Foto: Temi Mwale
- «Return to sender…….» - 18.06.2015
Elvis Presley hadde neppe norsk flyktningpolitikk i tankene da han i sin tid skrev denne sangen. Noen ganger kan jeg imidlertid se likheten mellom denne teksten og hvordan vi behandler enslige mindreårige asylsøkere. Barn og unge som på egenhånd har kjempet seg den lange veien fra Afghanistan, Somalia, Syria eller Eritrea helt til Norge risikerer å bli sendt tilbake til Italia. De har vært utsatt for ekstreme situasjoner og påkjenninger på sin farefulle ferd gjennom Sahara og over Middelhavet. Heldige er de som har greid å komme helskinnet hit til oss!
I noen tilfeller varer gleden over å komme fram til Norge ikke lenge. Noen blir sendt tilbake til landet hvor de tilfeldigvis avla det første fingeravtrykk! Burde ikke vi, som et av verdens rikeste land, føle oss for gode for å sende asylsøkere tilbake til land som har mer enn nok med alle de som kommer i land på italiensk jord med livet som innsats?
Det er vel kjent av italienske myndigheter ikke bruker ressurser på bosetting og integrering. Resultatet kan lett bli at disse ungdommene tyr til kriminalitet for å overleve.
Det er vel kjent av italienske myndigheter ikke bruker ressurser på bosetting og integrering.
Omfattende prosess
Som representant for enslige mindreårige asylsøkere er det en del av min jobb å bistå barn som kommer uten foresatte til Norge. Jeg blir oppnevnt av staten og er til stede når Politiets Utlendingsenhet (PU) registrerer barna som asylsøkere. Senere er jeg også til stede når UDI gjennomfører asylintervjuene. Besøk på asylmottaket er også en del av mine oppgaver som representant. På den måten møter jeg ungdommene flere ganger i prosessen og jeg får et relativt godt kjennskap til familie, reiserute, asylgrunn og ikke minst alder.
Nesten ingen enslige mindreårige asylsøkere har gyldig ID-dokumenter når de ankommer Norge. Å fastsette identiteten er en viktig del av asylprosessen. Mange som ankommer vet ikke nøyaktig hvor gamle de er. I enkelte kulturer er heller ikke dette så viktig. Våre myndigheter forsøker derfor å fastsette alderen til ungdommene gjennom en aldersundersøkelse som gjennomføres av helsepersonell. Dette er undersøkelse av tenner og håndrot. Det er stor tvil om denne metoden for aldersundersøkelse, og av noen betraktes metoden som tilfeldig. På tross av at det i mange tilfeller fortsatt er stor tvil om barnas alder ser vi stadig eksempler på at denne tvilen ikke kommer barnet eller ungdommen til gode. Utlendingsmyndighetene fastsetter alderen til over 18 år i tilfeller hvor mange fagpersoner anbefaler at barnet må være under 18 år. Dette kan ha stor betydning for hvor asylsøknaden sal behandles.
Tvinges
På sin vei til Norge har mange asylsøkere nødvendigvis vært gjennom flere europeiske land. I noen av disse landene blir asylsøkere tvunget til å avlegge fingeravtrykk i det såkalte «Eurodac» systemet. «Eurodac» er et sentralt dataregister hvor alle fingeravtrykk for asylsøkere i Europa registreres. Fingeravtrykket kan altså bli avgitt under tvang eller med løfte om å få overnatting eller å få tillatelse til å reise videre. Fingeravtrykket blir i mange tilfeller skjebnesvangert for ungdommene om det viser seg at de blir vurdert som over 18 år av norske myndigheter. Da skal søknaden om beskyttelse behandles av det første landet hvor de har «søkt asyl». Det sier seg selv at byrdene til land i Sør-Europa blir uforholdsmessig stor, og vi her i Norge, som ligge langt unna disse landene, kan gni oss i hendene og synge sangen «Return to sender….»
Ekstrem vekt på alder
Norge har ratifisert «DUBLIN III» konvensjonen som slår fast som hovedregel at barn (under 18 år) ikke skal returneres selv om de har avlagt fingeravtrykk i andre land. Alderen blir derfor ekstremt viktig for å avgjøre om disse ungdommene skal få behandlet sin søknad om beskyttelse hos oss eller om de blir returnert til f eks Ungarn, Bulgaria eller Italia.
- på tross av at våre metoder for aldersundersøkelse er tvilsomme
- på tross av at ledelsen i UDI sier tvilen skal komme barna til gode
- på tross av at mange som møter barnet underveis i prosessen uttaler at barnet må være under 18 år
- på tross av at barnekonvensjonen fastslår at barna beste skal tillegges betydning.
- på tross av at Italia har en betydelig byrde med alle flyktningene som ankommer med båter fra Afrika
- på tross av at vi har hatt en diskusjon om mottak at syriske flyktninger til Norge…
Så sender vi altså disse barna, som allerede har kommet helt fram til oss, tilbake til land som har mer enn nok med å ta imot båtflyktninger fra Middelhavet..
Burde vi ikke kunne være rause nok til å behandle søknaden om beskyttelse til de ungdommene som har kommet fram til oss her istedenfor å sende dem tilbake til «første landet», samtidig som vi altså teller på knappene hvor mange vi skal motta fra Syria?
Nei da, vi gir med den ene hånda og tar med den andre… «Return to sender……»
Les også om enslige mindreårige på side 8-9.
