Foto: www.oha.it
- Innvandrerkvinner er mer ensomme - 23.02.2016
- – Institusjonene gjør ikke en god jobb - 30.01.2016
- Mangfoldet er ikke synlig i norsk kulturliv - 30.01.2016
En velberga, høyt utdanna kvinne i sin beste alder, bosatt sentralt og med barna ute av hjemmet, det er sånn besøkeren på norske kulturinstitusjoner ser ut i dag, ifølge Norsk publikumsutvikling. Det, og så er hun så klart født i Norge, med norskfødte foreldre.
Et svært problem, mener Hilde Ghosh Maisey i Transnational Art Production (TrAP).
– Vi ser at det er veldig mange befolkningsgrupper som ikke er synlige i norsk kulturliv, ikke bare fra Afrika, Asia og Sør-Amerika. Vi har også en stor østeuropeisk befolkning her i Oslo man ikke ser representert i kulturlivet, sier Hilde Ghosh Maisey.
En del mente at det var et naivt politisk jippo som ikke ville føre til noen endringer.
TrAP er ifølge egne hjemmesider en uavhengig kunstprodusent og pådriver for økt mangfold i norsk kulturliv. TrAP sprang ut av foreningen Du Store Verden!, som ble grunnlagt i 1999.
Tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at knappe ni prosent av alle sysselsatte i kulturnæringen har innvandrerbakgrunn, mens innvandrerandelen i befolkningen er nærmere 16 prosent.
– Det handler ikke bare om publikum, det handler også om utøvere og det handler om dem som tar avgjørelsene, dem som ikke er synlige, men som jobber administrativt i institusjonene våre, fortsetter hun.
Snevrer man fokus inn til dem med ikke-vestlig bakgrunn, er kun tre prosent representert i kulturnæringen.
Med dette i bakhodet la Linda Hofstad Helleland (H) sitt første besøk som ny kulturminister til Nordic Black Theatre.
– Det var ikke tilfeldig. Min tilnærming er å løfte så mange stemmer som mulig og gi de ulike historiene mulighet til å bli hørt, sier ministeren til Utrop.
Hun vil gjerne løfte fram det positive i det etnisk mangfoldige kulturlivet som man kan finne i Norge.
– Det er utøvere med minoritetsbakgrunn innenfor alle kunstarter i Norge. Noen av dem har både nasjonal og internasjonal anerkjennelse, for eksempel musikerduoen Nico og Vinz.
Men Helleland innrømmer også at det er underrepresentasjon.
– Det er selvfølgelig variasjoner innenfor ulike kunstarter, men kulturlivet har generelt lavere andel yrkesaktive med innvandrerbakgrunn enn en del andre felt.
Det er også tydelig i besøksstatistikken fra for eksempel Nasjonalmuseet, der 89 prosent av publikum er personer født i Norge med norskfødte foreldre, åtte prosent har vestlig innvandrerbakgrunn, mens kun tre prosent har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn.
Dette i en by hvor nesten én av tre innbyggere er innvandrere eller har foreldre som innvandret.
– Det er ikke bare problematisk for demokratiseringen av kunsten, men det er også et veldig stor kunstnerisk potensial vi går glipp av, sier Hilde Ghosh Maisey.
Så gikk Mangfoldsåret forbi
Kunsten utforsker hva det vil si å være menneske, alene og sammen med andre, den øker forståelse for andres uttrykk. Når en stor del av befolkningen ikke får delta i det kunstneriske fellesskapet med sin fulle identitet, går man glipp av en viktig møteplass.
Med dette som bakgrunn tok daværende kulturminister Trond Giske avgjørelsen om at året 2008 skulle markeres som Mangfoldsåret.
Det var ment å bli et år da etnisk mangfold i kulturlivet skulle fremheves.
Med musikk, teater, dans og kunst skulle Mangfoldsåret bidra til en større åpenhet for flerkulturelle uttrykk, publikum skulle bli mindre homogent, mangfoldet blant utøverne utvides og styrer få en større flerkulturell forståelse.
Det var delte meninger om Mangfoldsåret lyktes med å gjøre norsk kulturliv mer inkluderende.
En del mente at det var et naivt politisk jippo som ikke ville føre til noen endringer hvis man ikke først tok tak i den underliggende strukturelle rasismen i samfunnet.
Som samfunnsdebattant og fotograf Iffit Qureshi skrev i en kronikk i Dagbladet i februar 2008:
– Uten å ta tak i roten til hverdagsrasisme og diskrimineringen etniske minoriteter opplever, er det høyst sannsynlig at vi vil fortsette å bli eksotifisert i kultur- og matprogrammene samtidig som vi blir demonisert i debattprogrammer og dokumentarfilmer.
Eller professor Thomas Hylland Eriksen, som på vitenskapskafeen i september 2008 sammenfattet Mangfoldsåret som alt for unyansert:
– Hvis vi ser på grupper som er dårlig representert, vil det kanskje vise seg at norske mennesker fra Hedmark, eller folk med arbeiderklassebakgrunn, eller som har fiskere i familien, er dårligere representert i teateret enn visse etniske minoriteter.
Kulturministeren velger i dag å tone ned betydningen av året.
– Det viktigste er det kontinuerlige arbeidet for å skape et mangfoldig og likeverdig kulturtilbud med mulighet til deltakelse for alle. Da er det viktig med samarbeid mellom etablerte kulturinstitusjoner og kulturtiltak initiert av mennesker med minoritetsbakgrunn, sier Helleland.
– For eksempel har Tabanka Dance Ensemble tre år på rad vist sine populære danseforestillinger på Operaen, sier hun.
Dans med en politisk kropp
– Mangfoldsåret fungerte som en profesjonaliserings-arena for mange utøvere, som fikk tilgang til nye rom. Mennesker som ikke en gang ville svare på mail fra meg tidligere, ringte, for nå trengte de meg, sier Thomas Talawa Prestø, kunstnerisk leder og koreograf i dansekompaniet Tabanka,
Tabanka er det eneste kompaniet av sitt slag i Norge, de har jobbet seg opp fra dans på gateplan, på Grønland, til å ha hatt tre premierer på Den Norske Opera og én på Dansens Hus.
– For oss var det positivt, da vi så på det som en mulighet og var gode nok til å kunne bli i rommene som åpnet seg, og vi har kommet oss videre opp i systemet derfra, så Mangfoldsåret fungerte for oss som et springbrett inn i fremtida.
Kompaniet bruker en danseform med røtter i afrikansk og karibisk dansekultur, definert av kraftige bevegelser og isolering av hofter og bryst.
I tillegg til å være et dansekompani, driver Tabanka med kurs- og informasjonsvirksomhet sammen med ungdom om tilhørighet, diskriminering og rasisme. Mange av danserne i kompaniet jobber som ungdomsarbeidere og holder workshops for skoler, bedrifter og organisasjoner.
– Men jeg merker når jeg snakker med mine kolleger at deres hverdag og min hverdag er veldig ulik. Jeg må i kraft av at jeg bruker de utrykkene jeg bruker, og har dansere med de bakgrunnene som de har, ha kompetanse på antropologi, rasisme, diskriminering, mangfold, flerkultur og politikk.
Thomas er fra Nittedal, hans oldemor Borghild Rud tegnet Teskjekjerringa og illustrerte bl.a. Markens Grøde. Han vokste opp blant norske gallerier og i det norske kulturlivet, men samtidig er han mørk i huden.
– Folk forholder seg ofte til meg på en politisk måte. Bare det at jeg og Tabanka finnes, blir med en gang politisk, i kraft av at vi er mørke dansere som står på en scene.
Han forteller at flere timer i døgnet går med til å svare på mail, telefonsamtaler og spørsmål om rasisme og etnisitet, stille til intervjuer for å diskutere mangfold, kjempe mot den banale hverdagsrasismen og reelle dødstrusler.
– Selv om det kreves minst like mye av meg som kunstutøver som det gjør av noen annen, bruker jeg mer energi på å navigere det politiske og flerkulturelle Norge, hvis man skal kalle det det, enn jeg bruker på å faktisk utøve min kunst.
– Så det er klart en annen virkelighet for meg, jeg kunne ønske at andre forsto det.
Styrende Mangfold
En som har hørt det før, er Hilde Ghosh Maisey i Transnational Art Production.
– Målet må hele tiden være det å få friheten til å bruke sin etniske identitet i sitt arbeid, men ikke føle en plikt til å gjøre det.
Det dreier seg ikke bare om en identitetskamp fra kunstnerens side, det er også et spørsmål om faglig kompetanse blant dem som bedømmer kunsten, forklarer Maisey. Hvis kulturinstitusjonene skal finne mening i en ny verden og kunne få en mer naturlig kobling til folket, må de også representere folket på en åpnere måte.
– Norge har en vanskelig overgang til å definere sin nye identitet som et reellt flerkulturelt land. Jeg tror at vi famler litt, og det syns jeg kanskje bare at vi må gi oss selv rom for, men jeg tror også at vi må begynne å kreve resultater, sier hun.
