Foto: Scanstockphoto
- Diplomaten – del 4 - 25.11.2015
- Diplomaten – del 2 - 02.10.2015
- Diplomaten – del 3 - 01.10.2015
«Bonte, hvor er rapporten om tredje generasjons innvandrere i partiet The Natives?» spurte Ambassadøren.
«Den er ferdig, sir. Jeg har lagt den ut på intranettet,» svarte Bonte.
«Åh, ok, jeg skal se på den nå. Jeg trenger deg muligens senere. Jeg ringer etter deg.»
Partiet aksepterer bare ressurssterke immigranter, og slår hardt ned på kriminalitet knyttet til innvandrermiljøer, som de mener sverter alle innvandrere.
«Ok, sir» Bonte forlot rommet. Ambassadøren logget seg inn på intranettet og fant rapporten:
Fra: Bonte Kizongo wa Zoya
Til: Ambassadøren
Dato: 12. mars 2017
Sak: Analyse av tredje generasjons innvandrere i partiet The Natives
The Natives har en liten, men mektig gruppe tredje generasjons innvandrere i partiet sitt. De kalles TGNI. De er ute etter politisk makt og har funnet en plattform for å søke denne makten gjennom partiet The Natives, som ironisk nok er et høyrevridd parti, og delvis innvandringsfiendtlig. Dette partiet tilbyr dem en større mulighet til å komme i mektige posisjoner enn partier mer til venstre eller i sentrum.
Viktigere er at TGNIs verdier samsvarer i liten grad med verdiene til partiene til venstre for sentrum på den politiske skalaen. Deres syn er at venstrevridde partier er for orientert mot grupper fremfor individet.
Demografiske endringer har ført med seg at TGNI har blitt sving-velgere, velgere som kan avgjøre hvem som kommer i regjering.
Enkelte hevder at TGNI er blitt mer norske enn den typiske “Ola Nordmann.” TGNI ønsker å bli behandlet på en annen måte. De ønsker å tjene mer og betale mindre i skatt. De ønsker valgfrihet når det gjelder offentlige tjenester som helsetilbud. TGNI er rett og slett amerikanske i tankegangen. Tenk på det, at i USA blir innvandrere kjendiser og rike fordi de får muligheten til å være seg selv, ikke som et medlem av en gruppe. De tar avstand fra synet på første- og andre generasjons innvandrere som snyltere på velferdssystemet.
The Natives har tilbudt dem et hjem og i tillegg en mulighet til forfekte den politikken som passer dem best. Det ser nå ut til at flere av dem og deres tilhengere besitter stillinger som politiske rådgivere. I et av departementene, hvor et TGNI- medlem sitter som statssekretær, har de klart på bare seks måneder å rense opp gatene i Oslo, og deportere flesteparten av nigerianske og albanske narkotikaselgere, halliker og prostituerte.
The Natives har allerede klart å snu balansen til fordel for flere private aktører på deler av markedet. De har redusert skattene for de rikeste. De star for synspunkter og holdninger som best kan beskrives som økonomisk liberalisme. De ønsker å erstatte velferdskapitalisme med med markedssosialisme. Den sosialdemokratiske modellen er foreldet, etter deres mening.
De er ikke helt imot målet om sosial og økonomisk likhet. Det de opponerer mot, er de høye skattene og subsidieringen for å oppnå dette. Deres alternative forslag til løsning er mer privatisering og mer valgfrihet.
De aksepterer bare ressurssterke immigranter, og slår hardt ned på kriminalitet knyttet til innvandrermiljøer, som de mener sverter alle innvandrere. Hvor du kommer fra er av mindre betydning, så lenge du har høyere utdannelse og besitter noen nyttige ferdigheter, er du mer enn velkommen inn i landet.
Disse unge, ambisiøse medlemmene av TGNI ser Afrika som et kontinent fullt av rikdommer og muligheter. Flere av disse med afrikansk, eller faktisk også øst- asiatisk bakgrunn er kjent for å rette fokuset mot business og handel fremfor bistand til afrikanske land.
—–
Ambassadøren syntes det var en god analyse, men noe ufullstendig. Han bestemte seg for å ta det opp senere med Bonte. Det var noe annet han ønsket å snakke med ham om.
(…)
Akkurat i det han snakket ferdig med seg selv, ringte interntelefonen. Han tok telefonen. Det var Ms. Tsega “Ambassadør, de ringte fra NRK. De ville ha en uttalelse på hvor du står i saken om uroen på asylmottaket”, sa hun.
“Hent Bonte, og kom inn til meg begge to,” Svarte han og la fra seg telefonen.
En kort stund etterpå banket det på døren hans. Bonte og Ms. Tsega kom inn i rommet.
“Så hva skjer på dette asylmottaket? Dere som er lokalkjent, spurte han.
Ms. Tsega sukket og så på Bonte. “De behandler dem veldig dårlig, Ambassadør; som om de skulle vært kriminelle, sir,” sa hun med en trist stemme.
Ambassadøren så noe overrasket ut.
“Forholdene har forverret seg med den nye regjeringen, Ambassadør» la Bonte til
“På hvilken måte?” spurte han nysgjerrig
“Sir, asylmottaket er ikke noe fengsel, og med menes at det ikke ligger under det samme lovverket som gjelder for norske fengsler. De som jobber der er ikke trent fengselspersonale, sir, bare vanlige sikkerhetsvakter. Husreglene der er ikke klare i det hele tatt, sa Bonte.
“Forholdene der er langt fra ideelle, Ambassadør. De er stengt inne som i et fengsel, men uten rettighetene og fasilitetene som hører med i et fengsel, som for eksempel bibliotek og treningsrom ” la Ms. Tsega til.
“Vaktene har ingen erfaring med å håndtere personer som er i en slik situasjon,” kom det spontant fra Bonte.
“Vi kan ikke blande oss inn i hvordan de organiserer asylmottakene i landet,” sa Ambassadøren.
“Hva med menneskerettighetsorganisasjonene? Hva sier de til dette?” lurte han.
“Vi har ikke hørt noe ennå, sir. Dette er helt ferske nyheter. Det er visst en advokat på saken som representerer asylsøkerne, som har blitt en uoffisiell talsperson for dem», svarte Bonte. Han refererte til en norsk-pakistansk advokat som var på TV kvelden før.
Med et bekymret ansiktsuttrykk ba Ambassadøren Ms Tsega å arrangere et møte med denne advokaten. «Jeg vil gjerne diskutere saken med ham, og hva vi eventuelt kan gjøre.”
«Ja, sir,» svarte Ms. Tsega
“I mellomtiden, gå ut med følgende uttalelse, etter standard protokoll.”
Det er med stor bekymring ambassaden for den afrikanske unionen i Norge ser på det som har skjedd ved asylmottaket, som også involverer borgere av medlemsland fra den afrikanske unionen.
På nåværende tidspunkt har politiet ennå ikke etterforsket saken ferdig, og det er derfor ikke på sin plass for oss å kommenterer utover dette.
Ambassadøren vil, hvis det foreligger grunn til det, ta opp saken med de rette instanser.
Sikkerhet og beskyttelse for mennesker som søker asyl er alle suverene nasjoners plikt.
“Fikk du med deg det? Noe annet vi kan tilføye?”
Han så på dem begge.
“Dette er bra, sir,” svarte Bonte. MsTsega nikket enig.
Fakta:
Francis Stevens George (f. 1965) er konsulent og forfatter. Han har skrevet flere romaner om forholdet mellom Norge og Afrika og én fagbok om forholdet mellom Kina og Afrika.
George vokste opp i Sierra Leone, men dro tidlig til England for å studere, først på kostskole og senere økonomi og internasjonal politikk ved London School of Economics. I 1991 kom han til Norge. Her har han jobbet som konsulent for større og mindre firmaer innenfor faget økonomi.
Utrop trykker fem utdrag av hans nyeste roman, “Diplomaten”. Dette er tredje del.
Slik presenteres boken på Amazon: “Vi befinner oss to år inn i fremtiden og Norges nasjonale sikkerhet og økonomiske fremtid står på spill. Den aller første ambassadøren for Den afrikanske føderasjonen er hovedpersonen i en historie der Norge satser på sikre sin økonomiske fremtid gjennom store investeringer i Afrika”.
