Foto: Pressebilder
- Derfor kom etikken i bakgrunnen da Drammen vedtok å bare ta imot ukrainere| Kim Ericsson - 17.03.2024
- Det vanskelige ID-papiret - 15.12.2016
- Den indiske rasismen - 21.06.2016
I mai ble kongoleseren Masonda Ketada Oliver banket til døde av sinte indere i en forstad til Delhi. En uke senere skal syv personer av afrikansk opprinnelse ha blitt angrepet i tre forskjellige oppgjør, også i Delhi. Disse og flere andre angrep på afrikanere i India har brakt en rekke spørsmål: Er India et rasistisk land? Er den indiske rasismen verre enn andre steder?
Washington Post omtalte i 2013 en undersøkelse laget av World Values Survey. Den viser et verdenskart der man ved hjelp av fargekoder angivelig kan peke ut verdens mest og minst tolerante land. India var et av de mest rasistiske landene, ifølge denne undersøkelsen.
Deltakerne i undersøkelsen var bedt om å velge hvem de kunne tenke seg å ha som naboer, og kartet viser hvor mange som svarte «noen av en annen rase». Problemet er bare at ingenting tyder på at ordet rase er definert overfor deltakerne. Ordet «rase» kan ha sterkt varierende valør avhengig av hvem som bruker det. I USA brukes ordet ofte i dets trolig mest bokstavelige betydning, altså for å beskrive hudfarge, men i Europa kobles ofte ordet med innvandringsspørsmål, slik at «en annen rase» likeså godt kan beskrive en rumener i Trondheim. I India kan rase i de aller fleste tilfeller oversettes til «kaste», som angir en forutbestemt sosial rang og hvilket yrke du kan ta, noe som igjen avgjør hvilket segment av befolkningen du tilhører.
Den indiske rasismen er ikke så ulik annen rasisme. Den gjør vondt.
Rasisme basert på kaste er ikke mindre alvorlig. Kastebasert diskriminering er et stort problem i landet.
Koloniarven
India har sitt eget postkoloniale rasismeproblem, for det skal vel ikke så mye fantasi til for å se at kolonitiden har spilt en viktig, og destruktiv, rolle. For alle som har satt sin fot i et indisk apotek, eller i et apotek i et hvilket som helst annet koloniland der innbyggerne har mørk hudfarge, har sett det: Rekkene med blekekremer, blekeskrubber, klorinmasker, ayurvediske blekesalver, blekesåper og andre remedier som lover deg lys hud på rekordtid. Gjennom flere hundre år under britisk kontroll har utallige generasjoner av indere fått banket inn at mørk hudfarge indikerer at man jobber utendørs og dermed er fattig og/eller tilhører en lavere kaste. Lys hudfarge var i sin tid et tegn på at du var britisk, og forteller fortsatt at du tilhører et høyere lag av samfunnet. Her finnes det selvfølgelig unntak, men dersom du skulle være så uheldig å være rik og samtidig ha mørk hud, finnes altså kremer og behandlinger som kan hjelpe deg.
Indiskafrikanere
Til tross for at India fortsatt har et vell av økonomiske utfordringer og et massivt fattigdomsproblem, aksepterer landet et betydelig antall studenter fra afrikanske land, så som Nigeria, Uganda, Kongo og Somalia. Disse får ofte gunstige stipender til å ta en solid utdannelse. Og her kan man jo bare begynne å forestille seg hvilke utfordringer de afrikanske studentene møter, i et land der det å ha mørk hud assosieres med fattigdom og lav status. Da er det kanskje ikke så rart at det oppstår gnisninger – og at det noen ganger ender tragisk.
India Today forteller om stor uenighet hva svarene angår. Den kjente indiske sosiologen Dipankar Gupta uttaler at rasisme er noe som sitter dypt i indere og at indere flest er grunnleggende skeptiske til afrikanere. Representanter for den indiske statsministerens parti, BJP, sier dog at volden mot afrikanere i landet må ses som enkeltepisoder og ikke som et samfunnsproblem.
Rasismen må bekjempes på mange fronter, for den er skjult bak begreper som ikke alltid er lette å gjenkjenne, verken for den som uttaler dem eller mottakeren. Fordommer finnes overalt, bak en lang liste av begreper, og den indiske rasismen er ikke så ulik annen rasisme. Den gjør vondt.
Da jeg bodde i Delhi, og skulle ta et bilde av en venn av meg, kom også en annen venn av meg forbi. Jeg ba han om å bli med på bildet. Han så på meg med stor forundring og sa: «Par me kala hoo» (’Men jeg er jo svart’). Han forklarte videre at han ikke ville ødelegge bildet, og undret seg oppriktig over at jeg ville ha han med. Til slutt lot han seg overtale mot at jeg lovet ’photoshoppe’ hudfargen hans til en lysere nyanse – et løfte jeg brøt.
Omtrent på samme tidspunkt som filmen jeg beskrev innledningsvis kom ut, bodde jeg selv i en av USAs sørstater, der jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg var ganske så “blenda-hvit”, men ble stormende forelsket i en adoptert jente som var halvt svart, kvart hvit og kvart ’Native American’ (amerikansk urbefolkning, red.anm). Vi ble sammen, uten for mange hevede øyenbryn, men ved ett tilfelle, i et friminutt, hvisket en person bak oss til en medelev:
«There is that black girl who thinks she’s white».
UNDERTEKST:
I den indisk-regisserte filmen Mississippi Masala fra 1991 får ordet hudfarge utvidet betydning. Mina er datter av en familie av tredjegenerasjons ugandisk-indere, og er født og oppvokst i Ugandas hovedstad, Kampala. Etter hvert som det britiske kolonistyret mister grepet om Uganda, overtar brutale militærledere, og i 1971 besluttes det at alle asiater, brakt til landet i løpet av kolonitiden, skal deporteres. Mina og familien hennes flykter til England, men ender noen år senere i den amerikanske sørstaten Mississippi. Mina oppdager fort at hudfargen hennes har ulik valør og betydning avhengig av hvem man spør. Familien oppfatter seg selv som en blanding av indere, afrikanere og amerikanere, men Mina oppdager at hun, til tross for hudfargen, ikke har så mye til felles med svarte amerikanere som hun først blir påvirket til å tro. Filmen belyser at rasisme kommer i mange varianter, og at selv en slående lik hudfarge ikke behøver å bety at to mennesker kommer til å oppleve bare harmoni.
