Foto: Stephen Colebourne/Creative Commons
- Diplomaten – del 4 - 25.11.2015
- Diplomaten – del 2 - 02.10.2015
- Diplomaten – del 3 - 01.10.2015
Som første ambassadør for en afrikansk union, The African Union Federation, var han ettertraktet. Ambassadør Geraldos kalender var fullbooket med offisielle plikter og avtaler.
Forskningsinstitusjoner, frivillige organisasjoner, politiske partier og bedrifter var bare noen av avtalene i kalenderen. Det var også skoler og universiteter som inviterte ham til å holde en forelesning om diverse temaer. Som regel ønsket utdanningsinstitusjonene å lære mer om The African Union Federation.
I kveld skulle Ambassadøren snakke om et område i Vest-Afrika som ble kalt Noebola til en norsk organisasjon som representerte bioteknologiindustrien.
Ambassadøren hadde en egen evne til å gjøre tunge saker lette.
Et av medlemmene i organisasjonen hadde uttrykt interesse for utvikling og testing av medisiner i regionen Noebola. Den jevnlige økningen av behandlingsresistente bakterier var en overhengende og stor trussel som har åpnet for kommersielle muligheter for utvikling av nye typer antibiotika. Resistensen i Turberkelbasillen (Tuberculosis) mot et av de mest brukte legemidlene, hadde blitt en alvorlig trussel mot den globale helsen.
Befolkningen i regionen Noebola var av enorm interesse for internasjonale bioteknologifirmaer og farmasøytiske selskaper.
For noen år siden, ble Vest-Afrika og verden vitne til det største og verste utbruddet av ebola til dags dato, en dødelig blødningsfebersykdom som første gang ble oppdaget i 1960.
Tolv måneder etter virusutbruddet var nesten 10.000 mennesker døde, fordelt på tre land. Eksperter mente viruset var blitt spredt via mennesker som forflyttet seg mellom de tre berørte landenes porøse grenser. Som en følge av dette besluttet regjeringene i de tre landene å iverksette tiltak for å stenge av hele byer, tettsteder og landsbyer i dagevis.
Ved minst to anledninger var byer på 700.000 innbyggere innestengt i en hel uke. Selvfølgelig var ikke alle like glade for slike drakoniske tiltak. For å unnslippe hele innesperringen rømte de fra byer og landsbyer før hele stengningen startet.
Det fremkom senere at de som rømte ikke fikk viruset. Med en så smittsom sykdom var det alltid en risiko for at blant de som rømte, var det enkeltpersoner som bar på viruset og var smittefarlige.
Tross alt kunne det ta opp til 21 dager fra en var smittet av viruset til man viste symptomer og ble dødelig syk.
At så mange mennesker, tusenvis rømte sammen, og enda var ingen av dem infisert, det var et mysterium. Utover mysteriet kan det bare bety en ting; de har en motstand mot viruset.
Innen ni måneder hadde om lag 100.000 mennesker bosatt seg i grenseregionen mellom to av de verst berørte landene.
Mens antallet nye tilfeller av ebola eksploderte innenfor grensene til de tre landene, var det ikke et eneste tilfelle i dette nye området. Det var da en hjelpearbeider ga stedet navnet “Noebola.”
Det internasjonale samfunnet, sammen med internasjonale helsemyndigheter, fikk tillatelse fra regjeringene i de tre landene til å definere Noebola som et spesielt beskyttet område.
(…)
Ambassadøren var kjent for sine “kloke svar”, svar som har til hensikt å endre de mest vanlige og villedende fortellingene om Afrika.
Forrige uke var han æresgjest på et frokostmøte på Financial Inclusion. Noen i publikum hadde bedt Ambassadøren gi en forklaring på hvorfor Afrika var så fattig. Han minnet personen som stilte spørsmålet på at det er flere fattige mennesker – ca. 421 millioner – i åtte av tjueni stater i India, enn i hele Afrika, som har litt over 390 millioner fattige.
“Likevel, du vil ikke karakterisere India som så fattig?!
Svaret skapte latter i salen.
En uke senere befant han seg på et seminar arrangert av interesseorganisasjonen “Gi mer til Afrika!” Denne gangen spurte noen ham om kolonialisme. Han ble litt overrasket over at dette fortsatt var et tema.
For ham hadde Afrika gått videre. Kontinentet sto nå overfor langt mer moderne problemer som globalisering, effekten av klimaendringer og globale helseutfordringer. Kolonialisme var ikke lenger et av temaene så langt han kunne skjønne.
Likevel var han forpliktet til å svare. Han bestemte seg for at han skulle konsentrere seg om de menneskelige aspektene, og kom på en historie bestefaren en gang hadde fortalt ham.
Det var en tid, fortalte han publikum, da Afrikas sivilisasjon var som et direkte resultat av kolonialisme. Han understreket tapet av identitet som millioner afrikanere følte, og at millioner av afrikanere hadde ingenting å vise, alt å bevise, for ikke å nevne kampen for menneskerettigheter og verdighet.
Utdanningssystemet som bestefaren vokste opp med, ble ikke laget til fordel for dem, men for å gi de koloniale okkupantene mer kontroll.
“Imidlertid, kolonimaktene etterlot seg faktisk skolene. Og det er takket være det at jeg står her i dag og svarer på spørsmålet ditt.”
Ambassadøren hadde en egen evne til å gjøre tunge saker lette.
Fakta:
Francis Stevens George (f. 1965) er konsulent og forfatter. Han har skrevet flere romaner om forholdet mellom Norge og Afrika og én fagbok om forholdet mellom Kina og Afrika.
Utrop trykker fem utdrag av hans nyeste roman, “Diplomaten”. Dette er fjerde del.
