- Europadrøm blir utstilling - 28.01.2009
Eraker har reist til åtte forskjellige steder i verden og fokusert på en eller flere menneskeskjebner hvert sted. Fellesnevneren for dem er at de alle vil til Europa, og at de forholder seg til Europa som en drøm. Og drømmene har mange trekk som går igjen, selv om historiene er svært forskjellige. Men, som Eraker sier når vi treffer ham i forkant av utstillingen, om bildene er aldri så dokumentariske, så ligger det i deres natur at de historiene de formidler er åpne for tolkninger.
Ungdom og livsstil
– Ideen bak prosjektet var å se på hva som trekker ungdom mot Europa, sier Eraker.
Det kan hende noen stusser over at Eraker har inkludert en nordmann i prosjektet, men han sier det var viktig for ham at innfallsvinklene skulle være forskjellige. Det er bare én av reportasjene som behandler spørsmålet om flyktningproblematikk på en direkte måte; i Malaysia fulgte Eraker prosessen der UDI velger ut burmesiske kvoteflyktninger basert på intervjuer.
For mange kan denne drømmen bare oppnås illegalt
– Historien til den norske jenta er med på å viske ut skillelinjen i vår oppfattelse av at det alltid er ”de” som vil til ”oss”. Men det er selvsagt en viktig forskjell. I hennes tilfelle er det i prinsippet ingenting som stopper henne, mens de andre møter nettopp stengte grenser.
Drømmen om Amerika
– ”Drømmen om Amerika” er noe alle har et bevisst forhold til, men på mine reiser har jeg virkelig fått bekreftet inntrykket av at USAs popularitet har sunket kraftig under åtte år med George Bush. For øyeblikket er det mer interessant å assosiere seg med Europa, og for mange er det dessuten geografisk sett mye nærmere. Men for de tyrkiske homsene jeg tok bilder av i Istanbul er Europa mest en allegori, et uttrykk for frihet som de ønsker skal komme til dem, ikke omvendt.
– Ja, folk forbinder Europa med humanisme, sier han.
Knuste illusjoner
Billedseriene illustrerer også at drømmen i de fleste tilfeller blir knust. Selv den norske modellen drar etter hvert hjem. Men nettopp kraften i drømmen er noe av det som har gjort sterkest inntrykk på Eraker under arbeidet med prosjektet.
– Et par av marokkanerne hadde for eksempel allerede vært i Italia, men var blitt tatt av politiet og sendt hjem. Og for mange er det nettopp slik at denne drømmen bare kan oppnås illegalt. Kommer de gjennom det første nåløyet, er det vanligvis bare en ”drittjobb” og et liv i et kott som venter. Men allikevel vil de heller dø en å reise tilbake til landsbyen, selv om de må leve uten det fellesskapet de hadde hjemme.
Eraker sverger altså til sort-hvitt-bilder, og sier det er fordi det gir et sterkere uttrykk, blant annet gjennom at lys og skygge forsterkes. I hans tilfelle vil farger bare virke forstyrrende. Når han tar bilder er han aldri mer enn to meter unna det mennesket han fotograferer, og han bruker vidvinkel, ikke telelinse, slik at nærheten blir bevart.
I resten av Europa – men altså ikke i Norge – ses fotografen på som en uavhengig journalist, sier Eraker. Så det er arbeidet til en klassisk, europeisk dokumentar-fotograf som venter deg om du tar turen til Nobelsenteret nå i vår. Det er det vel verdt.