Ole Martin Moen er en ung filosof som de siste årene har lansert flere forslag og tanker som virker fremmede og radikale i norsk debatt. Han har forsvart surrogati, tatt til orde for å bruke moderne genteknologi til å sørge for at det ikke blir født barn med Downs syndrom, og nå sist foreslått å belønne mødre som bærer fram intelligente barn.
Forslaget ble framsatt for den bredere norske offentligheten i en lengre artikkel i Morgenbladet 22. april. Det har ført til noen nokså forutsigbare reaksjoner. Bjørulv Braanen, redaktør i Klassekampen, antyder (26.4.) at Moens forslag er utopisk og dessuten en en trussel mot venstresidens prosjekt fordi Moen ønsker å forbedre mennesket i stedet for å gjøre noe med de undertrykkende sosiale forholdene i verden, som særlig rammer dem nederste på den kapitalistiske rangstigen.
Fra flere hold påpekes det at Ole Martin Moens forslag minner om nazistenes forsøk på rasehygiene. Dette er misvisende. Moen påpeker selv i Morgenbladet at forslaget hans ikke har noe å gjøre med rase eller etnisk opphav – det er intelligens han er opptatt av. Dessuten innebærer forslaget hans frivillighet, (i sterk kontrast til nazistenes totalitære metoder, får vi legge til for egen regning). Moen er imidlertid den første til å innrømme at hans forslag kan betegnes som en form for eugenikk (forbedring av arvestoffet).
Hvor uvanlig og rar er egentlig forestillingen om å forbedre menenskets intelligens der ute i den store verden?
Reaksjonene i norske aviser er lette å forstå. Det å skulle styre hvilke arveegenskaper fostre skal få fremstår i vårt politiske klima som en «bisarr og aparte» ide, som Erik Lunde, leder i Oslo KrF, skriver i et innlegg i Vårt Land. Et slikt forslag virker for de fleste som befinner seg innenfor mainstream i norsk politisk debatt også grunnleggende illiberalt, selv om Moen hevder det motsatte.
Bjørulv Braanen skriver: “Problemene med å skulle endre menneskehetens genmateriale er også uoverstigelige. Hvem skal for eksempel avgjøre hvilke egenskaper som er gode […]? […] Hva slags samfunn får vi hvis IQ stimuleres på bekostning av andre egenskaper?”
Slike retoriske spørsmål, som synes å ha som formål å avvise hele problemstillingen heller enn å ta den på alvor, viser at vi har en lang vei å gå i Norge hvis vi skal forstå hva denne debatten dreier seg om utenfor norske avisspalter.
For hvor uvanlig og rar er egentlig forestillingen om å forbedre menenskets intelligens (og andre evner) der ute i den store verden?
Folk som Ray Kurzweil, Stephen Wolfram, Max Tegmark og Nick Bostrom (de to sistnevnte for øvrig svensker) har imponerende karrierer å vise til innenfor sine fagfelt datateknologi, astrofysikk og filosofi. Disse forskerne er enige om at den voldsomt raske veksten i ren regnekraft, som har pågått i lang tid nå, viser at den teknologiske utviklingen mer generelt er i ferd med å ta av. Det betyr at forandringene i framtiden kommer til å skje mye raskere enn de fleste av oss i det hele tatt klarer å forestille oss. Dermed vil vi ikke bare få en menneskehet der de fleste gjennom en langsom utvelgingsprosess får 125 i IQ, slik Ole Martin Moen ser for seg, men noe radikalt annerledes, en fremtid det nesten ikke er mulig å drømme om. Sammenlignet med det disse forskerne mener, fremstår Ole Martin Moens forslag som rene konservatismen.
Det er vanskelig for oss som ikke er skolert innen feltene fysikk, datateknolog, bioteknologi og lignende felter å vurdere hvor realistiske slike tanker er. Men det er viktig å være klar over at de finnes og at de er vanskelige å avvise blankt. Til det er de logiske argumentene og de faktiske teknlogiske fremskrittene vi har sett de siste årene for overbevisende.
