En ny bevissthet er i ferd med å bre seg. Ikke bare fagmiljøene, men også politikerne og folk flest begynner å innse at personer med funksjonsnedsettelser og utviklingshemminger har en naturlig plass i alle deler av samfunnslivet. Også i minoritetsmiljøene er det endring. Barn gjemmes ikke lenger bort i samme grad, selv om tabuer og skam fremdeles finnes.
Mulighetene for deltakelse har blitt bedre. Likevel er det store mangler. Den nylig ferdigstilte offentlige utredningen På lik linje (NOU 2016:17) viser at bare 25 prosent av utviklingshemmede (altså de med nedsatt kognitivt funksjonsnivå) jobber. 90 prosent av dem igjen jobber på tilrettelagte arbeidsplasser.
Men NOU-en forteller oss også mye mer. I usedvanlig klare ordelag får leseren presentert hvordan rettighetene og mulighetene til utviklingshemmede neglisjeres. Utrederne lister opp en lang rekke områder der Norge ikke følger sine internasjonale forpliktelser. Det svikter på så å si alle områder. I et land som Norge, som både har ressurser og lenge har hatt et generelt høyt bevissthetsnivå hva gjelder svake grupper, er det forstemmende at en bestemt gruppe har blitt så til de grader oversett.
Utrederne har i sitt arbeid dessverre hatt én stor blindsone: Minoritetene er fullstendig utelatt. Det er synd.
NOU-en er slik sett meget viktig og et velkomment stykke arbeid. Den viser at selv om mye av rettighetsarbeidet er gjort på formelt nivå i lovverk og regelverk, er det langt igjen til rettighetene faktisk er oppfylt. Derfor foreslår utrederne åtte konkrete løft for å forbedre situasjonen. Det trengs.
Utrederne har i sitt arbeid dessverre hatt én stor blindsone: Minoritetene er fullstendig utelatt. Det er synd, for, som leseren kan se flere eksempler på i dette nummeret av Utrop, har minoritetsfamilier der ett eller flere av barna har funksjonsnedsettelser, en del ekstra utfordringer og særskilte problemer. Kulturelle tabuer, manglende informasjon, språkutfordringer og isolasjon rammer denne gruppen. Dette burde utrederne bak NOU 2016:17 tatt høyde for. For, som det heter i mandatet som utrederne fikk da utvalget ble nedsatt i 2016:
«Hvis utvalget mener at enkelte grupper av mennesker med utviklingshemming er særlig utsatt eller har andre problemer enn det som kan beskrives generelt, for eksempel på bakgrunn av sosiale forhold, geografisk tilhørighet, etnisk bakgrunn, kjønn eller andre forhold, kan dette refereres i utredningen». Utrop er overrasket over at utrederne tilsynelatende har kommet til den konklusjon at minoriteter med utviklingshemming ikke er «særlig utsatt eller har andre problemer enn det som kan beskrives generelt».
Utrop regner med at politikerne som har mottatt NOU-en, ser at den har mangler når det gjelder å beskrive utfordringene minoriteter med utviklingshemming har og foreslå egnede tiltak for å bedre deres levekår. Utrop vil følge spent med på hva politikerne presterer på dette området.
