Pappas kinesiske guttejente

Min far er en populær mann. Spesielt i den lille, men tett sammenknyttede kinesiske omgangskretsen i Norge. Og de aller fleste som kjenner min far, vet at han er glad i sønner.

Og tro meg, jeg får høre det sånn en gang i året. Ikke på en høytidelig, diskriminerende, ønsketenkende måte av min egen far. Det var mer en slik plagsom og stadig påminnelse av folk som ikke tror jenter er like bra som gutter.

Personlig har jeg aldri fått en klage eller ytring fra den norsk-kinesiske omkretsen. Aldri har jeg fått høre at jeg som kvinne er utklassert av menn på en eller annen måte. Det tør de ikke, for jeg biter tilbake og skriver en lang kommentar om det.

Jeg liker faren min, jeg. Men jeg liker enda mer å bevise at han tar feil.

Men det er den stadige oppfattelsen av at “pappa’n din må være lykkelig nå, vel, nå som han endelig har fått en sønn”. Og jeg har på følelsen av at det stemmer.

Merkelig nok kan jeg, med min transkulturelle bakgrunn, forstå hvordan pappa tenker. Det er slik at i flere kulturer over hele verden blir sønner mer verdsatt enn døtre. De skal forsørge familien. Sønner er enklere å styre, og det belønnes med mer sosial frihet. Gutter blir sett på som familiens ledere, og de er familiens ansikt utad.

Å bryte ned fordommer
Min pappa er på mange måter en ordentlig kinesisk manne-mann som liker å henge med kinesiske manne-menn som røyker og spiller golf.

Jeg derimot er en guttejente som liker å overraske. Jeg elsker å motbevise enhver utbredt kulturell forventning om hvordan ei jente bør opptre og prate og hva hun bør gjøre. Spesielt når det kommer til min egen families antydninger. Det er blitt min fornøyelse og forbannelse.

Jeg er for eksempel en stor fotballfan. Laget mitt er Liverpool. Ungdomstiden var gjennomsyret av fotball. Jeg så på fotball hver dag. Jeg leste bøker om fotball. Jeg var ikledd fotball. Jeg snakket bare om fotball. Jeg var så fotballgal at alle facebookstatusene mine handlet om fotball.

Men det forventet ingen. Ingen forventet at ei kinesisk jente kunne ramse opp ubrukelige fotballfakta om skotske fotballspillere som herjet på 1980-tallet.

Pappa har to døtre og en sønn. Min lillebror er den yngste. Men ironisk nok er jeg den mest guttete av alle i søskenflokken.

Du mislikte også sterkt da jeg klippet håret mitt kort, pappa. “Jenter skal ha langt hår”, mente du.

To verdener
Jeg liker faren min, jeg. Men jeg liker enda mer å bevise at han tar feil.

Å vokse opp i et vestlig samfunn der jeg helt siden tidlig barndom ble matet inn med teskje, at jenter og gutter er verdt like mye, er faktisk helt genuint fantastisk. Jeg er klar over mine rettigheter og jeg kjenner mine kvaliteter.

Jenter er like gode som gutter. Gutter er like gode som jenter. Jeg er evig takknemlig for den kunnskapen. Jeg er feminist fra topp til tå.

Men det er ikke lett å være feminist når man er en del av en minoritetsgruppe som alltid minner deg på om at du ikke er mann. Som norsk-kineser kan jeg altså forstå hvordan pappa tenker, samtidig som jeg vet veldig godt hva jeg mener om holdningene hans.

Jeg synes du har en gammeldags, kjønnsdiskriminerende tankegang, pappa. Du er langt fra den eneste. Men du er min viktigste.

Da jeg fortalte pappa at jeg hadde valgt å studere PR på Markedshøyskolen, var han både glad og skuffet.

Han var glad fordi jeg hadde valgt en karrierevei så lik hans at han umulig kunne la være å smile. Men han var skuffet fordi jeg er en kvinne, og det ville være upassende for meg å gå inn i en slik mannsdominert bransje. Han mente det ville bli ekstra vanskelig for meg siden jeg er jente.

Én av oss tenkte at den samtalen vi hadde var en forkastelig skuffelse. Den personen var meg.

Kinesiske døtre kan også drive PR og “business”, sparke fotball og være utadvendte. Så hvorfor er du så oppatt av sønner, når du har to døtre?

Født sånn, eller blitt sånn?
Pappa prøver nok ikke aktivt å påvirke meg til å bli mer som en gutt. Langt ifra. Saken er at jeg faktisk er meget lik min gode far. Vi er sosiale, pratsomme, utadvendte, spontane, aktive og eventyrlystne. Jeg har arvet mange av hans personlighetstrekk som jeg er takknemlig for.

Men kanskje har hans sterke ønske om en sønn gjennom alle år påvirket meg indirekte, slik at jeg har bygget meg en forestilling om at jeg alltid må motbevise forestillingene hans?

Eller kanskje er jeg bare meg selv og det er derfor jeg har en naturlig trang til å øve hærverk på andres kjønnsdiskriminerende fordommer?

Jeg trives som jente, for jeg tror ikke på at bare jenter eller bare gutter kan gjøre spesifikke ting, uavhengig om du er kinesisk, portugisisk, indisk, kurdisk eller norsk. Og til tross for at faren min har en innpåsliten, gammel, utdatert tenkemåte, sa selv han noe fornuftig en gang. Han sa:

最重要的是你的幸福 – Det aller viktigste er at du er lykkelig.