- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
I NRK-dokumentaren “Kan grenser brytes” fra 1984 dukker nåværende kunstnerisk leder i Nordic Black Theatre, Cliff Moustache, opp som som ung og energisk radio-DJ på Radio Immigranten, sammen med en gjeng ungdommer.
Knapt to år tidligere hadde kulturmyndighetene løsnet jerngrepet om eteren, og det ble lov å etablere private radiokanaler. En gjeng idealister gikk sammen om å opprette Radio Immigranten (senere Radio Tellus), som ble den første radiokanalen med det flerkulturelle Norge som tema. Og i noen få år var Moustache en del av eventyret.
– Herregud, som jeg så ut. Det er jo så lenge siden sist, utbryter Moustache på Nordic Blacks hovedkvarter på Grønland, når jeg viser ham skjermdumpen av seg selv fra NRK-dokumentaren.
“Integreringsdiskusjonen” ser jeg på som gammeldags, og som best egnet til å fjerne folks trygghet og positive identitet.
Fremdeles idealist
Før han kom til Norge i 1982, hadde Moustache vokst opp i England, hvor han tok radio- og teaterutdanning. Han skjønte fra tidlig av at språk er makt.
– Jeg er fortsatt den samme som den gang, en idealist med kampglød. Jeg tror aldri jeg kommer til å miste denne gløden, sier han selvsikkert.
Noen få måneder etter ankomst ble en ung Moustache kjent med Khalid Salimi, et vennskap de har bevart helt til i dag.
– Året etter ble radiomonopolet til NRK avskaffet. Lokale og private radiokanaler spratt opp overalt, og man fikk en enorm utvidelse av det offentlige ytringsrommet. Folk som oss innså behovet for en radiokanal i Oslo som kunne være til for en flerkulturell befolkning i vekst.
Kunst, musikk og politikk
Ung og full av pågangsmot trådte Moustache til. I fire år var han stemmen og DJen bak radioprogrammet Music & Awareness, torsdagskveldene fra ti til elleve, som var det første programmet med reggae og afrikansk musikk på plakaten i en norsk radiostasjon noen sinne.
– Jeg husker at vi på den tiden delte frekvens med Studentradioen, Radio Nova, Kulturradioen og Radio Maran Ata. Konkurransen var hard, og man måtte være et friskt pust, så jeg valgte å kombinere musikk og politikk.
Etter hvert gikk han over til ren borgerjournalistikk. Han samlet en gjeng håpefulle ungdoms- og barneskoleelever, som på fritiden fikk gjennom programmet Radio Black & White fritt utfolde seg i medierollen, og som formidlere av sine budskap.
– NRK-dokumentaren fanget godt entusiasmen og kreativiteten som fantes blant ungdommene. Jeg tror vi lyktes godt i de årene vi hadde programmet fordi hele gjengen brant for programmet. Og så lyktes vi jo å skape gode forbilder, blant annet gjennom Ulrik Imtiaz Rolfsen, som i dag er en anerkjent filmskaper og regissør.
Solidariteten som ble borte
– Har ting blitt bedre eller verre i Norge nå med tanke på integrering, inkludering og deltakelse?
– 80-tallet var langt verre når det gjaldt åpen rasisme. Innvandrerbefolkningen var i klart mindretall, og det var lettere å bli utpekt som syndebukk for det ene eller det andre. Ting har helt klart blitt bedre blant mange når det gjelder bevisstgjøring. For meg var den norske solidaritetens største seier da flere tusener møtte frem på Youngstorget i 1991 for å vise FMI-lederen Arne Myrdal ryggen. Samfunnet har også endret seg positivt i den forstand at vi nå har journalister, politikere, bedriftseiere og offentlige maktpersoner med annen bakgrunn enn etnisk norsk.
Samtidig synes Moustache at det går tråere på det menneskelige planet.
– Folk på 80-tallet var mer villige til å gå kompromissløst ut mot rasismen. Nå kan man poste hatefulle innlegg på nett nærmest uten å tenke på konsekvensene. Så er det måten enkelte har tatt imot den siste tidens flyktningstrøm på, som gjør at jeg får inntrykk av at 80-tallets solidaritet nå er praktisk talt bankerott. Vi er blitt mer kortsiktige og opptatte av å avfeie, og har mistet fokuset på mennesker som berikelse.
Savner radiotiden
Radiotiden preget av nesten grenseløst engasjement savner han. Men enda mere savner han en “ordentlig flerkulturell community-radio”.
– Radio Immigranten, som etter hvert gikk over til å hete Radio Tellus, la ned driften i 2008. Vi har ingen lokal nærradio her i Oslo med globalt og mangfoldig fokus. Vi hadde veldig sammensatt publikum, noe som skapte en egen dynamikk. Nå handler det mest om å være kommersielle.
– Hvorfor mener du det er så viktig med en flerkulturell radio?
– Fordi det handler om synliggjøring på egne premisser, om å bygge opp en spesiell form for kompetanse. I Storbritannia ligger man langt foran Norge når det gjelder å være bevisste på dette feltet.
Over til teateret
Sitt karakteristiske engasjement har Moustache tatt fra radioen til teateret, som kunstnerisk leder for Nordic Black Theatre, som holder til på Grønland i Oslo.
– Fokuset vårt er på den ene siden selvdefinering, og på den andre synliggjøring. Nordic Black er et prosjekt som har sosial, kulturell og politisk forankring som skal gi særlig unge et håp og en hjelp frem i livet. Slik jeg engang fikk hjelp til å følge mine egne drømmer. Jeg ser dette som et alternativ til maninstream-teateret, slik jeg min radiotid så “Black & White” som et alternativ til “vanlig” og “kommersiell” ungdomsradio.
– Ser du på deg som godt integrert, etter 34-35 år som bofast i Norge?
– Jeg har en individuell tilnærming til dette spørsmålet. Selve “integreringsdiskusjonen” ser jeg på som gammeldags, og som best egnet til å fjerne folks trygghet og positive identitet. Jeg tenker den handler om hvem som får lov til å sette premissene og ekskludere enkelte fra det jeg ser på som det “store vi”. Jeg vil ikke kalle meg “integrert”, men ser på meg selv som en helt vanlig fyr, med håp og drømmer, som kom utenfra, og fant meg en plass i Norge.
Cliff Moustache (født 1952 på Seychellene) er en norsk dramatiker, teaterregissør og kunstnerisk leder av Nordic Black Theatre i Oslo. Han har skrevet, regissert og spilt i en stor del av teaterets oppsetninger. Han har bodd i Norge siden 1982.
I 1996 mottok han Oslo bys kunstnerpris og i 2001 var han nominert til Heddaprisen i kategorien Åpen klasse. Han har vært jurymedlem for Heddaprisen i 2014, 2015 og 2016.