Grorud-rebellen

Muskelmann, treningsfanatiker og arbeidsnarkoman. Eller også: Gitarhelt, YouTube-fenomen og Groruddalens konge. Jan Bøhler motiverer påfallende ofte journalister til å trekke fram de store, malende ordene. Men inntrykket vi får når han dukker opp noen minutter for sent etter litt forvirring om møtestedet, er heller: ydmyk, men avslappet. Han unnskylder seg høflig for forsinkelsen og tar journalist og fotograf med på en mini-omvisning rundt Trosterud t-banestasjon. Her ligger fremdeles ungdomsklubben han var leder for på 1980-tallet. Det var jobben hans i flere år før han gikk inn i partipolitikken.

– De ble overrasket på universitetet da jeg takket for meg og startet med ungdomsarbeid.

På slutten av 1970-tallet var det nemlig en del ting som tydet på at Jan Bøhler skulle forfølge en akademisk karriere. Han hadde gjort seg bemerket som pådriver for fagkritikk, var blitt hjelpelærer i litteraturvitenskap og vurderte å ta en magistergrad.

Skal man oppover i Ap, må man dyrke kontakten med de rette personene.

– Det er ikke et valg jeg angrer på. Jeg begynte fra scratch. Jeg ville vekk fra akademia og ut i verden.

De første jobbene i den nye karrieren var som ungdomsarbeider i indre by på begynnelsen av 1980-tallet. Etter hvert ble han leder for ungdomsklubben på Trosterud.

Mens vi tar bilder, kommer en dame i småsko løpende gjennom snøen for å hilse. Nåværende leder for fritidsklubben der Bøhler jobbet for 20 år siden, viser det seg. Hun er tydelig begeistret.

– Hun er en av dem som var mye på klubben da jeg var leder, nå har hun tatt over. Det er hyggelig å se, konstaterer han.

Også i kafeen der vi skal gjøre intervjuet, hilser de. Vi har blitt advart om dette: Det er visstnok nesten umulig å gjennomføre et intervju med Jan Bøhler uten å bli avbrutt av noen som vil slå av en prat. Vi setter oss ned og starter intervjuet. Det har bare gått noen minutter før vi blir avbrutt igjen. En herre på alder med Bøhler kommer bort og hilser. Han vil fortelle om et lokalt prosjekt og virker minst like entusiastisk som Bøhler på vegne av Groruddalen.

Og det var her det startet for Jan Bøhler, i Groruddalen, nærmere bestemt Kalbakken.

Barndom i Groruddalen
– Vi flytta opp på Kalbakken da jeg var to og et halvt år. Fattern var rørlegger, og da fattern og muttern gifta seg, fikk dem en leilighet gjennom et rørleggerfirma. Vi var to brødre på den tiden. Før vi flytta, sov alle på ett rom. Dette var på den tiden da arbeiderklassen kom seg ut av trangboddheten i indre by. Det var det store sosiale løftet.

Han husker det å komme til Groruddalen som et eventyr. Barna løp fritt omkring i skauen og ned mot industriområdene ved Østre Aker vei. Foreldrene visste stort sett ikke hvor de var.

Overskriftene for ungdomstiden var fotball og musikk. Helt fra han var fem-seks år, spilte han for Grorud IL.

– I den tidlige ungdomstiden brukte du mye tid på å aksjonere og protestere mot Vietnamkrigen. Men det var ikke i Ap det hele begynte?

– Nei, engasjementet mitt hadde nok heller utspring i protestkulturen innenfor musikkmiljøet. Jeg husker jeg undersøkte AUF i området, men de var på en helt annen alder enn meg, så jeg ble med i FNL-grupper. 

Front National de Libération (FNL, også kalt Viet Cong) var den fremste opprørsbevegelsen i Vietnam under Vietnamkrigen.

– I dag driver du med antiradikaliseringsarbeid i samarbeid med moskeer. Ser du noen paralleller mellom din egen fortid som ung og radikal til dagens unge minoritetsungdom som er engasjert i f eks Palestina-konflikten?

– «Radikalisering» er et ord jeg ikke liker. For meg er det å være radikal noe positivt. Men hvis du snakker om det å være ung og engasjert, kan sammenligningen være interessant. Jeg forstår godt at unge er opprørt over det som skjer i Palestina, droneangrep i Afghanistan, Pakistan og Jemen osv. USA skal «ta ut» noen terrorister, men så rammes også sivile.

Han er likevel nøye med å forklare at for ham blir det helt feil å bruke engasjementet sitt til å fremme en ideologi som er «nærmest fascistisk», som hos ISIS og Al-Qaida.

– En jeg har sansen for, er Ulrik Rolfsen (filmskaperen, red.anm), legger han til. – Han kritiserer islamister.

Innvandring er definitivt et av de politikkområdene Bøhler har diskutert mye. De siste 10-15 årene har han blitt en slags venstresidens motstemme mot politisk korrekthet i innvandringsdebatten. 

Som ungdomsleder på Trosterud begynte han å legge merke til at ikke alt var like friksjonsfritt. 

– Det jeg så, var at en del av guttene med minoritetsbakgrunn levde et dobbeltliv. De var sammen med norske jenter på klubben. Ute, når de var for seg sjøl, røykte de litt og kunne smake alkohol. Jeg har stor respekt for de normene som foreldrene hadde, men det var knallhard justis og absolutte tabuer hjemme hos ungdommene, og det gjorde at det oppsto en del problemer. 

Han mener foreldrene hadde andre verdier, som de holdt fast på i møte med det norske og vestlige samfunnet. Damene var mest hjemme og levde som på den pakistanske landsbygda.

Bøhler har de siste årene kommet med en rekke forslag til hvordan vi kan få integreringen til å fungere bedre. Det har han høstet mye kritikk for. Både fra høyre- og venstresiden.

Allerede i 2008 tok han til orde for langt hurtigere retur av asylsøkere. Dette og lignende utspill har gitt ham et rykte hos den innvandringskritiske høyresiden som «en ensom innvandringskritisk stemme på venstresiden». Folk på venstresiden har på sin side beskyldt ham for å «generalisere», «gå i Frp’s fotspor» og å ønske seg «assimilering» av innvandrere.

– De unge må få velge selv
Utrop er nysgjerrig på hvordan han forklarer synet sitt.

– Du nevner innvandrerforeldre og sier du har respekt for normene, men at vi skal ha felles verdier?

– For meg er det forskjell på normer og verdier. En norm er f eks at man ikke skal drikke alkohol. Verdier er ting som likestilling, religionsfrihet, ikke-vold. Man skal kunne forlate religionen, velge kjæreste selv, man skal ikke slå barna. Dette må være felles.

– Men hva med gråsonene? Enkelte hevder f eks at delt svømmeundervisning i skolen er et godt integreringstiltak: Vi tar hensyn til ulike kulturelle praksiser, noe som fremmer tillit. Dessuten er det ikke så lett å se at delt undervisning går på bekostning av noen. Hvor går grensen for deg, er det alltid galt at storsamfunnet tilpasser seg?

– Det som er viktig, er som sagt de grunnleggende verdiene. Ungdom skal kunne velge selv, når det gjelder ektefelle, religiøs tilhørighet osv. Det bekymrer meg f eks at nesten alle med pakistanske foreldre gifter seg med en av samme bakgrunn. Når det gjelder delt svømmeundervisning spesielt, mener jeg jo at det beste er at folk har et naturlig forhold til kropp, men det er ikke like alvorlig spørsmål. Likevel er det interessant hvor vi skal legge lista. Halal-mat er et eksempel på noe som selvfølgelig er greit, slik jeg ser det. Andre skikker synes jeg det er vanskeligere å akseptere. Jeg husker godt et arbeidskurs for innvandrerkvinner som jeg besøkte. Flere av deltakerne der ville ikke se på meg. Forklaringen jeg fikk, var konservativ religion. Slike holdninger gjør integreringen vanskelig.

Tror på fellesskap
Selv om han blir oppfattet som “innvandringskritiker”, er Jan Bøhler en av de politikerne som tydelig har tatt til orde for mer integrering og mer kontakt på tvers av grupper og kulturer. Han hadde f eks dette å si da TV2 for ett år siden lagde en sak om den store forskjellen i minoritetsandel på enkelte skoler øst og vest i Oslo:

– Det er et problem med tanke på at vi alle har godt av å vokse opp sammen, på tvers av kulturbakgrunn. Det ville skapt mer fellesskap og mindre fare for motsetninger hvis man hadde en jevnere fordeling i hele byen.

Og er det noe Jan Bøhler har tro på, er det felles arenaer. Den gode integrering skjer der vi møtes og er nødt til å samarbeide, er hans klare oppfatning.

– Store fotballklubber er et eksempel.

Et annet tiltak han brenner for, er gratis kjernetid i barnehagen.

– Før vi fikk det, hadde vi en deltakelse på 60-70 prosent i barnehagene i Groruddalen, og deltakelsen skøyt jo i været etter at vi fikk gratis kjernetid – opp til nesten 100 prosent i alle bydelene.

Ikke maktmenneske
Når Jan Bøhler nå har trukket seg som leder for Oslo Ap, tar han fatt på et nytt kapittel der det blir mer tid til Stortingsarbeid. Og det gleder han seg til. Det er i det hele tatt vanskelig å ikke la seg rive med av det engasjementet Jan Bøhler legger for dagen gjennom hele intervjuet, dog på sin rolige, sindige måte. 

– Er det ikke også noe ubehagelig med politikk? Det involverer mye makt? 

– Jo. Svaret kommer fort og med ettertrykk. – Skal man oppover i Ap, må man dyrke kontakten med de rette personene osv, men jeg har ikke tenkt sånn. Mange vil nok si jeg har vært utaktisk.

– Hvordan oppsto denne væremåten hos deg?

– Det henger sikkert sammen med den opprørstida. Vi driver ikke og jatter med folk med makt. Det er nok en innstilling som har fulgt meg. Jeg har jo fått høre det noen ganger at jeg kunne vært flinkere til å holde meg inne med sentrale personer når Ap har hatt regjering osv. Men det får bare være slik, sier han, og virker tilfreds med den konklusjonen.