeg ikke det er riktig at Norge skal ta imot alle. Det må fordeles på de europeiske landene. Kommunene må jo ha et tilbud til dem før de kommer. Nei, jeg er litt skeptisk til at vi skal ta imot så mange.»
Jeg er fortsatt like uenig med morfaren min hva norsk innvandringspolitikk angår som jeg var før. Jeg vil ha fri innvandring, og han vil ha restriksjoner – der kan vi nok aldri møtes. Jeg kjenner dog en stolthet og en forbindelse til min egen morfar som jeg ikke har kjent på før. For da nøden var akutt, viste han seg akkurat som den helten jeg var så stolt av hver gang jeg i barndommen fikk morfars postkort fra en havn et sted på kloden.
– Vi har en plikt til å hjelpe
Maria Tran (58) fra Sandefjord kom til Norge fra Vietnam som båtflyktning i 1978.
– Jeg var båtflyktning og jeg var 21 år da jeg kom til Norge, og jeg hadde et liv i Vietnam før jeg kom hit. Krigen i Vietnam og min fortid er en del av den jeg er, og jeg ser det som veldig viktig å fortelle barna mine om min bakgrunn. Det er enormt viktig at barna mine, som alle er født i Norge, vet hvor jeg kommer fra, for jeg er en del av dem og de er en del av meg.
Trang forteller om hvordan hun opplever sin egen rolle i debatten om båtflyktninger nå i 2015:
– Jeg føler en sterk smerte når jeg ser nyhetssendingene om båtflyktninger fra Myanmar og i Middelhavet. Jeg lever min egen smerte gang på gang når jeg ser det. De er i akkurat samme situasjon som vi var i 1978, og det kan jeg ikke bare ignorere. Du er midt i mellom liv og død og du må ta noen avgjørelser som er så smertsomme at det er vanskelig å forestille seg dette hvis man ikke har vært i samme situasjon selv. Jeg tok den tyngste beslutningen i mitt liv da jeg bestemte meg for å flykte fra Vietnam. Jeg reiste fra hele familien min og alle jeg er glad i, og det var lite trolig at jeg noen gang ville få møte dem igjen. Det gjorde ufattelig vondt – og det gjør det fortsatt.
Jeg spør Trang hva hun vil si til de som ikke ønsker å ta imot båtflyktninger til Norge i dag.
– Det er en stor oppgave å ta imot flyktninger, men jeg mener vi ikke kan ignorere å hjelpe mennesker som flykter fra krig, eller av politiske årsaker må flykte. Vi har en plikt til å hjelpe mennesker som er i nød.
– Stor velvillighet den gangen
Seniorrådgiver i Flyktninghjelpen, Pål Nesse, forteller på telefon fra Oxford om vietnamesiske båtflyktningers status i Norge.
– På 1970-tallet var det bred politisk enighet om at mennesker på flukt fra Vietnam skulle få opphold i Norge. Norge var ikke så vant med å ta imot større grupper av flyktninger den gangen, og det var mange huller i apparatet. Dette, kombinert med raushet, gjorde at papirarbeidet for å få komme til Norge som vietnamesisk flyktning var forholdsvis enkelt. Det kan på en måte sammenlignes med situasjonen vi hadde på starten av 1990-tallet. Da var det bred enighet om å ta imot bosniske flyktninger, og det gjorde Norge da, sier Nesse.
Internasjonal maritim rett krever at skip tar opp mennesker i havsnød, forklarer Ness.
– FNs høykommissær for flyktninger opererte med noen definisjoner av hva det vil si å være flyktning, og menneskene i ødelagte båter fra Vietnam oppfylte alle krav. Den offentlige velvilligheten den gangen spilte en stor rolle.
Ness ønsker å fremheve en parallell til nåtiden:
– Da flyktningene fra Vietnam ble plukket opp til havs av norske skip på 1970-tallet, så man hvordan det var dem som har havet som arbeidsplass som gjorde grovarbeidet og reddet flyktningenes liv. Dette så vi også i krisen med båtene med rohingyaer fra Myanmar som ble liggende utenfor Thailand uten at noen stater ville ta dem til seg.
