Lovløse tilstander for ansatte

Menneskehandel. Sosial dumping. Dette er ord vi har sett stadig oftere i avisene de siste årene. Men hva ligger egentlig bak disse ordene? Og hvor omfattende er problemene? I en kronikk i VG 1. oktober i år oppsummerer prest og aktivist Stian Kilde Aarebrot situasjonen slik: 

– Norges skyggeøkonomi er den nest største i Vest-Europa. Det omsettes svart for 450 milliarder kroner årlig, nær 15 prosent av BNP, og vi bruker 150 svarte milliarder årlig på oppussing. (…) Om en tjeneste er grisebillig, jobber noen for luselønn. I minst vonde fall er det fellesskapet som undras penger. I verste fall kan du ha en slave i huset uten å vite om det, skriver han. 

Det er altså liten tvil om at det finnes en voksende underklasse i Norge som står så å si ribbet for relle rettigheter og muligheter til å påvirke sin egen arbeidshverdag. Det gjelder både papirløse innvandrere og arbeidsinnvandrere. De er prisgitt menneskehandlere, kyniske sjefer i tilsynelatende seriøse bedrifter og deg og meg når vi kjøper tjenester uten å sjekke godt nok hvem som står bak. 

Ledere stryker timer fra timelistene til de ansatte for å spare overtid.

De seriøse taper
– Mafialignende nettverk er i ferd med å få fotfeste i flere bransjer, eksempelvis i bransjer tilknyttet byggenæringen og i stadig større deler av servicebransjen. Dette truer med å ødelegge deler av det norske arbeidslivet, sier Geir Gamborg-Nielsen, som er distriktssekretær i Norsk Arbeidsmandsforbund, som er en fagforening for blant annet servicenæringen.

– Vi opplever voksende utfordringer i flere bransjer. Vi ser at noen av de store entreprenørvirksomhetene kvitter seg med egne ansatte og baserer stadig større deler av virksomheten på innleie. Seriøse virksomheter må gi tapt for useriøse aktører som opererer med priser som er for gode, det vil si lave, til å være sanne, forklarer han.

Det er de mest sårbare som utnyttes grovest, forklarer Gamborg-Nielsen.

– Ofte er det snakk om mennesker som ikke kjenner til hvordan systemet og lovverket fungerer. De kommer fra samfunn der det er mye korrupsjon og der rettighetene for arbeidstakere er mer eller mindre fraværende.

Stryker timer
Gamborg-Nielsen mener arbeidsmarkedet for alvor begynte å forverre seg da EU åpnet opp mot øst i 2004 og 2007. Det ga borgere fra til sammen 12 land i Øst-Europa fri adgang til å søke jobb i Norge. 

– Har du eksempler på hvordan de ansatte utnyttes?

– I servicebransjen skjer det at timelistene «korrigeres». Det er gjerne en mellomleder som jobber på resultatlønn som får beskjed om å gjøre dette. Mellomlederne føler seg presset til fuske for å holde utgiftene nede og vise til gode økonomiske resultater for sitt ansvarsområde og videre bidra til å heve sin egen lønn. Det man konkret gjør, er å stryke timer de ansatte har jobbet, for eksempel for å spare overtid.
 
– Dette høres ut som ren stjeling?

– Ja, det er også det det er.

– Og det er lettere å ta fra dem som er nederst fordi de ikke tør å si fra?

– Ja, det er nok slik.

Tvunget til gratis arbeid
Utrop kommer i kontakt med “Manuel”, som kom som arbeidsinnvandrer fra Spania for seks-syv år siden, da finanskrisen herjet som verst i landet. “Manuel” er i femtiårene år og har bakgrunn fra Latin-Amerika. Han har variert erfaring fra alle slags praktiske yrker og har alltid fått gode skussmål fra sine arbeidsgivere. 

Han har hatt flere jobber i Norge, blant annet som snekker, men for halvannet år siden måtte han få hjelp av NAV til å finne seg ny jobb. Da fikk han praksisplass som kjøkkenassistent på et storkjøkken som betjener en kantine på en arbeidsplass med 400 ansatte. 

– Problemene begynte for alvor først etter noen måneder. Da sluttet sjefen, og nestsjefen tok over som leder for kjøkkenet. 

Den første endringen vi merket, var at de ansatte ikke fikk pause lenger, forteller han. 

– Deretter fikk vi krav om å jobbe overtid uten betaling. Til slutt ble overtid det normale. I dag jobber jeg i gjennomsnitt ni timer hver dag uten pause, men i kontrakten står det åtte timer, inkludert en halv times pause. På det verste har jeg jobbet 12 timer i ett strekk. 

Turte ikke protestere
Han har ikke turt å si noe imot. Han har kone og barn og er redd for å miste muligheten til å få fast jobb, noe han etter hvert ble lovet. Men i august i år toppet problemene seg. Det var flere som hadde ferie, samtidig ble to personer syke. 

– Normalt er vi syv på kjøkkenet. Nå var vi plutselig bare tre, men sjefen ville ikke sette inn vikarer. “Nå må du løpe”, sa han. Jeg var allerede nokså utslitt fordi jeg hadde jobbet mye overtid og uten pause et helt år. Hver gang sjefen så at jeg gikk og ikke løp, kjeftet han. Det endte med at jeg skadet ryggen på grunn av all løpingen og bæringen, forteller “Manuel”, som er en slank og oppreist mann og ser fysisk sterk ut. 

Da Manuel kom på jobb med 50 prosent sykemelding på grunn av ryggskaden, var sjefens svar at nå kunne han ikke lenger være sikker på å få fast jobb, slik han var blitt forespeilet flere måneder tidligere.  

– Sjefen sa bare: “Hvordan kan jeg gi deg fast jobb nå? Jeg vet ikke hvordan dette skal gå. Vi får se.”

Uvisst omfang
Selv om det er skrevet hundrevis av avisartikler og flere bøker om sosial dumping og moderne slaveri i Norge de siste årene er det vanskelig å vite hvor omfattende problemene faktisk er. I sin kronikk nevner prest Stian Kilde Aarebrot Politiets koordineringsenhet for menneskehandel (KOM) som i 2013 rapporte om 300 mulige ofre for menneskehandel. 79 av disse ble utnyttet til tvangsarbeid.

– Mørketallene er imidlertid langt høyere. Troverdige kilder anslår tallet til å være rundt det sjudobbelte. Sammen med våpen- og narkotikahandel er slavearbeid verdens største illegale industri, skriver han.

Men i tillegg til det rene slavearbeidet kommer de mange tusen arbeidsinnvandrerne som tar til takke med vilkår nordmenn flest vil ha vondt for å tro finnes her i landet. Nøyaktig hvor mange som utnyttes, finnes det imidlertid ikke tall på. 

Lav lønn, lange dager
Line Eldring i Fafo er en av dem som har forsket mye på forholdene for arbeidsinnvandrere i Norge. 

– Det er et veldig krevende område å dokumentere. Det er mange fæle historier, men vi har ikke helt sikre, representative tall. I bransjer som ikke har noen allmenngjort tariffavtale, kan man lønne svært lavt uten at det er ulovlig. Det gjelder f eks hotell- og restaurantbransjen, sier Eldring.

Det som finnes av systematisk og forskningsbasert kunnskap om arbeidsvilkårene til arbeidsinnvandrere, er ifølge Eldring to relativt gamle rapporter om polakker i Oslo fra henholdsvis 2007 og 2010, begge med tittelen Polonia i Oslo. I den første rapporten oppsummerte forskerne forholdene slik: 

• 42 prosent mente arbeidsgiver behandler dem som likeverdige med norske
• Det er et betydelig illegalt arbeidsmarked for polakker
• Polakker tjener betydelig dårligere enn nordmenn i tilsvarende jobber
• De fleste mennene jobber svært lange arbeidsdager, mens kvinnene ofte er undersysselsatte
• I byggebransjen får en god del langt under lovfestet minstelønn

I 2010 var andelen som mente arbeidsgiver behandlet dem likt som nordmenn sunket til 31 prosent av de spurte. Forskerne slo fast at det hadde oppstått nye segmenter i det norske arbeidsmarkedet som følge av innvandringen. Disse segmentene var i stor grad preget av: 

• lave lønninger 
• dårlig arbeidsmiljø
• lite autonomi
• mye ulovlige arbeidsforhold
• lite jobbsikkerhet

Forholdene så ikke ut til å ha bedret seg i perioden 2006-2010 «på tross av omfattende tiltak mot sosial dumping», skrev forskerne den gang. 

Fakta om arbeidsinnvandrere:

I perioden 1990-2015 kom det 230.159 arbeidsinnvandrere til Norge (utvandringer ikke medregnet). Den største gruppa er polakker. Arbeidsinnvandringen har steget bratt siden 2004, men avtok noe fra 2013 til 2014, men er ifølge SSB “fortsatt betydelig”. I 2014 kom 21.400 personer som arbeidsinnvandrere til Norge.  

UNDERSAK

Geir Gamborg-Nielsen mener EØS-avtalen har skapt mer usikkerhet for de ansatte, men han peker også på den norske regjeringen som medansvarlig for de forverrete forholdene.

– I tillegg til en generell liberalisering av arbeidslivet, åpning av arbeidsmarkedet for arbeidskraft fra lavkostland, har regjeringen gjort endringer i arbeidsmiljøloven som åpner opp for mer midlertidighet. Dette er, slik jeg ser det, den mest effektive måten man kan legge til rette for kriminalitet i arbeidslivet og utnytting av arbeidstakere på. Endringen i loven som ble satt ut i livet i år, er et langt skritt i gal retning. Det er bare tøys at dette er en bitteliten oppmyking, slik de borgerlige partiene har fremstilt det, sier Gamborg-Nielsen. 

Stefan Heggelund er medlem av Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget for Høyre og talsperson for partiet i arbeidslivssaker. Han er uenig med Gamborg-Nielsen i Arbeidsmandsforbundet i at endringene i loven har gjort situasjonen vanskeligere for arbeidstakerne. 

– Jeg mener venstresiden prøver å polarisere debatten med den slags karakteristikker. Vi har gjort noen moderate endringer i arbeidsmiljøloven. Når det gjelder bestemmelsen om midlertidighet, ble det gjort for å senke terskelen inn til arbeid. Alt for mange har blitt usynliggjort og havnet i utenforskap. Endringene vi har gjort, vil gjøre det lettere for dem å få en fot innenfor. 

– Men vil det ikke være lettere å presse midlertidig ansatte til uverdige og ulovlige betingelser sammenlignet med fast ansatte? 

– Nei. Arbeidsmiljøloven gjelder også for midlertidig ansatte. Brudd på arbeidsmiljøloven vil skje uavhengig av om det blir flere på midlertidig kontrakt. En arbeidsgiver kan for eksempel ikke true ansatte med oppsigelse fordi de nekter å jobbe gratis overtid. Det er ulovlig, både før og etter endringene i arbeidsmiljøloven. 

Den norske arbeidsmiljøloven er en av de strengeste i verden, hevder Heggelund. 

– Vi har rammet inn midlertidigheten strengt. Det er for eksempel kvoter for antall midlertidige man kan ha på en arbeidsplass. Har du en midlertidig ansatt i 12 måneder og personen ikke får tilbud om fast jobb, får du karantene for nye midlertidige i samme stilling i ett år. Du kan heller ikke avtale arbeidstid for midlertidige separat.