Slik lever pakistanske kvinner i Norge

• Author
• Recent Posts

Jan-Henrik Kulberg

Latest posts by Jan-Henrik Kulberg (see all)

• Slik lever pakistanske kvinner i Norge - 01.07.2016

– Det levde livet mitt, det har satt seg i kroppen min. Sitatet er hentet fra en av de tjue kvinnene som Beate Lie Sverre har fulgt over halvannet år. 

HSN-forskeren har vært med dem hjemme, på bussen, på de ukentlige møtene i en frivillig organisasjon og i moskeen.  Med deltakende observasjon har hun både observert og deltatt i aktivitetene og samtalene, og hun har gjort intervjuer. 

En trang verden
Hun har hørt dem fortelle om opplevelsen av å leve i en trang verden. En verden med begrensninger, skapt av det norske velferdssamfunnet og av “det pakistanske miljøet” i Oslo. På bussen har hun for eksempel observert hvordan norske kvinner bytter sete når de pakistanske kvinnene kommer på.  

De har følt seg undertrykket av det de selv kaller “de andre pakistanerne” i Oslo.

Likevel har kvinnene funnet en måte å hjelpe hverandre på. De er nemlig slett ikke hjelpeløse. Mer om det snart, men først litt mer om utfordringene de har møtt i Norge. 

Etter å ha fulgt disse kvinnene over så lang tid, står det klart for Lie Sverre at det har hatt sin pris å komme som ung og nygiftet fra Pakistan til Norge på 70-tallet.

Smertelige livserfaringer
– Mange av disse kvinnene reiste til Norge for å leve med mannen de var blitt giftet bort til. Kvinnene jeg har fulgt kom fra storbyer og var relativt ressurssterke. Mange  snakker norsk, og nesten alle har vært i lønnet arbeid. Men de sliter med helseproblemer. Jeg har fått innsikt i smertelige livserfaringer i form av betydelige identitetsutfordringer og omfattende kroppslige og mentale smerter. Kvinnene lider av kroniske muskel-skjelettsmerter, og smertene forstås som reaksjoner på migrantlivets mange utfordringer. 

I over førti år har disse kvinnene følt at de må passe seg og tilpasse seg. I den senere tiden har vi hørt mye om hvordan unge muslimske kvinner gjør opprør mot undertrykkende holdninger i egne miljøer. Doktorgradsarbeidet til Beate Lie Sverre viser at også de eldre kvinnene har følt seg undertrykket. 

“De andre pakistanerne”
– Det som er ganske overraskende, er at de har følt seg undertrykket av det de selv kaller “de andre pakistanerne” i Oslo.  De forteller om et miljø som utøver stor sosial kontroll overfor kvinner, både unge og gamle. Disse kvinnene har tatt avstand fra “det pakistanske miljøet” i Oslo, men har kjent seg veldig kontrollert. De opplever seg som en buffer mellom mennene og barna. Mennenes ære er sterkt knyttet til hvordan deres kvinner og barn oppfører seg, sier Lie Sverre. 

Norsk ekskludering
Hun trekker frem det “norske bygdedyret” som en parallell, og mener denne formen for  sosial kontroll kan forekomme i mange typer miljøer, også norske. Dessuten påpeker hun at det norske samfunnet har bidratt til å gjøre livet trangt for disse kvinnene. 

– Det kalde klimaet påvirker dem, både rent kroppslig i form av smerter, i tillegg til at det lett gjør dem isolert. De har også opplevd mange ekskluderings-prosesser i det norske samfunnet, både i helsevesenet, i det offentlige rom og i arbeidslivet. Jeg gikk sammen med dem, og opplevde hvordan norske kvinner tok avstand, gjennom for eksempel å flytte seg vekk fra dem på bussen.  

Lie Sverre sier kvinnene opplever særlig islamofobi; den norske frykten for islam, som belastende. 

– De reagerer hver gang det kommer negative oppslag om muslimer og føler at de blir ansvarliggjort for andres handlinger. 

– Det som har såret meg mest i Norge, er å lese i avisene om hvordan islam og muslimer blir trakassert. Det er jo litt sårt når man leser så mye som ikke stemmer om oss, som en av dem sa til meg.

Hvordan du møtes 
Det finnes mye forskning som viser at det som har størst betydning for din psykiske helse som migrant, er hvordan du blir møtt i mottakerlandet.  Det har faktisk mer å si enn hva du har med deg av opplevelser hjemmefra og dine personlige egenskaper. 

– Dette er et viktig budskap, og særlig når vi snakker om flyktninger. Jeg er jo antropolog, og i et av kapitlene mine diskuterer jeg hvordan det norske samfunnet både ekskluderer og inkluderer. Det er ikke tvil om at det er mye i det norske velferdssamfunnet som bidrar til å ekskludere, og som skaper dårligere helse for migranter og flyktninger. Noe av retorikken som brukes i dag, der de oftest omtales som et problem og som en trussel, er ikke bra, og i hvert fall ikke helsefremmende, sier Lie Sverre.

I avhandlingen bruker hun konsekvent begrepet “migrant” fordi hun mener “innvandrer” er et utfordrende begrep som har fått en negativ og stigmatiserende betydning.  

Skaper helse selv
Hun oppdaget etter hvert at de eldre pakistanske kvinnene slett ikke var hjelpeløse eller passive. 

– Det er jo det inntrykket vi ofte får av eldre migrant-kvinner i Norge.  At de er syke og lever nokså triste og isolerte liv og ikke deltar på sosiale fellesarenaer eller i samfunnslivet. Det jeg oppdaget, var at disse kvinnene hjelper hverandre og skaper et fellesskap som er helsebringende for dem, sier forskeren, som også er sykepleier.   

– Det er så godt å komme ut av hjemmet mitt, og få være sammen med disse kvinnene og delta i dette fellesskapet, det gjør meg godt, sier en av kvinnene i undersøkelsen.

Det hun sikter til, er en frivillig organisasjon i Oslo, der kvinnene møtes to ganger i uken. Tilbudet ble startet av en indisk sykepleier, som hadde observert mange av plagene og utfordringene som denne gruppen kvinner slet med.  

– Gjennom deltakelsen i dette migrantkvinne-fellesskapet der kvinnene møtes på tvers av religioner og etnisitet, utøver kvinnene helsefremmende aktiviteter i stort monn, forteller Lie Sverre.                                                                                     

Leker “sisten”
– De gjør fysiske øvelser som yoga, og de leker sammen, blant annet leker de “sisten”. De deler helsekunnskap, og de praktiserer muslimsk bønn, som også er en fysisk aktivitet og en kilde til helse for dem.  Det er måten de er sammen på, som har noen veldig positive effekter. Min tolkning av det jeg var med på, er at det er et verdighets-bekreftende samvær som gir kraft og gode betingelser for det betydelige identitetsarbeidet de utfører. Dette er veldig viktig. Gjennom migrasjon får man gjerne opplevelser av veldig mange tap, og det største av dem er tapet av deg selv. Hvem er nå egentlig jeg? Jeg har mistet hjemmet mitt, familien min, vennene mine, nettverket mitt og landet mitt. Gjennom samværet bekrefter kvinnene hverandre, og de skaper nye identiteter. Det er helsebringende, sier Beate Lie Sverre. 

Hun betegner dette som et hovedfunn i arbeidet sitt. 

– Hva kan vi lære? Er det noe i det du har funnet ut som samfunnet kan ha nytte av?

– Jeg mener det må legges til rette for at disse ressursene som kvinnene selv har, anvendes. Det innebærer å skape møteplasser der en viktig ingrediens er at deltakerne må ha noe felles, det være seg migrant-erfaringer, alder, kjønn, religion eller felles interesser. Det fremmer helse, og bidrar til en trygg base som er en forutsetning for integrasjon i majoritetssamfunnet. Det offentlige må samarbeide med frivilligheten, og vi må styrke frivillighetens vilkår. Dette senteret er støttet av Oslo kommune, og det er en støtte som åpenbart gir kommunen noe tilbake, gjennom at disse kvinnene gjør hverandre friskere, sier Beate Lie Sverre.

Om forskningen: