Foto: John Sandøy/Scanstockphoto
- Fremmed blant den tause majoritet - 27.10.2015
- Fremmed blant den tause majoritet - 27.10.2015
Jeg har akkurat lest Halvor Foslis nye bok «Fremmed i eget land», noe som har ført til mye indre monolog mot dens mytespekkede innhold. Monologen begynte allerede ved tittelen, «Fremmed i eget land» og bokas baksidetekst: «I denne boka møter du etniske nordmenn som lever som minoritet i eget lokalsamfunn». Lokalsamfunnene ligger i Groruddalen. Mens monologen pågikk, var jeg her, hjemme.
Jeg bor på Ellingsrudåsen, og har hatt barna mine i barnehage både her og på Furuset. Det eldste barnet går nå på skolen, i 2. klasse. Min omtale av boka vil naturlig nok preges av at vi bor her, og at jeg er blant dem Fosli ikke snakket med. Jeg tar meg selv med.
Fosli tar også seg selv med i intervjuene. Det er greit nok, han dekker ikke over det. Når han spøkefullt spør et ungt par om de kommer hjem til «utlandet» etter å ha feriert i Norge, legger han ikke skjul på at det er hans ord. Jeg syns ikke det er fullt så morsomt, dette er ikke utlandet, og jeg tror jeg vet hvor og hva han vil.
Fosli fikk svarene han ønsket, men mange av oss andre som bor her, vet bedre.
«De innfødte» er 20 personer
Fosli har snakket med 20 personer, fire av dem har han samlet i en kvadruppel, tokjønnet personlighet, læreren «Gudrun». Flere av dem han har snakket med, har aldri selv bodd i Groruddalen. Fosli omtaler disse 20 personene som «en spesiell minoritetsgruppe – de innfødte i Norges innvandringstette områder». Denne boka er altså «de innfødtes» talerstol. I Groruddalen bor det 130 000 mennesker, og Fosli mener disse 20 er representative for «de innfødte» blant dem.
Fosli bruker ord som «masseinnvandring», «eksperiment» og «getto». Boka hans er mikrofonstativ for en rekke fordommer og myter, men bringer lite nytt med seg. Det meste av dette har vi hørt før. Han er selv aktiv i måten han stiller spørsmålene på – mange av dem er ledende og lukkede ja/nei eller enten/eller-spørsmål – og han legger egne betraktninger indirekte og direkte inn i samtalene. Som når «Thomas» ettertenksomt sier (om muslimer): «Mange flyter vel inn i norsk kultur, over tid». Fosli skyter da inn at det finnes emigrantmiljø som har bevart sin kultur i hundrevis av år, og «Thomas» blir mer betenkt: «Ja, muslimene har jo også en sterk kultur».
Myter om islam og muslimer
Det er i det hele tatt «muslimene» som får unngjelde i boka. «Alexanders» kapittel har tittelen «Det er alltid muslimene som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse». Informantene bærer med seg en rekke myter, som Fosli gjerne lar dem være mikrofonstativ for. Den ene er det Fosli selv som trekker fram, jeg vil kalle den «salamimyten». Den oppstod da Patrick Åserud i Aftenposten uttalte: «Det finnes barnehager der nesten ingen barn eller foreldre snakker norsk, og skoler der barn blir truet med juling for å ha med seg salami på matpakka.»
Jeg vet ikke om noen som har opplevd dette. Jeg har spurt barna mine, og følte meg sant å si litt dum da jeg så deres forundrede ansikter. Foslis intervjuobjekter har faktisk heller ikke opplevd det, og sosialantropolog Ingvild Endestad har tilbakevist gjennom feltarbeid at salamimobbing er et utbredt fenomen i Groruddalen. Fosli bygger likevel aktivt opp under denne myten i sin bok, gjennom stadig å nevne den.
En annen utbredt myte som Foslis «mikrofonstativ» flagger, er at barn på skolene i Groruddalen ikke får ha juletre og ikke har juleferie. Skolene kaller det noe annet for å tekkes muslimene, blir det hevdet. Dette stemmer selvsagt ikke. Dagbladets Martine Aurdal tok i forbindelse med sin anmeldelse av boka en telefon til Ellingsrud skole, som ble nevnt av «Kari» på 80 år, og fikk det tilbakevist. Jeg kan forsikre om at mitt barn på Ellingsrudåsen skole, som jeg tror «Kari» egentlig siktet til, selvfølgelig har vanlige juleforberedelser og at elevene har juleferie.
Myte nummer tre, som flere fra «mikrofonstativet» snakker en god del om: Disse «muslimene» krever at det leses fra Koranen i gudstjenestene. Det er interessant hvordan myter oppstår. Siden jeg bor på Ellingsrud, og vet hvem den aktuelle presten er, kjenner jeg saken det siktes til. Sognepresten i Ellingsrud kirke ønsket nemlig å la en skoleelev lese fra Koranen under skolens julegudstjeneste i 2010 – om da jomfru Maria fødte Jesus. Hun ønsket, tror jeg, å bygge bro mellom muslimske og kristne elever. «Det er noe som vi har felles. Det kan være fint å se det. Det står om Jesu fødsel i Koranen», uttalte hun til media da saken fikk oppmerksomhet. Og: «Det er en veldig vakker fødselsfortelling».
Dette var altså noe som presten tok initiativ til, ikke noe muslimer presset kirken til, slik informantene gir uttrykk for i Foslis bok. Det ble mye oppstuss om saken, og presten endte med kun å referere til Koranen under gudstjenesten. Selv Siv Jensen uttalte seg i saken, og det var stort rabalder. Altså ble det faktisk aldri lest fra Koranen. Det har ikke skjedd.
Myten om muslimsk overtakelse
Myte fire: Muslimer fremstilles også av flere av informantene som noen som «tar over landet vårt». Eksemplene omhandler barn som ikke vil ta imot godteri på Halloween som inneholder gelatin (gelatin innholder svin), at de ikke spiser maten på barnebursdager, og så videre. Jeg må spørre meg selv, er det en forbrytelse ikke å spise svin? Er det vanskelig å tilby for eksempel en fiskepinne eller halalpølser i stedet for svinepølser? Det er jo en enkel sak, dersom det stemmer, det «Ellinor» påstår, at nå er det så mye halalkjøtt i Norge at vi må kjøpe og spise muslimenes produkter. Selv finner jeg ikke en gang halalpølser i nærbutikken på Ellingsrud, og nå skal jeg komme med en brannfakkel: Jeg har dratt innom Furuset Senter og kjøpt halalpølser til datteras barnebursdag! De har det i frysedisken på Rema 1000! Jeg så ingen truende menn med skjegg, ingen som så på meg med mord i blikket, slik «Kari» beskriver er dagligdags på senteret. I motsetning til henne, går jeg ofte på Furuset Senter, og jeg har faktisk aldri opplevd det. Mødrene til de to muslimske jentene som kom i bursdagen takket meg og mannen min veldig for at vi hadde gjort noe så enkelt som å passe på at også deres jenter kunne spise pølser. Det var faktisk ikke så vanskelig. Fosli spør igjen og igjen om integrering er å møtes på halvveien, eller om nye landsmenn må tilpasse seg oss. Det er helt tydelig viktig både for Fosli og informantene å få fram at det er skremmende når (noen tilpasser seg at muslimer) ikke vil spise svin. Har de samme standard når det gjelder vegetarianere eller for eksempel jødenes kosher?
Det er i det hele tatt mye i boka som gjør ganske vondt å lese. Andre som får unngjelde, er norske jenter. Det minner om kvinnehets når «Thomas» uttaler: «Jenter – de vanlige typene, de som får 3-4 i karakter – de liker når muslimene sier «jeg skal hjem til X, jeg skal knulle hora mi». Det liker de, de typisk pene, sexy, tidlig modne jentene, de som har voksenatferd noen år før andre jenter, de drømmer om en pakistaner med BMW som vil knulle «hora si».
Selvsagt tar informantene også opp reelle problemer, som gjengproblematikk, vold, tvangsekteskap og streng sosial kontroll. Den kvadruple læreren «Gudrun», som forteller om to pakistanske jenter som har blitt tvangsgiftet og lever i Pakistan, skal vite følgende: Det finnes et Kompetanseteam mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse koordinert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Det finnes også en integreringsrådgiver ved ambassaden i Islamabad som man kan kontakte i slike saker. Det jobbes aktivt på mange fronter mot vold, æresrelatert vold og sosiale problemer. Mye mer kan og bør gjøres, men hva bidrar denne boka med?
Islamofobi
Det jeg sitter igjen med, er at boka bidrar til mer islamofobi. Jeg leste følgende kommentar fra ei ung jente på facebooksiden til Refugees Welcome to Norway i dag: «Takk for at dere er åpen og vil bli kjent med oss utlendinger og pluss muslimer. Vi har følt mye strengt atmosfære siden 09.11 her i denne verdensdelen.»
Hun takker rett og slett for at noen vil bli kjent med henne.
Hudfarge er noe mange av Foslis informanter nevner. De har ikke noe imot at folk har annen hudfarge. At de samme menneskene med annen hudfarge tilhører religionen islam, har imidlertid de fleste av dem noe imot. Slik muslimer omtales i denne boka, tror jeg mange som leser den vil tenke enda mer nedsettende om muslimer enn jenta på Facebook har følt på. Gjennomgående i boka gjentas det at «nordmenn ikke er rasistiske, men kloke av erfaring», samtidig som flere går løs på «muslimene» med ganske drøye påstander og myter.
«En lektor», som ikke selv har bodd i Groruddalen, peker på at mange kommer fra «dysfunksjonelle kulturer». «Andreas» sier: «De (utlendingene) vil til et land der du slipper å jobbe». «Kari» uttaler bestemt at «er det noen som ikke følger reglene (i borettslaget), så er et alltid utlendinger. Uten unntak.» Hun kaller også Groruddalen en slum, og er ikke så helt sikker på om «det er rett å blande raser».
Verken getto eller slum
Fosli fikk svarene han ønsket, men mange av oss andre som bor her, vet bedre. Vi bor ikke i noen getto eller slum. Mange av oss tilbyr gjerne halal-pølser i en bursdag, uten å være redde for at muslimer skal ta over landet vårt. Oslo er en delt by, og sosiale problemer handler også om inntekt. Groruddalssatsinga, som flere av Foslis informanter fnyser av, har gitt mange flere barn barnehageplass gjennom gratis kjernetid, noe som har hatt svært positiv effekt. Jeg undrer meg over dem som på den ene siden klager over at en del «utlendinger», og da særlig kvinner, ikke jobber eller snakker norsk, og samtidig fnyser over tiltak som gir dem muligheten til det.
Forslag til gode tiltak er totalt fraværende blant informantene, det legges heller ikke opp til at de skal komme med dem. Vi andre får jobbe videre med den konstruktive delen; at Groruddalen skal være et godt sted å bo – også etter Halvor Foslis bok.
Teksten ble først publisert på Radikal Portal.
Guri Waalen Borch har mastergrad i Peace and Conflict Transformation fra Universitetet i Tromsø og er medlem av Alna SV.
