Foto: Claudio Castello
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
– Nå må du skjønne at du og sin sønns liv er i fare. Ta med det aller nødvendigste, og dere blir kjørt til bussterminalen.
En mors siste ord til en datter og et barnebarn. Kun noen timer senere var Anita Faranzeh på en buss på vei til den tyrkiske grensen. På en bensinstasjon i den siste grensebyen må hun bytte buss. Hun må være forsiktig, for det er veldig vanlig at flyktende iranere blir skygget av regjeringens agenter, selv over grensen.
– Jeg hadde dagene i forveien fått beskjed om å møte opp på det lokale rådhuset i distriktet hvor jeg bodde i Teheran. Mest sannsynligvis var dette et påskudd for en ulovlig arrestasjon med alt det grusomme det medfører, som forhør og tortur. Beslutningen om å flykte fra Iran var vanskelig, men til syvende og sist det eneste riktige.
Retten til religionsfrihet innebærer også retten til å velge å ikke ha en tro.
Lykkelig barndom
Faranzeh ble født i 1972 i Gorgan nær den iranske svartehavskysten. Familiefaren var ingeniør, og Anita, moren og søstrene hadde det godt på alle måter.
– Iran var på den tiden et svært progressivt samfunn. Selv om landet ikke var et liberalt demokrati under sjahen, var det langt bedre enn det man opplever nå under den islamske republikken. Faren min var feminist, og pushet meg og søstrene mine til å bli selvstendige kvinner og ta utdannelse.
Faranzeh var ennå barn da tingenes tilstand endret seg totalt etter revolusjonen, og religionens totalinntog i samfunnet var et faktum.
– Jeg husker godt våren 1980, da de endelige lovforskriftene om kvinners tildekking ble vedtatt. Fra å ha en skoleuniform med knelangt skjørt fikk vi nye kjortler som dekket alt, inkludert hodet. For meg var det et sjokk. Å leke sammen med gutter var noe vi jenter tok som en selvfølge, så det å begynne å leke segregert og dekke seg til føltes unaturlig.
Kalt farlig av læreren
Som trettenåring hadde Faranzeh en opplevelse etter endt skoledag. En lærerinne innkalte henne og moren til et møte.
– Lærerinnen var vanvittig konservativ og religiøs, selv for datidens standarder. Hun holdt en nærmest flammende tale om hvor “farlig” og “forførerisk” jeg var, og at jeg måtte “konsentrere meg mer om å studere”. Hun mente at vi kvinner måtte dekke oss til for å ikke vekke menns begjær.
For henne ble drømmen å komme til USA, hvor det finnes et stort eksil-iransk miljø.
I Tyrkia kunne hun søke og få asyl, men så var det trygghetsfølelsen.
– I Tyrkia finnes det mange iranske agenter som skygger deg og rapporterer hva gjør ned til minste detalj. Jeg fikk stadige formaninger om at jeg ikke kunne regne med å være 100 prosent sikker i landet.
En tragikomisk opplevelse hadde hun på USAs ambassade, da hun skulle starte på asylsøknadsprosessen sin. Ambassadesekretæren, mest sannsynligvis en kristenfundamentalist, kevde at Anita sverget på Bibelen, noe hun nektet plent.
– Jeg svarte at jeg er ateist, og at jeg ikke ville sverge på en bok jeg så på som fiksjon. Og da ble han sint, og jeg fikk jeg beskjed om å pelle meg ut.
Hun var etter hvert på besøk hos den norske og svenske ambassaden, med et helt annet utfall.
– Jeg ble invitert på møte. Ingen fordømmelse, ingen sverging på Bibelen eller Koranen eller noen annen religiøs bok. Bare toleranse og medmenneskelighet. Jeg fikk først tilslag på asylsøknaden min i Norge, og valgte derfor å komme hit.
Forelsket ved første blikk
Anita og sønnen ankom Norge i mars 2003. Hun sammenlikner sine første måneder med sin første forelskelse som ungjente.
– Selv om Norge ikke er verdens varmeste samfunn og nordmenn et resevert folkeslag, må jeg si at jeg ble forelsket i Norge. I Norge kan du som kvinne gjøre ting som kvinner i mange andre land knapt kan drømme om. Vi har ytringsfrihet og rett til demokratisk forsamling. Ja, det så finnes også rasisme og rasister, men rasismen som jeg har sett i Iran og andre steder i Asia, er langt verre.
– Ser du på deg selv som norsk etter 14 år i Norge? Som integrert, assimilert, eller hva det nå skulle være?
– Jeg ser på meg selv som en del av planeten Jorden, og som en del av menneskeheten. Og derfor kjemper jeg for rettigheter som skal være universelle. I Norge har man klart å kjempe frem disse grunnleggende rettighetene innenfor likestilling, noe som har gitt meg sterk inspirasjon til å fortsette videre med dette arbeidet.
Retten til å ikke tro
Som leder i Sekulært Forum kjemper Faranzeh for det hun kaller retten til å ikke tro.
– Retten til religionsfrihet innebærer også retten til å velge å ikke ha en tro, og retten til å ikke bli utsatt for f eks diskriminering eller vold under påskudd av religiøs frihet.
– Er det for lett å bli krenket i dagens religionsdebatt?
– Når det gjelder islamisme, er dette tilfelle. Min og andre likesinnedes kritikk av religionen islam går på de ekstreme og menneskefiendtlige aspektene. Vi kritiserer ikke vanlig troende eller sekulære muslimer.
Ofte er dette noe som lett mistolkes, både bevisst og ubevisst, mener Faranzeh.
– Flesteparten er åpne når det gjelder kulturkritikk, men ikke kritikk av det teologiske, av selve kjernen i islam. Noen begynner da å spille krenkelseskortet.
Kan resitere Koranen
Til tross for at hun kaller seg ateist, har Faranzeh årlange teologiske studier i islam bak seg.
– Fra tredjeklasse til man går ut av universitetet er Koran- og religionsstudier obligatorisk i Iran. Jeg kan dra frem et eksemplar av Koranen og resitere den på arabisk fullt ut. Vi hadde ikke noe valg. Og ungene som går på skolen nå i Iran, har heller ikke noe valg.
– Hvorfor velger enkelte, også her i Norge, å gå i forsvarsposisjon når det kommer til kultur- og religionskritikk?
– Jeg tenker det har med sedvane og praksis å gjøre. I Europa og Vesten utviklet man som følge av opplysningstiden en kultur hvor det å kritisere er ikke bare tillatt, men også en legitim måte å skape samfunnsforbedringer på. I islamske land, eller i det hele tatt asiatiske land, sees kritikk på som en “negativ størrelse”, og man har ikke en tradisjon for konstruktiv kritikk som fører til positiv samfunnsutvikling.
Snakk ut
Faranzeh håper på en friest mulig samfunnsdebatt som motstrategi tll det hun ser på som en styrking av negative krefter, både blant majoritet og minoritet.
– Vi er nødt til å snakke ut. Gruppepresset er sterkt i lukkede miljøer, enten det handler om strengt praktiserende muslimer eller kristenfundamentalister. Hvis det er slik at selvsegregering pågår, når barn ikke får lov til å velge selv, eller lov til å delta i samfunnet, eller når det finnes et moralpoliti som aktivt hindrer folk i å leve sine liv slik de vil leve, så er dette et samfunnsansvar.
Samtidig er det samfunnets plikt å agere, legger hun til.
– Vi som er organisasjonsmennesker, kan bidra med vår kunnskap og kompetanse. Men det er samfunnet og samfunnsinstitusjonene som bærer hovedansvaret for å agere mot økende polarisering blant folk og mot dannelsen og opprettelsen av parallellsamfunn.
Opplevelsene i Iran gjorde ikke Anita mindre opprørsk, men hun skjønte at hun, i likhet med andre i Iran, måtte leve et dobbeltliv.
