Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
– Jeg prøvde å slå tilbake så hardt jeg kunne, men det var jo grenser for hvor mye en sjuåring kunne utrette fysisk mot langt sterkere voksne som holdt deg på bakken.
Slik beskrev den somalisk-britiske psykiateren Leyla Hussein sin opplevelse rundt gudniin, som er det tradisjonelle somaliske ordet for kvinnelig omskjæring, til et skrekkslagent publikum under sitt innlegg under Oslo Freedom Forum i mai i år.
Feststemning
Hussein visste ikke hva som skulle skje den dagen da hun våknet.
Som “nyskåret” vanket det gaver på pikerommet. Alt fra penger, til klokker til søtsaker.
– Jeg merket at huset var i en slags feststemning, og at det ble laget mye god mat. En jevnaldrende venninne fortalte meg at dette skulle bli “min store dag”. Så begynte å jeg undres, for det var ikke bursdagen min, og jeg som elsket fester..
Så plutselig hørte Leyla et skjærende skrik fra naborommet, fra sin søster, da hun ble skåret i.
– Skriket er noe av det frykteligste jeg kan huske, og hørtes ut som et dyr som ble slaktet. Kort etter sa “omskjæringslegen” at det var min tur, og da startet mitt smertehelvete. En kan ikke forestille seg hva det innebærer å få skåret vekk et stykke av din egen kropp, uten bedøvelse.
Som “nyskåret” vanket det gaver på pikerommet. Alt fra penger, til klokker til søtsaker.
– Sjokolade er også en vanlig gave å gi til jenter som gjennomgår gudniin. Men jeg fikk høre at jeg ikke skulle få det fordi jeg hadde kjempet imot.
Renhet i overgrep
Smertehelvetet til tross, Leyla aksepterte inngrepet i sin eget kropp, som del av sin kultur.
– For meg som somalisk ungjente var det ingen spørsmål å stille om gudniin. Det var bare noe alle jenter måtte gjennom. Da familien vår flyttet til Saudi-Arabia og jeg begynte på skole var det første de andre somaliskfødte jentene på skolen spurte meg om jeg var “skåret”. Jeg sa ja, og da sa de andre “greit, da kan vi leke med henne”.
Leyla sier dette aspektet er sentralt i rettferdiggjøringen av det å kutte i kvinners kjønnsorgan.
– En jente som er “skåret” sees på som ren og som mindre syndig. Gudniin, eller som vi heller skal kalle det, kjønnslemlestelse, handler om kulturell kontroll av kvinners kropp og kvinners seksualitet. Tenk dere at vi her på scenen skulle dratt frem en ungjente, holdt henne nede og fått henne til å sprike med bena før vi hadde skjært i henne. Bare det å ta på en jentes kjønnsorgan mot hennes vilje er et overgrep i seg selv, og det gjør kjønnslemlestelse til et seksuelt overgrep.
Stadige flashbacks
Husseins kamp mot kjønnslemlestelse startet etter å ha vært hos gynekologen. Da var hun forlengst blitt voksen, og skulle få egne unger.
– Jeg begynte å få flashbacks fra det som skjedde i Somalia under sjekket, og kunne ikke annet enn fortelle om det som jeg egentlig hadde fortrengt.
Som terapeut er hun mer enn klar over at de psykiske konsekvensene av et slikt inngrep ofte kan være langt verre enn de fysiske.
– En ting er at man sliter med seksuell dysfunksjon, vannlating og menstruasjon. Verre er følelsen av maktesløshet, skam og sinne. Kvinnene som tvang meg og holdt meg nede mens kniven skar i meg, var noen av de jeg stolte mest på. Jeg har den dag i dag problemer med å stole på mennesker nettopp på grunn av dette sviket.
– Inkluder mennene
Sinnet har Hussein likevel gjort noe konstruktivt med. I 2013 grunnla hun The Dahlia Project, et nettverk som har som målsetning å fjerne alle former for kjønnslemlestelse av kvinner, og hvor hun jobber med et team av det hun kaller for “overlevere”.
– Sammen finner man styrke, og alle i mitt team har gjennomgått en eller annen form for inngrep i egen kropp. Det gjør at vi har førstehåndserfaring og personlig engasjement til å kjempe mot kjønnslemlestelse.
Håp finnes det uansett, var også hennes budskap til de fremmøtte på Oslo Nye Teater. Hun viste blant annet til sin egen datter.
– Hun er uskåret og fri til å følge sin egen vilje. Og stadig flere blir som henne. For det er vi, mødrene som må presse frem endringene.
Hussein mener også det er viktig å få med mennene på laget.
– I en kultur som vår har menn mye å si, og derfor må de overbevises og oppdras til respekt for kvinners rett til egen kropp. Får vi mennene med, vil de også si ifra og ta til motmæle mot ukulturen med kjønnslemlestelse. Og da er mye gjort.
