Foto: Henrik Beckheim
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Helgetid er for mange synonymt med festing, eller rolige dager hjemme i sofaen. Men ikke for Beirut-fødte Makhtabi. Hun bruker både jobb og fritid på sin største lidenskap: å komme seg opp av godstolen og ut i naturen.
– Med alle små- og langturer, både på egenhånd, med familie og venner, og med gruppene fra Romsås frivillighetssentral, utgjør til sammen rundt 60-70 i løpet av et år, forteller hun.
Nå er hun ansatt i frivillighetssentralen på Romsås, hvor hun tar med seg grupper av flerkulturelle jenter og kvinner ut på tur i skog og mark.
Selv om jeg aldri ble en topputøver, så var skigåing viktig for å bli kjent med vanlige nordmenn.
Men hun har ikke alltid vært like begeistret for det norske friluftslivet.
– Familien min og jeg ankom Norge i januar 1976 som krigsflyktninger fra Libanon. Været var iskaldt og snøen lå overalt. Og så var dagene så korte. For en som kom fra Beirut, hvor det sjelden er under ti grader selv på vinteren, var dette et klimasjokk. Jeg ble fysisk og mentalt syk av den norske vinteren, og hadde migrene daglig de første ukene.
Kjøpte ski
Løsningen viste seg å være overraskende enkel. Samar måtte “bli venn” med det iskalde norske vinterværet.
– Vi bodde i en liten leilighet på Frogner. Jeg husker at jeg rundt marstider, knapt to måneder etter ankomsten, fant en skibutikk. Ski var ikke så dyrt på den tiden, så jeg tok sjansen.
Skiparet, som hun delte med ektemannen, ble starten på et kjærlighetsforhold til friluftslivet. Det forholdet enda lever i dag, flere skipar, termoser og regntøysfrakker senere.
– For meg var det helt klart et pluss å bli med på skiaktiviteter. Selv om jeg aldri ble en topputøver, så var det viktig for å bli kjent med vanlige nordmenn der de kanskje trives best og er mest vennlige og snakkesalige – i skisporet. Et eller annet skjer med folks humør når går på ski om vinteren, i marka om våren, eller i fjellet i sommervarmen.
Gir fellesskapsfølelse
For Fahim Naeem, fra Pakistansk Kulturforening på Skedsmo, har tiden i Norge bydd på lignende erfaringer.
– Å gå på tur en kanskje den beste måten for oss “utenfra” å bli kjent med nordmenn på.
For knapt et år siden hadde han med norsk-pakistanere i alle aldre ut på markatur.
– Vi ble behørig lagt merke til. Det skjer gjerne når man en så stor gruppe som “skiller seg litt ut”. Men reaksjonene underveis var bare positive. Ute i marka var vi ikke “innvandrere”, men “turgåere”. Og det tror jeg igjen skapte et spesielt fellesskap innad i gruppen, men også med naturen og andre som var på tur.
Viktig å lære turkultur
Både Naeem og Maktabi var tilstede under årets konferanse for nettverksbygging og flerkulturelt friluftsliv. Én ting var de enige om.
– Som førstegenerasjon i Norge har vi et ansvar for våre etterkommere. Turkulturen i Norge står for gode verdier, som inkludering og mellommenneskelig kontakt. Nå som stadig flere unge flerkulturelle føler utenforskap, er dette viktigere enn noen gang å gi videre, sa Naeem.
For Maktabi er turkulturen ikke bare hygge og moro, men også læring og alvor.
– Uten å lære meg å gå på ski hadde jeg ikke forsøkt å kommunisere med vilt fremmede. Faktisk er disse første møtene noe av det viktigste man får med seg som nyankommen. Når ektemannen min og jeg tok trikken til Frognerseteren, var vi nødt til å snakke med folk, og til slutt lære språket. Uten å delta aktivt i nordmenns hverdag står man dårligere rustet til å lære seg språket, og med tiden få jobb og bli en fullverdig del av samfunnet.
Handler om “både og”
– Hva tenker dere om SV-representant Karin Andersens forslag om å gjøre allemannsretten til en grunnlovsfestet rett?
– Helt enig med henne. Vi som er innvandrere kommer i stor grad fra land hvor det ikke finnes fri ferdsel, hvor store områder er privatiserte eller utrygge, og hvor man følgelig ikke får til samme turkultur som i Norge, var tonen fra Naeem.
Et godt lovforslag som fremtidige generasjoner, tenker Makhtabi.
– For det er til syvende og sist dem det handler om. Fremtidens innvandrer- og flyktningbarn er morgendagens norske borgere. Jeg har alltid lært barna mine, og oppfordret andres barn, både i tursammenheng, og utenfor, at man må delta. For da får man vist de beste sidene av seg selv. Flerkultur handler om “både og”, ikke “enten-eller”. At man får tatt med de beste sidene fra både det norske og opprinnelseskulturen.
